Dressurridning
Det er også et noe ”tidsriktig” verk med undertoner fra dagens lære om anvendelse av ”hestepsykologi” og studie av hesten som dyreart, dens atferd og instinkter under utarbeidelse av et treningsprogram. Nathorst diskuterer egenskapene til en god dressurhest, valg av unghest og kriteriene hun benytter når hun skal velge ut et godt prospekt, og gir et grovt tidsperspektiv og ”ideal utviklingsskjema” over treningen av unghesten når hun rider den inn ved 3-4 årsalderen inntil den blir en ferdig utdannet dressurhest som er kapabel nok til å starte Grand Prix.
Det finnes kapitler om dressurhestens utstyr, longering og hvordan dette kan være en effektiv måte å lære unghesten de grunnleggende signaler, samt gir et bilde av hvordan hesten ser ut og beveger seg som en ikke får når en rir. Rytteren er halvparten av laget, og selv om boken først og fremst er en bok om treningen og utviklingen av den moderne dressurhesten, benytter Nathorst allikevel et helt kapittel om sits og påvirkning for å diskutere rytterens rolle i samarbeidet. Hun understreker viktigheten av en god sits, spesielt til dressurridning, og selv om bruk av hånd er annerledes i klassisk og westernridning vil hennes informasjon om vekt som hjelper også være av interesse til westernryttere.
Treningsplanlegging
Kvaliteten på dressurhestens gangarter har enorm betydning for en konkurransehest, og disse blir grundig diskutert i et eget kapittel. Nathorst diskuterer treningsplanlegging over et år og gir konkrete forslag for ukeplan både for treningsuker og konkurranseuker.
Det finnes egne kapitler om volter og serpentiner, halvparader, holdt, galoppfatning, kontragalopp, økninger i trav og galopp, sjenkelvikning og mer avanserte sideveisbevegelser for å så avslutte i en seksjon for avansert dressur. Her blir det tatt opp changementer, tempis, bakdelsvendinger, piruett, rygging, tømmekjøring og arbeid for hånd (nyttig som komplement til ridning for å lære hesten samling og bygge opp muskler uten at hesten trenger å bære rytterens vekt. Mange hester blir først trent opp til avanserte bevegelser slik som piaff). Piaff, passage og overganger kommer sist ettersom hesten nå er veltrent og fysisk sterk nok til å gå i den høye graden samling som kreves for å kunne utføre slike avanserte øvelser.
Helhetsperspektivet
Det er i kapittelet med den noe tamme tittelen Utdanningsstige at forfatteren presenterer den ekte dynamitten, og leseren får helhetsperspektivet - for å ikke nevne hele poenget med dressurtreningen. Hjertet med all trening av hest i menneskets tjeneste, den røde tråden som forener alle disiplinene kan oppsummeres i et nøtteskall: styrke, balanse, elastisitet og mykhet i kroppen, rettstilling, aksept av bittet, bydning, bakbeinsengasjement, letthet, samling. Der har man idealensom dressurhesten, reininghesten, spranghesten, kjørehesten – enhver ridehest har til felles som mål i trening og som alle trenere strever med.
”Gjennom systematisk trening skal hesten bli så sterk, elastisk og myk i kroppen at den hele tiden kan gå i balanse under rytteren. Balansen hos hesten forbedres stadig, noe som igjen fører til en større grad av samling. Styrken i bakparten og dennes evne til å bære vekt, avlaster framparten. Det gjør at hestens bevegelser blir mer spenstige og frie, og at den beveger seg lett og ledig...
...for å oppnå dette kreves det at hesten er energisk med bakbeina, noe som kommer gjennom bydningen som skal være til stede når hesten er i bevegelse og når den er stille. Rytteren må ta vare på bydningen. Den skal fanges opp for å oppnå likevekt og senere samling.
Dette er meget bra og nyttig kapittel og prinsippene hun legger frem der gjelder for all ridning, uansett gren.
Gi konkrete treningstips
Informasjonen i boken er tydelig presentert i lettleste blokker av tekst med mange overskrifter, bilder og diagrammer. Hver øvelse blir analysert og Nathorst viser hvordan den skal rides, forklarer dens nytte og rolle som byggekloss i den videre utdanning av hesten på veien mot mer avanserte bevegelser.
Hun gir konkrete treningstips, og beskriver vanlige feil og hvordan disse skal rettes opp (”troubleshooting”). En behøver imidlertid ikke være konkurranserytter for å ha nytte av informasjonen som står der. Flere og flere begynner å se nytte av ”cross-training” mellom disiplinene innen de ulike grener ridesport og kjøring for å få til en bedre ride- eller kjørehest. Ikke alle trenger å gå det fulle programmet for å ha nytte av treningen, men om de bruker noen av de mest grunnleggende prinsipper i klassisk dressur i deres treningsprogram vil de få tilbake for innsatsen flere ganger i en sterkere, friskere, lydhør ridehest.
For min smak er det ikke enda kommet noen bok om grunnleggende trening av hest og rytter som overgår Colonel Alois Podhajskys store klassiker The Complete Training of Horse and Rider. Louise Nathorsts bok Dressurridning er imidlertid en god og grundig stedfortreder for det norske markedet og er skrevet og presentert på en lettlest, tiltalende måte som dagens lesere lett vil kunne fordøye. Visstnok er den rettet først og fremst mot konkurranserrytteren og hvordan denne skal trene opp en konkurransedyktig moderne dressurhest, men også her dreier det seg om grunnleggende prinsipper innen trening av ridehest som alle vil ha nytte av.
Tittel: Dressurridning
Forfatter: Louise Nathorst
Oversatt av Tonje E. Roeim
Utgitt av Landbruksforlaget, 2002
Først utgitt i Sverige under tittelen Dressur med Lussan, Natur och Kultur/LT’s förlag 2001
Innbundet, 4 farger
178 sider. NOK 368,-
ISBN 82-529-2575-8
Anmeldt av Jennifer C. Chisholm-Høibråten
