Bitt og hodelag
Alle heftene er rikt illustrert med fotografier og diagrammer og gir leseren grunnleggende kunnskap om emnet. Heftene er korte og går rett til poenget og tar for seg de viktigste prinsippene; de er ikke ment å være en uttømmende kilde av kunnskap om det enkelte emnet.
Hendersons hefte om bitt og hodelag tar for seg hvordan bittet innvirker på hestens munn, derigjennom ridningen og gir forslag om hva slags hodelag som bør brukes under ulike forutsetninger. Det er en kunst å finne riktig bitt til hest, og en forståelse av bittets funksjon, effekten den har (avhengig av design, type bitt, munnstykke, materialet bittet blir lagd av osv) på de ulike stedene i hestens munn er et must for enhver rytter.
Bittet kan ha en sterk innvirkning på hestens prestasjon, og en grunnleggende forståelse av prinsippene bør være et must hos enhver rytter. Prinsippene er presentert på en klar, lett forståelig måte med gode bilder og tegninger. Den dekker ”the basics” og bør inngå i alles grunnleggende kunnskap om hest.
Dette heftet dreier seg hovedsaklig om prinsippene som styrer valg av bittet som gjelder for klassisk ridning, og retter seg dermed mot det klassiske miljøet, nevner bare flyktig westernbitt og hodelag som er en helt annen kategori, og noe som ligger utenfor bokens omfang. Selv om det er noen korte setninger om westernbitt og hodelag, er dette en litt annerledes verden.
For et land som Norge der westernridning virkelig har fått et fotfeste hadde det kanskje vært greit med en setning fra forlaget eller oversetter inne i paragrafen om westernbitt og hodelag at westernbitt er noe annet, og at en aldri skal anvende et western stangbitt på samme måte som man rir med det engelske stangbittet.
Samme grad kontakt med munnen som man bruker med de engelske stangbittene gjør western stangbittet til en instrument av tortur – her er det en annen filosofi og et annet tøylegrep som gjelder, og dette bør understrekes for å unngå at nykommere til sporten går ut og kjøper et fancy western stangbitt uten å vite hvordan den fungerer i hestens munn og hvordan det skal brukes. Uvitenhet kan føre til mange uhell, særlig når hesten kjenner smerte.
Western stangbitt er bare, repeter, bare for den ferdig dresserte hesten som har en ”utdannet” munn, som er balansert under rytter og trent til en stil der rytteren ikke skal ri så ”aktivt” som hos klassisk. Man kunne nesten si at westernrytteren skal ri mer passivt – opprinnelig var hans hender opptatt med andre oppgaver enn å ri hesten gjennom, i en viss type samling og overlineje osv.
Det er en annen verden. Selv om de grunnleggende prinsippene om hvordan et bitt fungerer i munnen er de samme, på grunn av lengre stang og annerledes munnstykke, er effekten økt med western bitt. Den ferdig dresserte westernhesten skal ris med en hånd som fører til en mer indirekte kontakt med munnen, og selv da bare med letteste kontakt. Noe av denne kontakt men munnen kommer allerede fra de tyngre tøylene som brukes.
Det finnes et hav av variasjoner og valgmuligheter innen bitt og hodelag i westernridning, og her dreier det seg om andre prinsipper når det gjelder tøylegrep og hvordan bittet skal henge i munnen. Hestene er tross alt trent til andre formål. Så i den forstand er det ikke mye for den mer viderekomne westernrytteren å hente her, men det kan en ikke klandre boken for fordi den aldri har gitt seg ut for å være en autoritet om western bitt. Uansett kan alle med fordel lese heftet og lære fra det, og det bør være obligatorisk lesing i en teoridel ved ridesenter, i omskoleringsmiljøet – hos alle som vil bedre deres alminnelig kunnskap om hest.
Serien ”Landbruksforlagets Håndbøker"
Tittel: Bitt og hodelag
Forfatter: Caroline Henderson
Antall sider: 24
Pris: 78,-
ISBN 82-529-2716-5
Oversatt av Pamela Fornell
Anmeldt av Jennifer C. Chisholm-Høibråten