Våre hester, – raser, sport og stell
"Boken tar for seg hestens utvikling og bruk i krig, arbeid, sport og fritid. Kapitler om raser, med beskrivelser og fotografier for de viktigste hesterasene: varmblodshester, kaldblods (arbeidshester) og ponnier. En kan lese om utviklingen til verdens hesteraser, stell og handtering av hest – fôring, oppstalling og miljø. Andre emner er seletøy og utstyr, skoing, hestens eksteriør og bygning, bevegelsesmønster og atferd, helse og sykdommer, oppfølging og alternative behandlingsmetoder. Til slutt i boken finner du forklaring på ord og uttrykk som brukes innen hestesport. Boken er illustrert med nærmere 200 flotte fargebilder."
Slik lyder beskrivelsen av den nyeste boken i Landbruksforlagets hestebibliotek. Og beskrivelsen stemmer langt på vei. Boken er en skjønn billedbok, et skattekammer av alminnelig informasjon om hest, særlig hest i de europeiske tradisjonene. Dette er den tradisjonelle "alt om hester"-type bok i ny drakt, skrevet og presentert på en interessant og tiltalende måte, og den gir en flott innføring i hesteverden for folk som har mer en passerende interesse.
Et eget kapittel om araberen og fullblodsen er også naturlig å ha med fordi disse to hesterasene har vært uhyre viktig for utviklingen og/eller forbedringen av så mange andre hesteraser – for ikke å nevne utviklingen av den moderne sportshesten. En flott introduksjonsbok om hester som dekker litt av hvert.
Boka er spesielt sterk på de engelske tradisjonene og tankegangen innen hest, noe som stort sett er positivt i den forstand at det introduserer leseren for noe nytt ved å se på andres tradisjoner og erfaringer. Engelskmennene har lange og flotte tradisjoner innen hest med mange konkurranseformer som vi ikke har her – et større utvalg av konkurranseformer for ryttere og hester i alle aldre, sorter og slag. Selvfølgelig har man alle de FEI-grenene der, men så mye mer som også er bra i tillegg, en variasjon i konkurranseformer som vi godt kan lære og bli beriket av. Videre er det ingen som slår engelskmennene i kunsten om å virkelig vise fram en hest på sitt beste (presentasjon). England har interessante tilbud for alminnelige ryttere som har hest som hobby, men ikke nødvendigvis de store ambisjonene innen sprang eller dressur. De vil ri bra på en hest som kan utføre samling og økning og galloppombytte, de vil hoppe litt, men ikke stort og ikke nødvendigvis fort, over hindre som de finner ute i terrenget såvel som på ridebanene eller i ridehallen - komme seg ut og ha det moro i vennlig konkurranse som ikke er blodig alvor. I USA har mange av de beste kvinnelige sprangrytterne startet i hunter-klassene der de utvikler sin ridestil, rideferdigheter og utvikler selvtillit. Dette er også fine klasser å bygge opp selvtilliten til unghester og hjelpe dem å utvikle en fin teknikk over hindre før de går videre til de virkelig store. Slike klasser utgjør også et tilbud for folk som verdsetter en hest med flott eksteriør som er trent opp til både å gå middels dressur og hoppe trygt i en bra teknikk og stil.
Tittelen som er valgt til den norske utgaven av boken, Våre Hester, er kanskje noe misvisende. For denne boken gjenspeiler dagens hestekultur i Norge bare til en viss grad. Visstnok driver mange med sprang og dressur og feltritt i Norge, men sportsridning er bare en side av det norske mangfoldet når det gjelder hestekulturen, og ridning og bruk av hester til sport fremfor arbeid er et forholdsvis nytt fenomen som kom inn for alvor med oljealderen, et rikere samfunn og mer fritid. Her i landet er travsporten stor, og praktisk bruk av hesten har sterke tradisjoner. Derfor ser man mange ”crossovers”; hester som blir veldig allsidig brukt til tross for at de kanskje var avlet til et annet formål. Her brukes lettere trekkhester med fordel til ridning også: travhester av begge rasene blir anvendt til mer enn travsporten. Landet er kanskje mindre ”fastlåst” i sin tankegang enn andre land der ridetradisjoner står sterkere; når du må bruke det du har, lærer du å gjøre mest mulig med det, og resultatene er både imponerende og oppløftende å se. Det bør heller ikke være så overraskende: Norge hadde ikke adelen eller kavaleriet slik som andre land i Europa, og legger derfor ikke samme vekt på avl av hester til ridning, jakt, krig og veddeløp. Hester her var først og fremst arbeidsdyr framfor sportsdyr; ridning tok andre plass. Løp når det først kom hit ble i form av travløp – opprinnelig kappeløp med kjørehester. Dagens norske hestekultur har nå mer til felles med det øvrige Europa enn før i tiden, men på mange måter er det også innen hestekulturen "annerledeslandet" og veldig forskjellige i tradisjoner og utgangspunkt fra nabolandet Sverige, for ikke å nevne det øvrige Europa. Ridehester forblir dyre her, og det er en flott beundringsverdig nasjonaltrekk å bruke hva som kunne bli oppfattet hos smalere tenkende som ”utradisjonelt” valg av hestematerialet og gjøre det bra med det. Det er dette virkelig god ridning og horsemanship dreier seg om. Man ser imponerende resultater med fjordinger, dølehester, tidligere travhester såvel som med ridehestrasene som så smått begynnes å avles her. Vive les differences – det er rikhet og spenning i mangfoldet som norske hestefolk ivaretar!
Beskrivelsene av de ulike rasene (med unntak av araber og fullblods som får hver sitt kapittel) er litt overfladiske, og det er ikke er noe ny innsikt å hente. Visstnok kan man ikke gå dypt inn i de ulike hesterasene på lite plass, men da bør beskrivelsene være mer kurant med tiden istedenfor å ty til gamle stereotyper. Undertegnede har irritert seg i årevis f.eks. over presentasjonen i de fleste hestebøkene (også denne) over de amerikanske rasene: de blir alltid satt inn i ”stereotypen” og ingen ting blir sagt om at i nyere tid blir de faktisk brukt til mye mer og har flere bruksområder enn hva de opprinnelig ble avlet opp for. Saddlebred, Tennesee Walker og Quarter er bare noen eksempler: de fleste europeere tror at Saddlebred og Walker
bare er rare showhester med ekstra gangarter; ingen ting blir sagt om at Saddlebred også utgjør et spennende valg for klassisk ridning, at det finnes fire ulike typer innen quarteren, alt etter bruk (veddeløp, performance, ranch, halter) mens den naturlige Tennessee Walker er en verdsatt ridehest for lange, behagelige timer i salen og en god turhest. Til og med Standardbredhesten (amerikansk traver) kan gjerne brukes til mer enn boken gir inntrykk for.
Boken er også svak på andre populære ridestiler, slik som westernridning selv om de blir nevnt. Etter så mye bra stoff om klassisk riding er stoffet i boken om western direkte skuffende. Tøltridning, enten det dreier seg om islandshest eller de store gangartshesterasene, blir nesten ikke nevnt. Og sist men ikke minst; for grenene der terminologi går på engelsk slik som western og de store gangartshestene (gaited horses) slik som Saddlebred, Tennessee Walker osv, er det bedre å holde seg til de originale uttrykkene slik som de er kjent enn å prøve komme med et norsk uttrykk. Bedre er det å bruke det originale engelske uttrykket for så å gi en forklaring på norsk om hva det er for noe, hva det går ut på, hvordan den utføres osv enn å prøve oversette direkte. Nordmenn som driver med utenlandske ridestiler og raser ville måtte forholde seg til terminologien som rasen/konkurranseform/regelboken bruker. Da er det bedre at oversetteren skriver det som det er og gi en norsk forklaring i parentes.
Allikevel, til tross for enkelte svakheter her og der er det en flott bok, som er kompetent oversatt. Den egner seg kanskje særlig som en gavebok for hesteinteresserte ungdommer. Enhvert hestebibliotek trenger en alminnelig bok som gir en smaksprøve av et meget stort emne, og sett i lys av hvor stort omfang oppgaven har, har Frowen stortsett lykkes med det. Den er interessant å lese, har mange spennende bilder og stoffet dekker litt av det meste innen hest.
Tittel: Våre hester, – raser, sport og stell
Forfatter: Deborah Frowen
Antall sider: 192
Pris: 325,-
Utgitt av Landbruksforlaget
Oversatt av Torunn Knævelsrud
ISBN 82-529-2721-1
Anmeldt av Jennifer C. Chisholm-Høibråten
