Muldyr vs. hest i Himalaya
Turen går mot store høyder. Runden vi skal gå heter Annapurna Circuit og høyeste punkt, Thorung La Pass, er på 5416 meter over havet. Veien opp til dette passet tar mellom en uke og ti dager, mens hele runden tar to til tre uker.
Det har blitt kveld og det regner. Vi kryssr fingrene for at det ikke er alt for langt igjen til neste landsby hvor vi skal overnatte. Med oss har vi et kart og en tabell som forteller omtrent hvor lang tid vi skulle bruke mellom hver landsby.
- Jeg tror det er opp her og rundt svingen også litt ned igjen, tenkte jeg for meg selv.
Så hørte vi kling, kling, klang, klong, og langt borte i tåka så vi et stort følge med hester. I det de kommer nærmere ser vi at alle har kløv på. Lasten er tydeligvis lastet av og de er på vei hjem. Hodene er senket lavt og de går sakte men sikkert.
Mye tyder på at denne nøysomme måten å sale dem opp på ikke nødvendigvis er den beste måten. De fleste dyrene vi møter uten utstyr er fulle av hvite flekker i salleiet. Et sikkert tegn på trykkmerker.
Mange følger
Dagene går, og det dukker opp mange flere følger med muldyr. Enkelte dager kan det nesten virke som om de går i kø. Følgene kan være på fire-fem muldyr, men også opp i ti-femten. Noen ganger går gjeteren alene, andre ganger med hund og andre ganger igjen sammen en del andre gutter. Ja, for gjeteren er nesten alltid en gutt.
Knusende rolig
I samtale med en guide blir vi forklart hvorfor de bruker muldyr til denne jobben. Muldyrene er rolig, de sloss sjelden og blir ikke redde. Hester kan bli redde, men esler går heller til angrep enn å trekke seg unna. Derfor er muldyret perfekt for bruk oppe i fjellene. De finner aldri på å løpe av gårde, de blir ikke skremt og det fremste muldyret er vanligvis opplært til å gå og stoppe på plytresignal fra gjeteren.
Roen fikk vi oppleve mange ganger når vi møtte store muldyrfølger på vei over bruer. Under dem rant det fosser som fikk meg til å få skikkelig magasug, selv når jeg gikk aleine. Når jeg da møtte ti muldyr på vei over brua som gjorde at hele anretningen disset som gelé, da var det liten tvil om hvorfor de hadde valgt akkurat disse dyrene til denne jobben.
Hester fantes også
Etter noen dagers marsj kom vi forbi en innhegning hvor det stod kyr og hester.
Guiden som vi stadig møtte syns det var morsomt å fortelle om hester. Hestene tilhører visstnok en rik familie, og de brukes først og fremst til å bli ridd på.
Jeg prøver å finne ut hvilken rase de er, men det er umulig – kanskje har ikke guiden så mye kunnskap som han later som?
- Small horse! konstanterer han.
Vil det si at det fins en stor hest? At man deler dem inn etter størrelse? Etter en del frem og tilbake i forklaringen tror jeg at vi blir enig om at det også fins en ”king horse”, eller en mustang. Den bor først og fremst på andre siden av passet, i et område hvor turister må betale et særdeles dyrt visum for å få komme inn.
Høyere og mer spektakulært
Jo høyere opp vi kommer, jo mer spektakulære omgivelser møter vi muldyrene i.
Fjellene blir høyreiste, og muldyrene blir bare noen små prikker i naturen når vi ser dem på avstand. Allikevel er det lett å forstå at de er på vei, på grunn av bjellene som klirrer og klirrer.
Jeg syns også at muldyrene blir stadig mer og mer stilig påkledd med desto mer farger. Men det er vel tilfeldighetene som spiller meg et puss, siden myldyrene mest sannsynlig er på vei helt ned til bunnen av stien, dit hvor bilveien kommer inn. Det er der de kan hente varer og bringer opp på fjellet.
Løshester
En formiddag, mens vi puster og peser og sliter oss oppover en bratt fjellside, kommer det tre hester tuslende forbi oss. Det er frustrerende å se hvor lett disse hestene beveger seg. Det var liten tvil om at de visste hvor de skulle. De skulle til en liten vanntapp som stod og dryppet.
Det var lokale gjetere å se noe sted, men det var en landsby oppe på toppen av bakken, så det var nok der de hørte hjemme. I tur og orden drikker de fra vanntappen. De fleste turistene går bare rett forbi. De var vel blitt så vant til at det står hester, kyr og muldyr rundt omkring på veien. Jeg derimot syns det var veldig morsomt å se på dem drikke. Min venn, guiden, kommer også forbi, så jeg må spørre han om ikke dette var en ”king horse”, de var jo så fine. Men nei.
- King horse, forteller han. – De er mye mye større!!
Barfot
Ettersom tiden går og vi møter mange følger med muldyr har jeg klart å finne ut en ting: ingen går med sko. Allikevel har vi ikke sett noen som er sårbeint.
Vi nærmer oss toppen
Etter hvert som dagene går kommer vi høyere og høyere opp. Vi møter ikke like mange følger med muldyr som lengre ned i dalen, men de vi møter gir oss spektakulære syn.
Familier bor hele veien
Det er kun en dagsetappe igjen til vi når toppen. Da møter vi en mann som rir på hesten sin. Sønnen hans går bak og dilter etter hesten. Guide-vennen min har lært meg at dette mest sannsynlig er en rik familie, som har råd til å ha hest.
Hestemøkken ligger godt spredt utover stien, men det plager ikke den lille gutten som løper etter hesten.
Full fart på ”king horse”
Det er i underkant av en halvtime igjen til Thorung La Pass Basecamp. Vi er snart på 5000 meter over havet. Pusten går tungt og vi går sakte. Rundt en sving kommer det plutselig en mann ridende på en hest i full spiker. I forsøk på å stoppe hesten før de passerer oss svinger han hesten opp i kanten av fjellet. ”Null problem sjef”, sier hester og fortsetter i like stor fart opp fjellsiden.
Dette var noe ganske annet enn de muldyrene og forsåvidt også hestene vi hadde sett tidligere. Her snakker vi fart og spenning. Jeg lurer på hvor lang tid den mannen bruker ned til bilveien på den hesten. Vi har brukt over en uke…
Med dette blir ideen om å finne en hest å ri på når vi har kommer over passet sådd. Det hadde vært moro det!
Flere hester på base camp
Vel fremme på base camp finner vi flere hester. De er mye roligere, og blir hovedsakelig brukt til å hjelpe turister opp til toppen av passet om de ikke klarer å gå selv. Noen turister må også fraktes ned på grunn av høydesyke. Høydesyke kan i verste fall være dødelig. I forkant av det kan folk bli veldig kvalme, få hodepine, de kan bli desorientert og i verste fall miste bevisstheten.
Over passet
Neste morgen, klokka seks, begynner vi å gå opp over passet. De første vi møter på er et følge med hester som er på vei nedover. De har allerede vært oppe i natt og satt av noen turister. Disse er ikke muldyr, men nå er det ingen som vil forklare hvorfor.
Etter et par timer kommer vi til et lite tehus. Vi kjøper den største teflasken de har, for veske er viktig for å unngå høydesyke. Ved siden av tehuset står en hest bundet. Hesten ser ikke ut til å føle seg kolssyk. Det er slått ned en liten pinne i bakken, som stikker omtrent 30 centimeter opp. I den er hesten fastbundet, uten at det byr på noe problemer. Jeg har aldri vurder å knyte hesten min fast i en liten pinne som er slått ned i bakken, både fordi den sannsynligvis vil rive den opp og på grunn av faren for at den vil vikle seg inn i tauet. Denne hesten står derimot som roligheten selv og tar seg en høneblund. Kanskje den og hadde vært oppe på toppen av passet før soloppgang?
På andre siden av passet
Gleden er stor over å være på toppen. Det virkelig tunge var vel kanskje å gå ned igjen. Over 1000 høydemeter måtte tråkkes nedover. Knærne og lårene blir ganske shaky av sånt, men vi kom oss helskinnet ned også. Like før dagens etappe er unnagjort møter vi på et kjempestort følge. På den smale bratte stien mot passet kommer en lang lang rekke med muldyr som har med seg madrasser, senger og annen proviant opp til toppen. Det er jammen mange ting som er nødvendig selv så høyt til fjells. Turen vi har gått er antageligvis en av de lengste turene i verden som man kan gå, og hele veien finnes hytter og gjestehus som tilbyr overnatting og servering. Det er ganske utrolig hva som er lagt til rette for turister, selv så langt oppi høyden.Det viste seg at det gikk bilvei helt inn i dalen på denne siden av passet. Dermed var det nok fra denne siden det var mest gunstig og frakte inn ting som skulle til base camp, men veien opp var bratt!
Resten av veien ned fra fjellet var jeg på utkikk etter esler. Hvis dyrene vi hadde møtt var muldyr, så møtte det da være noen esler ett eller annet sted som hestene var blitt krysset med. Men jeg fant det ikke. Ikke så jeg noen muldyrføll heller. Dyrene vi møtte var ikke hester, fordi de hadde lengre ører. Men det var ingen esler i sikte, så det er vanskelig å se for seg at de var krysninger. Så hva var de egentlig da?
Det er fortsatt et uløst spørsmål. Men det som er helt sikkert er at alle disse muldyreierne hadde et veldig bevisst forhold til dyrene sine, og de har avlet frem et heste-dyr som egner seg optimalt til deres bruk!
