(Dette er andre del i en tredelt serie. Har du ikke lest første del? Den finner du her).

Det er alltid utfordrende å begynne i en ny type hestejobb. Hver trener har som oftest sine egne metoder og ideer om hvordan ting bør gjøres. Enten det dreier seg om hvordan hestene skal ris, eller hvordan boksene skal møkkes. Det å tro man kan noe og så forsøke å bevise det er noen ganger like dumt som å putte diesel i en bensinbil. Men hvem gjør nå det, egentlig?

Så da må man skyve unna egne ideer om hva som egentlig er best å smøre salene med, eller hvor lenge hestene bør kjøles ned, for til syvende og sist er det sjefen som bestemmer. Og kanskje, hvis man er åpen for det, kan man lære andre måter å gjøre ting på.

Drømmer og lange dager

Det var lange dager hos cuttingtrener Wayne Czisny utenfor Marietta i Oklahoma. Vi begynte et sted mellom sju og åtte, og var ferdig et sted mellom fem og åtte. Og lunsjpause visste de ikke hva var. Wayne jobbet hele dagen, non stop.

Vi red mellom tretti og førti hester hver eneste dag. Foster, den nye innrideren, jobbet dem på bakken og red gjennom dem de to-tre første gangene. Så overtok Dustin og jeg. Cutting-unghester er jo like forskjellige som alle andre unghester, men mange av disse unghestene var mye mer skvetne og hoppete enn mye annet jeg var vant med. Det ligger litt i blodet deres, denne elektrisiteten som de trenger for å virkelig gjøre et virkelig bra cut. Og når de først fyrer av, så blir det litt mye av dem, selv om de ikke er så store i størrelsen.

Noen av dem hoppet og danset med Foster i salen, men han satt som limt på likevel. På dag tre tok han dem alle med ut og red i den enorme kvegpaddocken. Trengte de å løpe så lot han dem løpe. Full fart, som en tornado på vei over slettene. Alt jeg så var den røde jakka hans som forsvant som en prikk i det fjerne. Det var imponerende og litt skummelt. Foster eide ikke frykt.

Jeg drømte ofte om cutting. Om raske rollbacks og heftige turns. Om kuer og elektriske hester jeg galopperte rundt og rundt. Jeg drømte at jeg stadig vekk måtte stå opp, for å rekke over alle hestene og få de klare. Så ringte vekkerklokka.

Hida-hingsten

Det var travle dager og jeg trivdes godt. Jeg red masse hest, fra salgshester til unghester og showhester. Og jeg fikk min egen prosjekthest, Hida-hingsten. Det var også takket være han at jeg fikk jobben hos Wayne. 

Hida var en spesiell hingst, og selv om jeg overlevde min første testtime på han, var ikke de neste ridetimene særlig vellykkede. Han kjente hver minste spenning i kroppen min, og han ble sur hvis han kjente det. Han ble også sur når jeg ikke klart fortalte han hva han skal gjøre. Han var vant til å få klare beskjeder og når han ikke fikk det bykset han rundt i galoppen, kastet på hodet, latet som om han ikke vil trave, latet som om han ikke forsto mine signaler for å stoppe og ristet irritert på hodet når jeg tok i tøylene. Han fikk meg til å se ut som om jeg aldri hadde sittet på en hest før.

- Vet du hva, du er den første personen jeg har sett han rett og slett mislike, sa Wayne etter den andre ridetimen.

Det var vel ikke akkurat det jeg hadde håpet å få høre, og det sved ganske bra i stoltheten.

Hvorfor likte han meg ikke? Jeg hadde jo prøvd å være så grei. Han virket så følsom og nesten usikker, så jeg forsøkte å være rolig og tydelig. Problemet var bare at han var en fyrig hingst som var vant til å få klare beskjeder fra en rytter som visste hva hun gjorde.  Hvis du spurte om hans mening var jeg langt fra en slik rytter.

Heldigvis ble det mange flere timer med Hida-hingsten. Vi lærte å forstå hverandre bedre og for hver dag mislikte han meg mindre og mindre. Læringskurven min var bratt og heftig. Timene var tøffe og utfordrende og jeg gruegledet meg til hver dag Wayne vinket meg inn i kvegpaddocken.

Men det er den siste ridetimen på Hida jeg husker aller best. Da havnet alle brikkene omsider på plass.

Den siste timen

Det var siste, vanlige arbeidsdag og det hadde vært et enormt press hele dagen for å forsøke å komme gjennom alle de førti treningshestene. Mellom Wayne, Justin, Foster, Devon og meg gikk det unna. Så ble det kvelden og det var bare meg og Wayne igjen. Jeg varmet opp hestene og kjølte ned de han var ferdige med. Det begynte å bli mørkt og jeg visste at det ikke ble noen time i dag. Siste dagen. Det blåste opp til storm og Wayne virket stresset. Han måtte bli ferdige med salgshestene. Så det kom som en overraskelse når han tittet ut av ridehuset og ropte:

- Trine, se å få salt opp Hida hvis du skal ha timen din!

- Men… har du tid til det nå da? svarte jeg forbauset.

Klokka var nesten halv åtte på kvelden og stormen nærmet seg raskt. Det var mørkt og alt beveget seg i mørket. Unghestene hoppet og spratt i skrittemaskinen og himmelen ble lyst opp av lyn i horisonten.

- Ja, men fort deg før det blir mørkt.

Mørkt var det jo allerede i mine øyne, men ifølge Wayne var det ikke mørkt nok til å skru på lysene i ridehuset. Og jeg kunne jo se konturene av flagget som hang fra de to snorene som beveget seg frem og tilbake etter hva Wayne bestemte.

- Nå vil jeg se hvor mykt du kan få dette til å se ut, sa Wayne.

Brikkene faller på plass

Jeg red opp til flagget, slappet av og ga Hida lange tøyler. Den ene hånden min lå lavt mot nakken han, mens den andre grep om hornet. Jeg presset håndflaten min mot det, lot albuen ligge tett under ribbeina og dyttet meg selv ned i salen. Fingrene var løse og beina mine avslappet. Jeg lente ikke lenger overkroppen bakover, men satt rett ned i salen når han stoppet. Jeg holdt skuldrene rett og så over skulderen. Hida-hingsten stoppet rett og mykt og godt. Han kastet seg ikke rundt for tidlig slik han hadde gjort med Justin for noen dager siden. Han ventet. Slappet av. Ventet på flagget, ventet på meg. Ventet på riktig øyeblikk.

Alt stemte.

Det var en så god følelse. Jeg innså hvor mye jeg hadde lært de siste ukene hos Wayne. Jeg slappet av. Jobbet mange, mange hakk saktere enn jeg noen gang trodde man skulle i cutting, og jeg innså at det var det det handlet om. Sakte og kontrollert. Gode, rette stopp, og så heftige turns, selv når det gikk fort. Hida-hingsten var helt med meg. Jeg var rett i kroppen og han holdt en rett linje. Det var så enkelt som bare det. Alt Wayne hadde forsøkt å lære meg hver eneste dag siden jeg kom falt omsider på plass. Jeg visste det. Wayne også.

Jeg avsluttet på flagget og skrittet rolig mot porten for å hente de aller siste kvegene. Hida begynte å småtrippe, for han visste hva som var i vente. Han ble opphisset, og jeg stoppet han bestemt. Så ba jeg han rolig gå videre og han skrittet pent. Jeg drev de tre kuene inn på ridebanen. To svarte og en lys brun ku. De svarte kuene var vanskelige å se i mørket, men jeg stolte på at Hida så dem litt bedre enn meg.

Jeg red med tøylene hevet inn mellom dem, skjøv en av kuene til motsatt side og drev den bortover langsiden et lite stykke, bestemt, som om jeg visste hva jeg gjorde. Så la jeg tøylene på hingstens nakke og slappet av.

- Bra! ropte Wayne fra hjørnet der han satt på en av unghestene som skulle være med i salget.

Jeg slappet av. Det var alt jeg gjorde. Jeg slappet av og satt dypt i stoppene. Var med Hida, men stresset han ikke. Og han jobbet. Han kontrollerte kua og cuttet som den verdensmesterhesten han var. Han holdt den i en boks på noen få meter, uten turnbackryttere eller hjelp fra Wayne. Det var en god ku, jeg visste det. Og det var også et bra cut.

Endelig cutting

Ku nummer to var raskere. Han galopperte over ridebanen, før han bråsnudde og galopperte tilbake igjen. Et par ganger glemte jeg å stoppe rett og parallelt, og Hida snudde seg mot kua etter at han stoppet.

- Hold han rett, Trine. Ikke glem det nå.

Jeg skjerpet meg.

- Gå å ta den kua! Du vet hva du skal gjøre nå.

Jeg red parallelt med kua. Bak meg sto de andre to kuene og lokket på den svarte kua jeg cuttet. Wayne kom skrittende på unghesten for å hjelpe meg å snu kua mot meg. Så cuttet jeg. Virkelig cuttet denne gangen. Hida stoppet rett og dypt, snudde rundt på en femøring, fanget opp kua igjen og snudde på ny. Jeg satt i balanse. Lente meg ikke bakover, beina rett under meg, dyttet på salhornet og presset meg ned i salen. Beina avslappet, men inntil og der hvis jeg trengte å hjelpe han.

Han gikk lavt med forparten, og jeg kjente det dirret i beina hans. Han danset sammen med kua i noen sekunder. Han satte et forbein i bakken, nølte med det andre, satte det i bakken og løftet det andre. Kua stirret på han. De hadde kontakt. Det var nå vi cuttet. Ordentlig. Jeg visste det og jeg var med denne gangen. I balanse. I harmoni og helt fullstendig oppslukt i situasjonen jeg var i.

- BRA!!!!! VELDIG BRA!!!! ropte Wayne fra andre siden, men alt jeg hørte var en summing i det fjerne.

Akkurat da spilte det ingen rolle hva han nettopp hadde sagt, for følelsen som veltet opp i meg var ikke til å ta feil av. Jeg visste at det hadde vært bra. Og når jeg løftet tøylene og la høyre hånd på manken til Hida, stoppet han brått og rygget en halvsirkel til vi var vekk fra flokken. Så skrittet vi vekk. Han prustet fornøyd og jeg smilte bredt.

- Det var den beste cuttingen du har hatt så langt, sa Wayne etterpå.

Jeg smilte stort og klappet Hida igjen og igjen. Følelsen inni meg var ikke til å ta feil av. Det kunne ikke ha vært en bedre avslutning på en tøff lærlingetid.

Enighet til slutt

Vi skrittet opp mot stallen i stummende mørket, mens lyn flerret på himmelen og vinden røsket tak i bladene på trærne. Det var den siste vanlige arbeidsdagen. I morgen var det stevne og lørdag var salget. Men det var siste gangen jeg red Hida-hingsten, jeg visste det. I hvert fall for denne gang.

Han prustet fornøyd under meg. Han og jeg hadde endelig kommet til en slags enighet. Han mislikte meg ikke lenger og jeg syntes han var helt fantastisk. Følelsen av å cutte med han i det mørke ridehuset, mens stormen rev i veggene og jeg knapt så den svarte flekken som var kua, var helt fantastisk. Jeg visste jeg ville huske den for alltid. Og holde på følelsen, helt til neste gang jeg ville være tilbake på ryggen hans.

Følg med videre på Hest.no for tredje og siste del av Trines tid i Oklahoma.