Timann
Ikke misforstå, vi er inderlig takknemlige hver gang vi får et velskapt føll, og alt er bra med mor og barn. For det er ingen selvfølge at en fødsel går bra. Feilstillinger er den store skrekken for enhver oppdretter, foruten blødninger, etterbyrder som ikke kommer, dødfødsler… Alt slikt som man forsøker hardt ikke å fundere for mye på, men som fort sveiper innom tankene når man venter på ei følldiger merr som går der og rugger.
Trakk seg unna
Den 18. mai var Bergrosa klar. Det var kjølig og regnet, så vi hadde gjort i stand boksen med masse ren sagflis, og et tjukt lag halm oppå der igjen.
Hoppa åt kveldsmaten sin og virket i fin form, men juret sto stint og melkesprengt, så jeg valgte å sitte oppe utover kvelden. Ti på tolv om natta så jeg til henne. Da var hun litt svett, og viste tydelig at hun helst ville være alene. Hun er aldri sur eller grinete, men nå trakk hun seg liksom tilbake, og ønsket ikke kos eller prat. Snudde hodet vekk, i stedet for å ty til meg.
Smugtitt
Jeg gikk opp til huset igjen, men hadde ikke ro i kroppen. Så kom jeg på at jeg kunne snike meg bak stallen, og se gjennom vinduet fra møkkhaugen uten at hoppa så meg.
En rask kikk i vinduet. Og jo da, der lå det et føll, gitt! Det lyste hvitt i fosterposen over ryggen på det. Klokka var fem minutter på midnatt, dette hadde gått kjapt.
Inne i boksen hadde en kjærlig og stolt mor allerede kommet seg på beina, og begynt å pusse barnet sitt. En vakker, brun, liten… hingst! Nummer ni i rekka. Uansett, han var nydelig.
Midt på natten
Randfrid var bedekt seinere enn datteren sin. Først tre uker seinere var det hennes tur. Det siste døgnet ble juret mye større, hun fylte i spenene og det dryppet litt melk. Om kvelden den 7. juni var hun helt klar. Vi satte vekkerklokka på, og sto opp med et par timers mellomrom.
Det fine er at vi kan se utover hamna fra et soveromsvindu i annen etasje. Lettvint og greit.
Halv tre om natta utbrøt Magnus der inne fra: Der har folungen kommet, jo! Og den er i alle fall svart! Jeg i klærne og ut i hamna. Nå var jeg spent! Hadde hun endelig kommet, hoppa som vi hadde ventet på i fem år?
Den tiende
I gresset lå en liten folunge. Randfrid humret lavt da jeg kom gående, og jeg strøk henne over luggen og sa at hun var den flinkeste jenta i verden. Satte meg på huk og strøk føllet. Tok vekk fosterhinna og kjente så varsomt under halen.
- Ble det hingst? Magnus ropte fra vinduet.
-Jepp! Svarte jeg.
For hingst nummer ti var født. Og det var da navnet slo meg. Timann! Den tiende ’mann’. Det kunne jo bare ikke bli noe annet.
Dagen etter at Timann var født, dro vi og hentet hester fra beiter rundt omkring, for vi skulle til Hønefoss med tre stykker på utstilling: Shetlandsponnihoppa på to år, og vallaken til datteren vår. Sjøl skulle vi vise Borka for teoretisk avkomsbedømmelse.
Vask og stell sto på programmet utover kvelden, men innimellom måtte vi bare ta oss tid til å kose med den vesle. Timann var ikke videre redd av seg heller, men kom mer enn gjerne for å smake på ei hånd eller et ansikt med en tannløs, liten mule.
Pungbrokk?
Lørdagen gikk med til utstilling, med hester som gjorde det ganske så bra. Slitne vendte vi nesa hjemover, slapp hestene ut og pakket bort utstyr.
Utpå kvelden ville jeg hilse på småen. Men nede i hamnehagen fikk jeg den store skjelven. Ei rød, diger ’kule’ hang mellom bakbeina på føllet. Hva var dette? Pungbrokk? Tanken iste gjennom meg, for vi hadde fått et lam med kraftig brokk før på våren, som rett og slett sprakk i buken og måtte avlives! Jeg ble vettskremt.
Inne heiv jeg meg på telefonen til dyrlegen som jobber på nærmeste klinikk. Å nei, bare telefonsvarer!!! Magnus lurte på hva jeg drev med, og gikk raskt ut for å se, mens jeg sendte tekstmelding til veterinæren.
Å ha en dyrlege som faktisk ringer opp igjen når det er krise, er en velsignelse. Men han befant seg i Tromsø! Og derfra til Bjoneroa er det laaaaangt! Så han ba oss legge ned folungen, snu den forsiktig på ryggen, og ta bilder som jeg kunne maile over. Men han kunne berolige meg med at det pungbrokk ikke ville revne, og at en som regel kunne manipulere det til å gro ved å dytte det på plass to ganger om dagen. Pjuh! (Hysterisk mor? Jeg? Aner ikke hva du snakker om.)
En nærmere titt
Hm. Har du noen gang forsøkt å legge ned en folunge? Jeg lurte litt på åssen det skulle gå. Men vi var heldige, for Timann lå nede, og jeg kunne bare smyge en arm rundt halsen på ham og holde fast. Så løftet Magnus varsom på bakbeinet hans, mens Åshild tok bilder.
Da så vi jo fort at det faktisk ikke var pungbrokk, men derimot en hevelse foran på den ’lomma’ som penis ligger inni.
Pulsen senket seg. I alle fall min. Randfrid derimot, syntes visst det var skrekkelig at vi holdt ungen hennes. Hun humret engstelig og kastet på hodet, men jeg vet neimen ikke hva vi skulle funnet på før hun ville lagt ørene mot oss, stakkars… Hun er utrolig snill.
Stikk
Veterinæren så på bildene, og mente at føllet helst var stukket av noe. Jordveps var en mulighet, eller hoggorm. Særlig ettersom vi år om annet har sett orm her. Vi fikk bare se det an, og se nøye etter at føllet fikk tisse som normalt, at allmentilstanden ikke ble dårlig, etc.
Det gikk tre dager før hevelsen gikk ned. Men Timann var aldri dårlig på noen måte av denne hevelsen, merkelig nok. Han danset og løp, drakk melk og tisset. Vi frydet oss.
Men den som ikke tilga oss at vi hadde holdt ungen hennes nede, skrekk og gru, var a mor… Randfrid ble ei skikkelig hønemor, og holdt seg påpasselig mellom oss og ungen i flere dager! Her skulle det ikke være mer tull, tusen takk!
Supersprek!
Heldigvis skjønte hun at faren var over etter en stund, så vi aller nådigst fikk lov å kose med småen av og til. Særlig hvis hun var opptatt med noen brødbiter eller litt kraftfôr på bakken imens… Tullhøna!
I slutten av måneden fikk de to komme på hesteslipp hos Moprins på Tronhus. Vi besøkte dem i går, og jeg forsikrer at Timann ikke bærer preg av hendelsen. Tvert imot er han supersprek. Se sjøl!
