Kjørehestene i Varanasi
Varanasi er en av Indias hellige byer. Det er Shivas by, og Shiva er en viktig hinduistisk gud. I hinduismen dyrker folk ulike guder avhengig av hvilken gud de liker best. De som tilber guden Shiva tror at de vil oppnå moksa, altså komme ut av den evige gjenfødelsen hvis de dør i Varanasi. Derfor er mange gamle og syke samlet i byen, nettopp for å dø her. I tillegg kommer mange hit hvert år for å bade i elven Ganges, ettersom dette skal virke rensende.
For en litt stillferdig nordmann kan det virke skremmende å komme hit. Gatene er til en hver tid overfylt av mennesker, biler, sykler og dyr: Hunder, aper og kyr. Det er liten tvil om at det er en opplevelse å bare være i Varanasi!
Du kan gå gjennom de samme gatene flere ganger før du oppdager at like til høyre for ”the Main Gate”, altså inngangen til en av hovedgatene, står det masse hester. I larmen av biler, sykler, tuting, ropende stemmer og bjeffing snevres synet inn og du blir mest opptatt av å komme helskinnet over gaten. Løfter du derimot blikket kan du oppdage flotte hvite og pinto hester, av en typisk indisk hesterase. De står helt rolig på den ene siden av krysset, utvilsomt godt vant til bråket og kaoset.Ikke søl en smule
For hestene, som for folk flest i India er levekårene trange. Det sies at middelklassen i India er like stor som hele USAs befolkning, da er det bare å gjette hvor mange mennesker som ramler inn i kategorien ”fattig”. Det er i alle fall langt flere enn middelklassen. Guttene som jobber med hestene kan ikke mye engelsk, og vil stort sett forhandle på pris for en kjøretur når jeg spør om noe. Sannsynligvis eier de ikke hestene selv, men er ansatt til å passe på dem. Å eie hester er kun noe rike mennesker kan ta seg råd til.Når hestene skal spise får de bundet en pose foran mulen. Dermed unngås det at noe av maten blir sølt mens de står og spiser. De sikrer også at hesten får sin porsjon og at ikke en av de andre hestene med høyere rang sikrer seg mer av godbitene.Stallen
Hestene som ikke er oppsalt står under et overbygg, en slags garasje kan det sammenlignes med. Det er åpent på flere av sidene, men taket er tett. Bakken er dekket av store brostein, dermed står hestene relativt tørt, i motsetning til om de hadde stått på et jordgulv Det var ikke mye avføring som lå på steinene, men allikevel luktet det stramt av all urinen som bare hadde fått tørke. Det var ingen bokser eller spilt, men hestene hadde fått tildelt hvert sitt område og var festet med et tau rundt nakken samt at ett eller to av bakbeina var også festet. På denne måten hadde hestene liten mulighet til å bevege seg over på nabohestens område.Hestene var delt inn i to rader. Den nærmeste raden bestod av tynne hester, mens raden som stod lengre inn hadde bedre hold. Hvorfor de stod slik, om det var bevisst eller ubevisst var det ikke mulig å få noe svar på. Blant hestene som stod oppselt var det både tynne hester og hester i godt hold, så alle ble brukt i kjøringen.Rolige hingster
Under taket stod det ti hester bundet fast. Like utenfor stod mellom fem og syv som ventet på å få kunder. Alle som én var hingster. I Norge er det sjelden at du møter på hingster, spesielt ute på gata, ettersom de fleste kastreres for at de skal bli roligere. Ingen av disse hingstene så ut til å trenge å bli roligere, så rolige som de allerede var.
Det var kun hvis man bøyde seg ned og sjekket mellom beina deres at man kunne konstantere at det var hingster man har med å gjøre. De var utrolig rolige og avslappet både i stallen og foran vognen. Dette snur seg antagelig fort om ei lekker hoppe kommer spradende forbi. Kanskje hoppene sjeldent blir brukt til slikt, og derfor er ikke den problemstillingen så relevant?
Dette er noe man kan spekulere i. Det jeg vet er at i forbindelse med mange av de indiske festivalene ofres dyr. Da er det alltid hanndyr som ofres. Det kan virke som om hunndyrene blir holdt av til videre produksjon, både til ofring og til bruk.Ulik en norsk kjørehest
Hvis du møter på en kjørehest i en norsk storby vil du se skinnende utstyr og fine vogner. De indiske hestene derimot hadde mer eller mindre provisoriske seler, som etter min vurdering kunne risikere å ryke når som helst. Vognene var også preget av lange dager på arbeid, sjeldne malingsstrøk og gammel vognteknologi.
Høvene var ustelte, og ingen av hestene hadde sko til tross for at de hadde lange arbeidsdager på asfalt. En hest trakk gjerne en vogn med seks-syv personer, selv om det kunne se ut som om hesten egentlig ikke var sterk nok til det. Én av hestene hadde en stor byll bak den ene fremskulderen, men slike skavanker gjøres ingenting med.
Forferdelige tenker kanskje du. Men husk, når du er på andre siden av jorden kan du ikke regne med at du finner hestehold med tilnærmet norsk standard. Vel er det mye vi kan klage over i Norge, men vi bor jo tross alt i et av verdens beste land. I nesten alle andre land har folk mye mer å klage på enn oss – hvis de vil klage.
Når mange familier bor på gata og spiser fra søplekasser, så kan man ikke kalle det dyrplageri om ikke hestene har helt rent vann eller skinnende seler. Derimot er det veldig fascinerende å se og lære av hestehold andre steder i verden, og tenke at ja, dette er også en måte å gjøre det på. I India er hester et såpass dyrt dyr at de fleste hesteeiere vil gjøre det de kan for at hesten skal fungere som arbeidshest så lenge som mulig, og derfor gi den alt hva de kan av stell og omsorg.