I hesteflokken
Føll ligger strødd i det solvarme, stive graset. Hopper døser mellom kronglete bjørketrær. Et dansk ektepar sitter i hver sin fluktstol og stirrer helt fortryllet på den fredelige scenen, trygt inngjerdet av en tynn strømtråd rundt hytta.
- Nu har vi ferieret her i mange år, men har aldrig havt hesterne så nære før, sier fruen henrykt.
- De er jo så vakre!
- Og lidegranne store, mumler hennes mann.
Bjellemerra får høy flokkstatus
Sjøl har vi kommet en hel gjeng for å hilse på. Våre to, Randfrid og Bergrosa, har bjelle på. De er mor og datter, og har med seg hvert sitt hingsteføll til fjells.
Det er noe av en ære å bære bjella, og hestene vet det. Vanligvis er det bare ei merr som har lederrollen. Det skal være ei voksen hoppe med føll, fordi unge eller ’barnløse’ dyr automatisk har lavere rang i flokken. Hun må også være kjent i området, og selvfølgelig lett å håndtere for gjeteren når han skal flytte flokken.
Grunnen til at Magnus gjeter har valgt å bruke to, er at den eldste er så rolig når hun spiser, at hun lager lite lyd! Ungmerra beveger hodet mer når hun eter, så bjella skrangler. Og når de er fra samme stall, og knapt går en meter fra hverandre, er det ingen fare for at følget skal dele seg i to flokker heller, slik det kunne ha gjort med to sterke lederhopper som ville gå hver sin veg…
Men det som er komisk å legge merke til, er hvordan Bergrosa har vokst i psyken denne sommeren! Hun, som alltid har vært en sånn ’unnskyld-at-jeg-er-født-type’, er nå plutselig ikke fremmed for å sette tanngarden i baken på ei merr som tar seg friheter.
Og en gang braket hun sammen med ei anna hoppe, de sto rumpe mot rumpe og slo og slåss til de omtrent mistet pusten! Merkelig nok holdt både bein og jur. Antakelig er de konstruert for å tåle en fight. Men akkurat da var det lett å forstå grunnen til at det er forbudt å slippe hopper med baksko… De aller fleste hoppene er barbeint på alle fire, og det har høvene godt av.
Verdifull tradisjon
Verdens beste følelse er å rusle i en slik avslappet hesteflokk. Kose med ei merr her, og en folunge der… Randfrid står med hengende leppe midt i flokken. Hun gløtter vennlig opp idet jeg kommer, og sukker tilfreds under kjærlige hender.
Den lange panneluggen rekker helt nedover neseborene. Småen ligger foran beina hennes og lar seg villig klappe, han også. De velformede høvene hans er aldeles perfekte i formen, slipt og herdet av stein og grus, mose og gress her på fjellet. Snakk om god start på livet. Dette er noe annet enn et inngjerdet jorde!
Offentlige og private hestehamninger har forøvrig vært drevet i Norge i over 150 år, noe som først ble mulig da rovdyrbestanden kom under kontroll. Før den tid ble det for eksempel i Gudbrandsdalen, holdt mest hingster. Disse ble faktisk sluppet skarpskodde, slik at de kunne beskytte både seg selv og eventuelt føllhopper mot bjørn! Litt rart å tenke på.
Hestegjeter på skift
Det står ei dame og koser med Eldkar, sommerens hingst her oppe. Han synes det er deilig. Lise Holm Gulbrandsen deler gjeterjobben med onkelen sin, Magnus Goflebakke denne sommeren. Han er erfaren etter mange somre i fjellet, for henne er situasjonen ny.
- Jeg er nok mye mer engstelig for at noe skal skje enn han er, bekjenner hun.
- Når jeg er alene med hestene, kjenner jeg ansvaret ganske tungt. Særlig er jeg redd for myrene, de er utrolig bløte etter alt regnet i sommer. I går var det ei hoppe som holdt på å sette seg fast, hun slet skikkelig før hun kom seg løs! Da var jeg redd! Heldigvis gikk det bra. Det kjennes veldig trygt å dele jobben med Magnus, da er vi i alle fall to om noe skulle komme på.
Barneoppdragelse
Flokken begynner å våkne til liv. Smått gressende flytter de seg bortover mellom hyttene, over den smale grusvegen, mot myrkanten nedenfor. Bergrosa legger ørene truende bakover og ei anna hoppe skynder seg unna. Radig skritter Bergrosa nedover, uten å bry seg om at sønnen leker med et annet føll litt unna. Hun er en avslappet mor, kan hende praktiserer hun fri barneoppdragelse.
Randfrid er skarpere, hun kvier seg ikke for å gi ungen sin et realt klyp i baken hvis han er frekk. Eller… Kanskje heller hvis hun ikke er i humør sjøl.
Nå hopper og spretter han som en gummiball på grusen, i galoppspurter med innlagte bukkesprang. Han krasjer med sin meget solide mor, uten at hun bryr seg. Yr og vill reiser han seg opp etter ryggen på henne, som en ekte hingst. Kjekt da, at han allerede er tinget bort til en som vil prøve å stille ham ut!
Terreng ingen hindring!
Det er komisk å legge merke til hvor lite hestene bryr seg om vanskelig terreng, grøfter, myrer eller bekker. Alt forseres med samme selvfølgelige letthet. Det er ikke uten grunn at den aller første statsagronomen i hesteavl, Johan Lindeqvist, mente at fjellbeite var den beste oppveksten føll kunne få, og at det herdet dem, samtidig som utvalget av gress og urter gjorde hoppemelka førsteklasses.
Den sannheten gjelder nok like mye i dag. Føllene får virkelig en knallstart. Ikke bare er det variert terreng og allsidig mat. Her er også biler, en og annen buss, og masse mennesker. Store og små fryder seg over de godslige dyra, klapper og stryker. Unger fra byen får ofte sitt første møte med hest her oppe, og det er trivelige møter.
Hestene skaper trivsel
Det ble forresten foretatt en skriftlig spørreundersøkelse på Lenningen for noen få år siden, blant hytteeierne. Hesteavlslaget ville gjerne vite hvordan de så på hestene, som tross alt kan ta seg en gnafs av en vinduskarm eller et hushjørne, eller klø seg på en bil!
Svarene var forbausende positive. Krøtter og sau ville de helst slippe. Hester derimot, ville folk gjerne ha der!
Ikke så rart, kanskje. Hamna på Lenningen har eksistert lenge, den første protokollen er datert 1899! Og man velger kanskje ikke å bygge hytte inne i ei gammel hestehamn, hvis man ikke liker å ha hest rundt seg? Det lover i alle fall godt for framtida!
