Som med så mange andre startet det med fjording. Legger du til en litt smågal mann, noen asfaltkjegler og et humpete jorde nærmer du deg beskrivelsen av hvordan kjøreinteressen til Øivind Mikkelsen startet. Derifra har det ballet på seg...

- Jeg så sikkert noe på TV som gjorde at jeg fikk opp interessen for kjøring. Da Linda flyttet til vestlandet fikk vi tak i fire sånne svære asfaltkjegler og kjørte hompetitten rundt på jordene.

Øivind Mikkelsen, bedre kjent som Lundvar her på hest.no tok seg tid til å sette seg ned med hest.no for å slå av en liten hesteprat. Vi fikk komme litt inn på denne kusken som antagelig må regnes som en av Norges beste.

Begynte på et jorde

På et stevneområde er det ikke vanskelig å forstå at Øivind er i nærheten. Ikke fordi han er en person som tar stor plass, men det er bare noe med han som gjør at man legger merke til han. Kanskje det er det positive og optimistiske humøret? På samme måte beskriver han sin nåværende konkurransehest, Tiger. En som alle legger merke til, og som har en sterk utstråling. Er det da man sier som hest, som eier?

Men hva er det som har gjort Øivind til en av Norges beste kusker? Øivind gir en takk til sin kjørevenninne Linda, som også har blogg her på hest.no (Linwen) for at kjøreinteressen fikk en start. Sammen humpet de rundt på jorder, kjørte presisjon mellom fire asfaltkjegler før det ballet på seg med flere fotballkjegler å sikte i mellom. Slik holdt de på et par år, og Øivind ble med på noen kjørekurs for å lære mer. For fem år siden startet han sitt før ste stevne, og siden da har det bare gått en vei: Oppover.

Lundvar

I 2005 startet han sin stevnekarriere med kaldblodstraveren Lundvar som han nå har hatt i åtte år. Den gule kaldblodsen har gjort seg bemerket i konkurranser rundt i både Norge og utlandet og sammen er Øivind og Lundvar dynamitt.

- Lundvar er maratonhest. Det som gjør at jeg liker han så godt er farten og viljen han har i hinderne. Dressuren er et nødvendig onde vi bare må igjennom, men målet der har bare vært å ikke komme sist, forteller Øivind.

Selv om kaldblodstraveren ikke er den fødte dressurhest har Øivind allikevel kjørt til over 60 prosent i internasjonale dressurklasser mot “store brune”. Et resultat som ikke er avskrekkende. Selv kan han fortelle at det er galoppen som er det største problemet, og det å få Lundvar til å være rolig og avbalansert i den gangarten.

- Det er ikke umulig å gjøre det med en kaldblods, det er bare fryktelig mye mer arbeid, konstanterer Øivind.

Tiger

Med sin gule kaldblods har Øivind fått oppmerksomhet over alt hvor han har reist. Da han i 2008 begynte å konkurrere med Tiger som er en “vanlig stor brun” har han fortsatt fått samme oppmerksomheten.

- Tiger har utstråling. Han har en sånn “her er jeg”-attitude, og han tør å si at det er han som kommer, sier Øivind som videre beskriver hvilke egenskaper som er viktig for han når han skal ha seg hest.

- Jeg må ha en hest som mentalt ønsker å oppnå noe. En sånn sofahest som gjør akkurat det de så vidt må er ikke hesten for meg, sier kusken som tydelig har fått det han ønsket i Tiger.

Historien om Tiger

Det er nesten litt penny-faktor over historien mellom Øivind og Tiger. Han var en hest som folk ikke turte å hanskes med. På et ridesenter stod han i paddocken og Øivind tittet på at han gikk der i flere år før han skulle selges. Da hadde Tiger blitt forsøkt tilridd i dressur, noe som ikke gikk helt etter planen. Øivind hadde et ekstra øye for denne hesten, og da han blei til salgs kastet Øivind seg over muligheten. Smått om senn fant han ut at dette var den perfekte hest.

- Han var fem år noe som var helt optimalt. Da var han gammel nok til å starte stevner, men samtidig var han så lite brukt at han ikke var utslitt, forteller Øivind før han fortsetter å fortelle om Tiger som trives aller best som kjørehest.

- Da jeg rei han første gangen var det på med sikkerhetsvest og hjelm mens Sofia hadde han i longeline. Han hadde en historie på å være litt vanskelig under rytter. Vi rei to runder før jeg ba Sofia kneppe av leietauet. Han er en stor hest så jeg kjente når eksplosjonene skulle komme. Det var et par ganger han prøvde å kaste meg av, forteller Øivind som rir Tiger i blant, men fokuserer mest på kjøringa.

- I jula satt jeg vekk Tiger en måned for å prøve å lære han litt mer innen ridning. Da jeg fikk han hjem var han så stiv. Vi fikk kiropraktor til å se på han, og hun har kommet gjevnt en gang i måneden. Da hun var på besøk hos oss nå sist sa hun at han hadde et helt annet blikk og var helt annerledes i humøret. Han liker rett og slett ikke å bli ridd, konstanterer Øivind. Kjøring er både Øivind og Tigers gren, og på konkurransebanen er det ikke vanskelig å se hvordan de begge koser seg.

Mye av lite

I det samtalen med Øivind tar form gir han et bilde av seg selv som et reflektert og kunnskapsrikt hestemennesske. Han har gjort mye ut av lite, og hvis man virkelig ønsker en å se opp til når det gjelder å oppnå store mål med minimale treningsmuligheter er muligens Øivind den rette mannen å se på.

Under Arctic Equestrian Games 2010 fikk Øivind et wildcard og muligheten til å delta i konkurranse mot verdens beste enbet-kusker. Her kom ekvipasjen på en meget sterk tredjeplass, noe som viser kvalitetene som bor i denne duoen. De rutinerte konkurrentene har flere hester de kan velge å bruke i konkurranse, de har muligheten for å utvikle seg selv raskere ved at de kjører flere hester daglig og de bor på steder hvor det er tilrettelagt for hestetrening. Øivind har kun Tiger, har tidligere kun hatt Lundvar, og tilrettelagte muligheter for trening i bygda Ualand i Rogaland? Øivind er ikke helt fornøyd.

- Det er kun når jeg er ute å starter fulle kjørestevner at jeg får kjørt igjennom dressurprogrammene jeg starter, forteller Øivind. En kjørebane i klassene Øivind starter er minimum på 40 ganger 80 meter, og noen ganger opp mot 100 meter. Hjemme har han knappe 20 ganger 40 meter å trene på, og for de som har prøvd å kjøre litt kan de forestille seg hvor fort hjørnene kommer på en liten bane med en stor hest.

- Jeg bor i en liten bygd. Hjemme har vi en gammel, snart nedgrodd grusbane som ikke blir brukt. Jeg har hørt om muligheten for å bruke den. Ikke nødvendigvis hele tiden, men kanskje to, tre dager før stevne. Det er uaktuelt. Og skulle jeg ta meg til rette å gjøre det, så blir det fort rot, sier Øivind hvis eneste banemulighet ligger en times kjøring unna.

- Vi har også noen jorder hjemme, men der er det gjerne slik at hvis man kjører én runde, så kjører man ikke to, for der er det lett å havne i en myr, sier Øivind lattermildt.

Så hva er det da som har gjort at Øivind har lykkes i å bli en av Norges beste kusker?

- Jeg trener fordi det er kult og fordi hesten og jeg skal ha det gøy. Jeg ser mange som trener for mye og for intenst med det resultat at de trener i hjel hesten. Vi trener sjeldent mer enn annenhver dag. Et par dager før stevne kan det hende jeg er ute hver dag. Det gjør at jeg har en hest som er glad når den gjør jobben sin. Man er nødt til å ha et samspill seg i mellom, og det må bygges over tid. Man må by på seg selv til hesten sin, og når hesten respekterer deg, og du respekterer hesten vil den gjøre så godt den kan, sier Øivind før han ettertenksomt legger til:

- Alle kan bli flokkleder, men man trenger ikke være en god flokkleder av den grunn.

Øivind ser ikke på de utfordringene han har med henhold til treningen som en negativ ting.

- Vi har bare et litt annet utgangspunkt. Jeg er ikke misunnelig på de som har bedre treningsmuligheter, selv om jeg gjerne skulle ønske jeg hadde den muligheten jeg og. Vi gjør det beste av det vi har, sier kusken. Og når man ser han kjøre levner det liten tvil om at det han gjør fungerer.

Bak enhver stor mann står en kvinne

På konkurransebanen er det Øivind og Tiger vi får se, men Øivind er ikke vanskelig å få i snakk om sin utkårede, Sofia. Det lyser litt ekstra av han når han når han prater om henne.

- Sofia er fantastisk. At hun har samme interesse som meg er det som har berget meg. Andre sliter med samboere som ikke deler interessen, og det hadde ikke fungert. Hun tar seg av det daglige stellet av hestene, mens jeg trener. Det er Sofia hestene humrer til når vi kommer i stallen. Og når vi reiser på stevne ser vi de andre ha med seg fjorten sorter med kraftfôr i bøtter og spann. Jeg har en frysepose med ferdig oppmålt kraftfôr til hver kveld som Sofia har lagd klart, smiler Øivind.

Med arbeid, egen gård med flere hester og to sønner er det ikke bare-bare å sjonglere tiden slik at den strekker til både til trening og stevner. Under AEG måtte Sofia være hjemme å passe gård, men de prøver å få med seg noen stevner i året sammen.

- Stevnene Sofia er med på er de stevnene jeg gjør det best på. Da kan jeg ha fullt fokus på stevnet, for Sofia tar seg av alt annet. Møkking, gå med hesten, alle slike ting som jeg gjør selv når bare jeg reiser tar hun seg av, forteller Øivind varmt. For toppkusken har ingen fast hestepasser, ei heller en fast groom.

Økonomi har mye å si

- Det går et rykte om at ingen tør å være med meg mer enn et stevne, forteller Øivind leende, samtidig som han avkrevter ryktet.

- Jeg har ikke en fast groom, men det har mer med at det er vanskelig å finne en som kan være med på alle stevnene i løpet av en sesong. Jeg skulle gjerne hatt det, men å bruke penger på å lønne en ekstra person for arbeidet han eller hun gjør har jeg ikke muligheten til, forklarer han.

- Ting tar tid, og det er ganske mange timer som går med på slike stevner. Når jeg bruker rundt 150.000 kroner i året på hobbyen min så har jeg ikke mulighet til å lønne en ekstra groom. Det er tross alt bare en hobby, sier han og trekker litt på smilebåndet. En relativt dyr hobby.

At Øivind og Sofia er bosatt der de er gjør ikke utgiftene noe mindre. Den lille bygda Ualand ligger på sørvestlandet, og å komme seg noen plass kreves det noen timer kjøring.

- Hadde jeg bodd på østlandet ville jeg i alle fall halvert drivstoffregningen til stevner og treninger. Det frister absolutt å flytte til østlandet, sier Øivind som til tross for den noe upraktiske bo-beliggenheten stadig deltar på landslagssaminger i Moss, stevner i utlandet og andre kjørestevner rundt om i landet. Det er ikke rart det blir dyrt.

Til tross for høye utgifter og mange timer reising for å få gjøre det Øivind liker aller mest er han ikke tvil.

- Det er verdt det!

Ikke NM

Når man prater med en av Norges beste kusker er det umulig å ikke komme inn på temaet om kjøremiljøet i Norge. Det er ikke tvil om at det ikke er et lite kjøremiljø i Norge, særlig når man kommer opp på det nivået Øivind og Lundvar, og nå etter hvert Tiger er på. At Øivind er en av de norske kuskene som mange har hørt om har nok noe med at han er å finne rundt om på de store stevnene i Norge. Norge har flere dyktige kusker som hevder seg i verdenseliten, men noen bor i utlandet, og andre tar seg ikke bryet med å starte på NM. Selv synes Øivind det er en skam at de beste norske ikke stiller til et NM, men de tre siste årene unnskylder han dem, da NM har vært plassert på et uheldig tidspunkt.

- Når NM blir lagt tett opptil VM eller stevner som kvalifiserer til top driver award, så er det forståelig at kuskene velger de utenlandske stevnene som kvalifiserer.

Også Øivind har valgt å starte flere klasser i utlandet, blant annet Sveige. Grunnen for dette er enkel.

- Det blir litt mer enn fem startende i klassen. Når man har kjørt aktivt i Norge i noen år så er det med ett ikke så mye mer å strekke seg etter. Jeg har et konkurranseinstinkt og det er litt mer pes i nakken når det er åtte mann foran deg på resultatlista. Det er ikke det at stevnene i utlandet er så mye større og bedre enn de norske, men man får mer erfaring, forteller kusken.

Uten press

At Øivind og de andre toppkuskene blir med å starter stevner som AEG har mye med promotering å gjøre. De har alle et brennende engasjement for kjøresporten, og ønsker å fremme den og vise hvor gøy man kan ha det. Denne mentaliteten skinner igjennom i det Øivind prater om kjørestevnene han starter.

- Jeg tenker litt som Bjørndalen. Jeg går for et optimalt løp. Når man kjører for å vinne så er det så fort at man glemmer noe og at man legger et press på seg selv. Dette prøver jeg å unngå, så jeg kjører for gøy. Kommer man inn på banen med tanken om at man skal bli verdensmester vil fallhøyden være ganske stor, sier Øivind og legger til “det er bare en konkurranse”.

Men hvor mange ganger har man ikke prøvd å tenke dette selv? Man vet at det ikke er verdens undergang om man ikke vinner, men samtidig så er det noe i kroppen på en som sier at “jeg må bare prøøøve…”. Selv denne følelsen virker det som om Øivind klarer å legge bak seg ute på banen. Når man ser ekvipasjen er det ikke i tvil om at dette er to som kun er ute etter show og å ha det gøy. Og den mentaliteten har gjort at de klatrer på resultatlistene.  

Målet til Øivind er å kvalifisere seg til VM i år, men også der har han den mentaliteten at “det er bare en konkurranse”. Dersom de når målet om VM vil Øivind gå inn på banen med tankene om at det de begge skal lære, ikke noe mer enn det.

Men er denne mannen helt upåvirkelig når det kommer til å starte konkurranser? Finnes han ikke nervøs? Joda. Han avslører at fjorten dager før AEG gikk han med høye skuldre og lurte på hvordan dette skulle gå.

- Da jeg kom til stevneplassen, traff folkene og så at jeg var like normal som alle de andre toppkuskene kunne jeg senke skuldrene igjen, slappe av og bare ha det gøy, smiler han. 

Gøy!

Ordet gøy er et ord som har kommet tilbake flere ganger mens vi har partet med Øivind. Og når man ser ekvipasjen ute på banen ser det gøy ut. Det lyser av hele ekvipasjen ute på banen, og med sin lette håndføring rundt de krøkkete svingene får Øivind og Tiger maraton og presisjon til å se ut som en lek. Øivind skiller seg ut på en positiv måte fra andre kusker med sin lette hånd. Det er ikke vanskelig å forstå at dette er en ekvipasje som har full tillitt til hverandre.

- En kusk blir aldri bedre enn hesten sin, og hesten blir aldri bedre enn kusken sin, avslutter Øivind som sammen med sine hester bare blir bedre og bedre.