Tøffere enn toget
Et felt med fullblodser dundrer i mål. På ryggen til hesten som først krysser mållinja sitter en erfaren jockey, som nå kan føre opp nok en seier på den lange lista si. I august skrev Tammi seg inn i historien da hun ble den femte damen som noen gang har vunnet over 2000 løp, og hun har ikke tenkt å gi seg med det.
Hesten kommer travende tilbake mot seremoniplass. Erfarent stiller hun opp hesten mens eiere og trener flokker seg rundt. Hun smiler til kamera, og idet bildet er tatt hopper hun ned fra hesten. Det hele er over på noen få sekunder. Med salen under armen går hun innom den lille bua for å bli veid, før hun tusler ned i jockeygarderoben.
- Jeg har litt tid nå før jeg skal ri neste løp, så dere kan få bli med hvis dere vil, smiler hun.
Ønsker å runde 3000
Jentegarderoben er ikke så stor, men så er det ikke så mange jenter som rir galoppløp heller. I dag er det fire damer som er på jobb på Suffolk Downs, iløpet av sesongen har de vært oppe i seks. Totalt er det rundt 50 kvinnelige jockeyer i USA.
- Damene er mer akseptert nå enn før, men vi er en minoritet på banen. Til og med hvite jockeyer begynner det å bli få av nå. Flertallet er spanjoler, de er naturlig små. Men jeg blir behandla som en av dem, de respekterer meg, forteller Tammi.
Og det er kanskje ikke så rart. På Suffolk Downs har hun denne sesongen vært den mestvinnende jockeyen med over 100 seire, akkurat som i fjor. Det er tredje gang hun oppnår tittelen. I tillegg er hun nå på fjerdeplass over de mestvinnende kvinnelige jockeyene. Målet er å klatre enda høyere på lista, og det tror Tammi at hun vil klare.
- Jeg skal nå 3000 seire, smiler hun.
- Heldigvis er det ingen øvre aldersgrense for jockeyer, så planen er å holde på minst ti år til. Nå har jeg vunnet 2033 løp, sier Tammi.
Tilfeldighet
Tammi er ikke blant dem som har vokst opp på en galoppbane. Hun var bare en vanlig jente med litt mer enn vanlig interesse for hest, derfor fikk hun sin egen da hun var 12 år. Det var en ridehest som ble brukt til turridning og stevner.
- Jeg måtte betale for hesten selv, og satt derfor en del barnevakt for å tjene penger. Begge foreldrene mine jobbet på sykehus, og der var det en sykepleier som trengte barnevakt. Det viste seg at hun også hadde noen fullblodshester, og det blei til at vi lånte henger av dem når vi trengte det, forteller hun.
En dag blei hun spurt om hun kunne hjelpe til å ri inn hestene deres.
- Jeg fikk jo til og med betalt for det! Jeg var i himmelen! Og siden ballet det bare på seg, jeg ble med til banen og fikk etter hvert jockeylisens. Siden har jeg ridd mange løp for mange forskjellige hesteeiere, sier Tammi.
Mann og tre barn
Hun har kanskje ikke det mest familievennlige yrket, derfor er det kanskje greit at mannen også er involvert i løpsindustrien. Han er Tammis manager, og sørger for at hun får hester å ri.
- Han er min beste supporter, men samtidig største kritiker, smiler hun.
Sammen har de tre barn på 10, 5 og 1,5 år. For å få hverdagen til å gå i hop har de ansatt en nanny.
- Jeg må ha fri to dager i uka, for nannyen må også ha fri fra sin jobb. Men det hender hun må jobbe litt overtid, hvis jeg har en dårlig dag på jobben, sier hun.
For av og til går det galt. Tammi har brukket noen bein i løpet av karrieren, ofte i forbindelse med at hennes eller en annen hest foran henne faller. En gang ble barna vitne til et slikt fall.
- Femåringen skjønte ikke så mye av det, men tiåringen blei helt hysterisk. Hun ble veldig redd for meg. Jeg ble båret ut av banen, men det gikk heldigvis bra så jeg slapp å reise på sykehuset, sier hun.
Og noen ganger har barna en helt egen tankegang om hva som egentlig har skjedd.
- Mannen min ringte en gang hjem til femåringen for å si ifra at vi blei litt forsinka fordi mamma hadde hatt et uhell. Ååå, har hun tisset i buksene, utbrøt han da.
Er ikke redd
Men selv om yrket er langt fra risikofritt, er ikke Tammi redd på jobb.
- Den dagen man blir redd, er det bare å slutte med en gang. Om man hele tiden tenker at det kommer til å gå galt, så vil man til slutt sørge for at det går galt. Og det kan få store konsekvenser, sier hun.
Ofte setter hun seg opp på hester hun aldri har ridd før, og får bare noen minutter til å gjøre seg kjent med hesten før starten går.
- Jeg tenker ikke så mye på det, jeg tar bare hesten som den er. Men hvis jeg merker på oppvarmingen at hesten er dum, går jeg til baneveterinæren og får han til å stryke hesten. Om vi faller i et løp kan vi dra med oss dem som ligger bak oss også, forklarer Tammi.
Må holde vekta
På det store bordet i garderoben står det flere typer snacks, og i en kjøledunk ligger et godt utvalg av brus og energidrikker. Men Tammi er forsiktig med hva hun putter i seg på en løpsdag.
- Vi blir veid før og etter alle løp. For min del må jeg streve litt med å holde vekta nede, som du ser er jeg bygd litt som en mann med mye muskler. Hver gang vekta blir et problem må jeg på diett, sier Tammi.
Også i forbindelse med svangerskapene har hun måtte være hard mot seg selv etter fødslene. Spesielt etter at tredjemann kom til verden. I tillegg til å raskt kvitte seg med de ekstra babykiloene, måtte hun ri løp bare to uker etter fødselen.
- Problemet var at det var sesongstart, og er man ikke med fra starten kan det ofte bli vanskelig å få gode hester å ri i løp. Jeg hadde hatt keisersnitt, og teipet og bandasjerte meg sammen etter beste evne. Det gikk greit, forteller hun.
- Men det må ha gjort ganske vondt?
Tammi smiler, og nekter ikke for det.
Sesongslutt
Nå er sesongen imidlertid over på Suffolk Downs, i dag er siste løpsdag. Vinteren nærmer seg, på denne banen er det pause fra november til mai. Om bare noen få dager flytter Tammi og familien til varmere strøk, de skal tilbringe vinteren i Arizona.
- Jeg skal ri løp på en bane der, mens mannen min skal være mr. Mum. Barnevakten vår blir nemlig igjen i Boston. Vi kommer egentlig litt seint inn i sesongen der nede, men jeg håper å få noen gode hester å ri. Målet er å bli blant topp fem i jockeystatistikken, sier hun.
For når alt kommer til alt, så er det seierne som betaler for hverdagen. Som jockey får Tammi ti prosent av premiepengene til hesten hun rir. I løpet hun nettopp vant får hun for eksempel 1100 dollar. Det er en nokså vanlig sum i en vanlig løp på Suffolk Downs.
- I Arizona er det litt lavere pengepremier. Men vinner man får man godt betalt, likevel er det jo slik at man må ri en del løp om man skal ha mulighet til å vinne noen. Og gjør man det bra ringer telefonen med tilbud om å ri gode hester hele tiden. Gjør man det ikke så bra står telefonen stille, forteller Tammi.
Avslutter med stil
Når våren kommer skal hun imidlertid tilbake til Suffolk Downs. Det er banen hun ser på som sin hjemmebane, men hun har ridd løp på en rekke andre baner også.
- Dersom folk ringer og vil ha meg, så kommer jeg dersom jeg har mulighet. Likevel er det litt slik at selv om jeg er stor her på Suffolk Downs, så er jeg bare en liten fisk i havet på andre baner.
Det er på tide å gjøre seg klar til neste løp. Noen er ren rutine, mens andre er litt mer betydningsfulle. Syvende løp er hovedløpet for dagen, og Tammi er satt opp til å ri en av favorittene. Hun skuffer ikke. Med stor rutine loser hun Western Tease rundt banen, og vinner igjen. Nok et steg mot seier nummer 3000.
- Jeg tror jeg vant dette løpet i fjor også, sier hun idet hun rir inn på seremoniplass.
Tammi har fått nok et påfyll til motivasjonen for å holde på med yrket sitt. Et yrke som innebærer nerver av stål og solide muskler til å kontrollere en doning med større fart og vilje enn et lokomotiv.
- Jeg liker å vinne, og har et sterkt konkurranseinstinkt. Men det som driver meg er lidenskapen for hest. Jeg elsker hester. En del jockeyer rir kun for pengenes del, men sånn er det ikke for meg. Jeg blir gjerne med i stallen og steller hestene, og jeg håper jeg kan fortsette som trener den dagen jeg ikke lenger kan ri løp, avslutter hun.
