Verdens største hesterase
Jeg sitter klar og venter på en rasepresentasjon jeg vil ha med meg på Equine Affaire i Springfield, Massachusetts, USA. Det er spennende å se hvordan de presenterer rasene her på den andre siden av Atlanteren, samtidig som man kan ta inn ny lærdom og bringe den med seg hjem.
Og der kommer de, disse imponerende, mektige skapningene, travende på rekke og rad inn på arenaen foran meg. Jeg merker at jeg glemmer både tid og sted en liten stund og at haka mi nesten dunker nedi vantet foran meg. Så vakre og kraftfulle de er! Shirehesten skal presenteres for publikum.
Hingsten Isaac
Blikket mitt trekkes øyeblikkelig mot en flott, hvit hest som traver staselig rundt i ring. Han er så enorm at jeg kan ikke unngå å legge merke til han først. Det er hingsten Isaac, eller Metheringham Upton Isaac. Han er 17 år og importert fra England som ettåring. Hingsten er 193 centimeter høy og veier rundt 900 kilo.
Det må være den største hesten jeg har sett. Godt over vanlig hestestørrelse, men også til shire å være er han stor. Gjennomsnittet på hingstene ligger på 173 centimeter i mankehøyde. Han er godkjent avlshingst, kan både ris og kjøres, har gjort mange oppvisninger og utstillinger, men er i dag pensjonist. Equine Affaire har han deltatt på siden messens begynnelse og er blitt fast inventar. Derfor er han også her i år.
- Isaac er kjent for sin størrelse, men også for sin vennlighet, sier mannsstemmen over høytaleren.
Rolige og lettlærte
Og det finnes mange godord å si om shirens gemytt. De er kjent for å være føyelige, villige, lettlærte og intelligente. En toåring foran vogn viser veloppdragent sine gode sider. Det er også et par føll på banen som følger sine leiere som hundevalper, og selv om de innimellom kommer med et lite sprell ser det ikke ut til å være noen sak å roe dem raskt.
Likevel viser de fram en stolt holdning, og i følge speakeren har de lovende gangarter. Det er kanskje ikke uten grunn at shiren går under kallenavnet ”Labrashire” og sammenliknes med den rolige, lekne og menneskekjære hunderasen labrador.
Bærer lett 180 kilo
Føllene som vises på banen har allerede nådd en høyde som en gjennomsnittlig voksen varmblodshest. Det er fascinerende å observere disse småklønete babyene i de store kroppene. Shiren regnes som verdens største hesterase. Den er kraftig og massiv, selv om den moderne shiren er noe lettere enn tidligere på grunn av etterspørselen i markedet.
- Shirehesten stammer fra rasen English Great Horse som igjen stammer fra flamske hester. Disse er også forfedrene til frieserhesten, kan mannen over høytaleren fortelle.
Historien er noe usikker, men man antar at rasens utvikling begynte i det tolvte århundret da det var behov for hester som kunne bære soldater med utrustning og tunge våpen. Så store som disse hestene er, kan jeg godt forstå at de egnet seg godt til det.
- De bærer lett 180 kilo over lengre avstander, fortsetter mannsstemmen, og en voksen Shire kan dra vognlass på 5 tonn uten store problemer.
Allsidig brukshest
Maner flagrer og hovsjegget rister i det hestene dundrer forbi meg.
Navnet shire stammer fra den engelske landskapsinndelingen shires, der en shire er en administrativ enhet. Etter hvert som England ble en stormakt og førte krigene sine på andre kontinenter, ble hesterasen brukt i jordbruk og til å frakte handelsvarer i travle bygater.
- Med andre ord, en allsidig og lærenem rase, beretter høytalerstemmen.
Shirens popularitet som ridehest har økt, og de konkurreres med både i sprang, dressur og andre ridegrener som jakt og western. En av shirene blir demonstrert under rytter og viser dressurøvelser. I følge nettsidene til Norges Shireforening, brukes shiren fortsatt i skogbruket her i landet, selv om den i hovedsak er fritidshest, særlig kjørehest.
I dag er det økende bruk av shirer som krysses med lettere raser for å lage sportshester. De vanligste fargene på shirene er svart og brun, hvite bles og bein foretrekkes. Grå, skimle og røde shirehester er i fåtall.
Utrydningstruet
Selv om det vises frem flere eksempler på unge lovende shirer under presentasjonen, både føll, åringer og toåringer, er shiren ingen selvfølge. Det har vært jobbet hardt for å opprettholde dens eksistens. Det finnes rundt 2150 registrerte Shirehester i Nord-Amerika i dag, og hvert år registreres rundt 110 nye hester. Likevel er shirehesten fortsatt på listen over kritisk utrydningstruede raser i Nord-Amerika hos American Livestock Breeds Conservancy.
I 1955 var antallet shirer nede i 50 hester på grunn av et samfunn som ble mer og mer industrialisert. Samtidig mistet Shirehesten sin funksjon. Det som sikret rasens fortsatte eksistens på den tiden, var dens egnethet som kjørehest og at mange bryggerier så på det som prestisje å ha et eksemplar til å trekke sine bryggerivogner.
Terapi og livsglede
Shireparaden tar en siste visningsrundt før de traver ut av banen.
- Brian Reid har funnet ut at shirens størrelse og kraft også motiverer mennesker til å vekke til live gamle drømmer og sette dem ut i livet, forteller speakeren videre i det en av hestene slippes løs inn igjen på banen.
- Sammen med sin hoppe Brenda Lee og hunden Lucy, holder han kurs i personlig utvikling på ”Horses Know the Way Home Academy”.
Brenda Lee demonstrerer Shirens sanne, mektige framtoning idet hun galopperer fritt og lekent foran publikum. Brian finner fram en fotball, også i ”shirestørrelse”.
- Mennesker kan inspireres til å bli en bedre utgave av seg selv gjennom kontakt på tvers av artene. Gjennom hvordan dyrene speiler oss mennesker kan vi lære å finne tilbake til glede og lekenhet i livet, sier speakeren.
Og det er helt tydelig. Mannen, hesten, hunden og ballen løper og spretter på kryss og tvers. De ser ikke ut til å ense publikum, men er sammen i en tilstand av ren livsglede.
Møte med en stoooor hest
Og inspirert blir jeg. For en utrolig skapning denne kjempen er. Jeg merker jeg har veldig lyst til å komme nærmere, ta på dem, kjenne hvordan det er å stå ved siden av en hest på denne størrelsen. Jeg klarer ikke dy meg, så etter oppvisningen oppsøker jeg stallene.
Her blir jeg møtt av en blid og imøtekommende dame som presenterer seg som Vicky McCaffrey, og hun begynner straks å vise meg rundt. Hun peker ut hestene, forteller hva de heter, og jeg ser fasinert på de digre hodene som stirrer på meg gjennom boksgitteret.
– Vil du hilse på en av hestene mine? spør hun, og jeg nikker ivrig.
Hun tar meg med bort til en av boksene og åpner døren. Og hvem er det ikke som står der og møter meg med et rolig og vennlig blikk? Jo selveste Isaac. Jeg skjønner at hun er stolt, og med god grunn. Hun er ivrig etter at jeg skal møte han og skyver meg foran henne inn i boksen hans.
Jeg må nesen lene meg bakover for å se opp til hodet hans. Jeg strekker fram den ene hånda mi og kjenner mulen hans berøre den varsomt mens jeg stryker han på skuldra med den andre hånda. Jeg kjenner den gode energien denne hesten utstråler og blir nesten litt rørt.
Må samarbeide
Vicky trekker Isaac ut av boksen så jeg kan få ta et bilde med han. Jeg stiller meg opp ved siden av han og føler meg ganske liten til en forandring. Med mine 181 cm er det sjelden jeg møter hester som er høyere enn meg, men denne ser jeg ikke over ryggen på og jeg må løfte armen uvant høyt for å nå opp til manken hans.
Jeg kan ikke unngå å legge merke til at folk har stimlet til rundt dette oppsiktsvekkende dyret. Og denne stallen føles ganske liten med denne kjempen midt på gulvet. Isaac strammer seg opp og viser fram sine mannlige sider. Vicky ber han roe seg med bestemt stemme, og Isaac føyer seg.
På en og samme tid får vi demonstrert både hvor flott han er og samtidig Shirens føyelige gemytt. For et dyr. Jeg kan bare spekulere i hvordan det ville være å håndtere en så stor hest om den hadde jobbet mot deg...
Du finner flere artikler og reportasjer fra hest.no sin tur til Boston på denne samlesiden.
