Avslutning på turen
Vi har tidligere fulgt Bjørn og Torgrim igjennom deres reise i Nez Perze-indianernes fotspor. For å lese de forrige artiklene og reisebrevene tar du en titt her:
I indianernes fotspor
Reisebrev fra USA
Fra Nee Me Poo-turen
Som følge i verdens største turritt
Her kommer det siste reisebrevet fra turen!
Fiasko-guide
Etter en uke med Appaloosa horseclub så var det moblisering for strekket gjennom Yellowstone nasjonalpark og villmarksområdet Abzaroka inn i Wyoming.
Starten var i West Yellowstone City på vestsiden av parken og vi var her meget spente på hva vi hadde foran oss. Vi hadde hyret inn en kar som skulle være kjentmann på ruten som Nez Perze-indianerne fulgte. Denne mannen viste seg og være tilnærmet en fiasko.
Det var bare og bite i det sure eplet og stå på. Vi klarte etter hvert og følge ruten 95 prosent så etter forholdene klarte vi oss bra. Vi krysset elven Yellowstone hvor vår venn Mike ble tatt av strømmen og tippet over med hesten i elven og forsvant.
En stund så vi bare hatten hans som fløt nedover elven. Han dukket opp etterhvert og hadde fremdeles tak i tøylene til hesten. Etter noen kjempende minutter så var han og hesten på en grunne midt i elven. Takket være en god hest så berget han seg til elvebredden til slutt.
Utfordrende terreng
Mye av Yellowstone brant ned på midten av åttitallet og vi skulle gjennom endel av de oppbrente områdene. Noen dager var det så vidt vi hadde fremdrift på grunn av nedfallsskog. Det var til tider meget hardt for både menn og hester, med oppskrapte legger på hestene.
Vi krysset opp i de bratteste fjellsider på de smaleste fjellhyller hvor kun en og en hest ble leiet forbi. Et par av medlemene var ikke i stand til og leie hesten selv og måte ha personlig hjelp for og komme forbi de bratteste hengene.
Vår “superguide” måtte faktisk leies over personlig. Gudene skal hvite hvordan jeg klarte og akseptere han noen måneder tidligere, og billig var han heller ikke. Han ble helt hjelpesløs etterhvert. Men etter mye opp og ned, over og under, frem og tilbake, kjemping og klattring så kom vi sakte men sikkert frem.
Nervepirrende geysirområde
Vi red igjennom enorme variasjon i terrenget, helt ufattelig. Svartbjørn og grizzly så vi på kloss hold. I Hayden Valley kom vi over en flokk på omtrent 1000 bøffler.
Vi kom på ganske nært noen av disse enorme dyrene og det hørtes ut som fjern torden da de gav beskjed på at vi kom for nærme. Flokken var strukket ut og krysset over stien vi fulgte. Vi måte derfor ri rundt og bak flokken.
Her var det ganske så skummelt og ri på grunn av geysir-virksomheten. Det boblet over alt og det var en veldig sterk lukt av svovel. Vi kunne lett tråkke i gjørmehull hvor vi aldri ville kommet ut. Disse var ofte vanskelig og se da det lå en tørr skorpe over mesteparten av terrenget hvor vi red.
Noe av dette var solid og noe var bare en tynn skorpe. Først var det meg og Montana (min hest) som sank inn i et hull, heldigvis så hadde han frambeina på delvis fast grunn. Bakparten gikk rett ned i gjørmen og jeg hoppet/ble delvis kastet av i det Montana kjempet og bykkset for og komme opp. Dette gikk fort og før jeg viste ordet av det var vi på fast grunn igjen.
Noen minutter senere gikk Mark med sin hest rett ned. Han også kom seg av hesten som umiddelbart var nede til midt på kroppen. Alle skrek og hoiet og gav hesten noen skikkelige smekker over baken. Hesten bykset til flere ganger mens Mark dro i tøylene. Med en kjempeanstrengelse var hesten på tørr grunn igjen. To meget ubehagelige opplevelser.
Bøffelflokken var en stor opplevelse og vi kunne ikke annet enn å tenke på de enorme flokkene på både ti og hundre-tusen-vis av dyr som en gang var her. Det vi så her var tross alt bare omtrent 1000 dyr av en total på omtrent 5000 dyr i Yellowstone. Man kan i blant lure på hva vi har gjort med denne verden.
Historiske minner
4. august red vi ned Clarks Fork Canyon I Wyoming, ikke så veldig langt fra Cody (alle har vel hørt om Buffalo Bill Cody). Herfra var det mye prærieridning inn i Montana igjen, bortsett fra kryssingen av “Big Snowy mountains“.
Den 8. og 9. august var vi tilbake til Bighole og red under sermonien som foregår hvert år. Dette var også en sterk opplevelse. Historien forteller at Gibbons med sine soldater angrep i grålysningen med ordre om og skyte lavt inn i tipiene for å avlive mest mulig av stammen mens de sov. Det var viktig og drepe så mange som mulig, barn og kvinner for å frata indianerne deres moralske styrke. Så meget for cowboy og indianerfilmene hvor hvit mann alltid var den moralske vokteren.
På dette tidspunktet i 1877 hadde Nez Perce indianerne bestemt seg for å forsøke å komme over grensen til Canada hvor Sitting Bull var etter Big Horn-kampene med Custer. Nez Perce var her veldig redusert etter Bighole kampen og mange vanskeligheter gjennom Yellowstone og Abzaroka.
For indianerne var det nå viktig å bevege seg så fort som mulig nordover mot Canadagrensen som de på den tiden kalte the Medicine line. De valgte en ny strategisk leder som ble kalt for Poker Joe. Han drev hardt nordover mot grensen. Mange eldre indianere som ikke klarte og følge bare forlot kolonnen og døde. Det var alminnelig da og si at de skulle på do… Hvorpå de aldri kom tilbake..
Chief Josephs tale
Vi fikk med oss mesteparten og den 19. august red vi inn til Bear paw Battlefield hvor Chief Joseph overgav seg til General Miles med sin meget kjente overgivelsestale.
"Tell General Howard I know his heart. What he told me before, I have it in my heart. I am tired of fighting. Our chiefs are killed; Looking Glass is dead, Too-hul-hul-sote is dead. The old men are all dead. It is the young men who say yes or no.
Overga seg én dag før friheten
Nee Me Poo Nez Perce stammen bestod da av omtrent 750 stykker. Kvinner og barn, gamle og unge. Av disse var det kun 120 – 140 krigere. Disse var forfulgt over fire måneder av mer en 2000 trente soldater.
Over 20 kamper var det under flukten og de måtte gi seg en dags ritt fra grensen og friheten. Det er etter min oppfattning den sterkeste flukthistorien jeg noen sinne har lest og hørt om. Usedvanlig sterkt.
Dette var grunnen til at jeg begynte og studere denne historien nærmere over noen år og etter hvert fikk Bjørn med meg på prosjektet. Planleggingen og forarbeidet med og finne frem til kontakter tok meg cirka to år.
Dette var grunnen til at jeg hadde ønske om å ri så mye som mulig, så fort som mulig med så lite hjelp som mulig, gjennom så mange forskjellige forhold og terreng som mulig over så lang tid. Kanskje det var å spørre for mange om for meget? Men dette var hensikten med turen!
Dette for å få en aldri så liten følelse av hva som egentlig skjedde, og hva de gikk igjennom. Det er vanskelig i dag og få med seg folk på et slikt foretak, men jeg er rimelig fornøyd med resultatet til slutt.
Forvent det uventede
Gjennom det hele så var vel den største utfordringen og komme gjennom med livet i behold og med minimum av skader på menesker og dyr. Man må på et slikt foretak være forberedt på det meste, som vi sier her: Expect the unexpected.
Og det kan jeg trygt si er et faktum. Den fysiske påkjenningen trodde jeg skulle bli større. Jeg trodde ikke at to måneder pluss skulle bli så vanskelig, men den mentale utholdelsesevnen til deltakerne skulle vise seg å bli den største utfordringen. “Fokusen på oppgaven og målet”.
Tøff tur
Vår venn John gav seg en uke før vi kom til målet av personlige årsaker og det var faktisk bare Bjørn og meg som red hele turen. Ved hjelp av to sjåfører og vår venn Mike som ikke er mindre enn 67 år gammel, men med god fokus på oppgaven og en sterk personlighet.
Like så var det kun Montana, min Quarter og Little John, en tennessee walker som red hele turen. Little John hadde noen dager av da han fikk en tørrpinne inn i leggen som det satte seg betennelse i. Monana hadde en dag fri. Selvfølgelig var det dager uten ridning under transport og ventetid.
Må inrømme at de var i tynneste laget da vi reiste hjem og kan vel si at en uke til ville vært maksimum. Kan vel også si at et sted mellom ca 600 til 750 miles (965 - 1200 kilometer, red. anm.) på litt over to måneder ikke er så verst totalt sett.
Nee Me Poo Trailen (eller korridoren) har ikke vært ridd siden 1877. Appaloosa horseclubb rir kanskje 60 - 70 miles per år av de cirka 1300 miles (2100 kilometer) total lengde som trailen er. De følger ikke korridoren så nøye da de må ta hensyn til et slikt stort antall ryttere med ulik erfaring.
For eksempel så ville et så stort antall aldri fått ri gjennom Yellowstone og Abzaroka. Heller ikke kunne de gått inn i de samme villmarksområdene som vi gjorde med et slikt antall ryttere. Vi red mest sannsynelig mer av trailen på et år enn det andre har ridd på 13 år.
En gang til?
Personlig kunne jeg gjerne tatt turen igjen. Og det er jo slik at etter et par turer på samme trailen så vet man akkurat hva som skal til.. Kanskje? Men som jeg alltid forsøker og tenke: Hvorfor gjøre om igjen det som allerede er gjort? Det er da andre ting å gjøre, og det fines alltids en ny utfordring et eller annet sted.
Med dette ønsker jeg og takke for interessen og gode kommentarer og ønske alle en god tur. Og som vi også sier her: Another day, another place, another ride.
Torgrim
