Imponerende paradressur!
Myter eller antakelser om at hestene de rir er veldig rolige og helt spesielt trent til dette kan man legge fra seg med én gang. Her er det hester med internasjonalt dressurblod i årene. Flere er trent til et mye høyere nivå enn de vises på, og da skal man vite at de også har mange flere knapper å trykke på.
Likevel ser man den ene oppvisningen etter den andre med en ro, harmoni og stabile øvelser som sjeldent observeres på stevner med vanlige klasser. Så da stiller jeg meg spørsmålet: hvordan klarer de dette, de som har et fysisk handikapp i tillegg?
Ro, jevn takt og harmoni
Jevnt over viste rytterne flotte oppvisninger, der ro, jevn takt og harmoni dominerte. Svært få av hestene viste motstand eller synlig reaksjon på omgivelsene. Hestene så i hele tatt veldig fornøyde ut der de gikk. Noe som ikke alltid er like vanlig på en dressurkonkurranse for funksjonsfriske ryttere. Hvorfor er det slik forskjell?
Pararyttere imponerer meg hver eneste gang. At de kan ri og vise hesten så flott uten «armer og ben» er helt fantastisk! For min del er det jo akkurat disse rytteren blant pararytterene som imponerer mest – for deres handicap er mest synlig. Kanskje arrangøren kunne informert litt om hvilke handicap de «ikke-synlige» pararytterene har neste gang? En kort presentasjon om hva som klassifiserer denne rytteren som pararytter?
Høye prosenter
I grad 1a var Anita Johnsson med hesten Donar eneste ekvipasje. De viste et flott programm i skritt som ble belønnet med hele 76,083 prosent.
I grad 1b var det to ekvipasjer. Det var svenske Kerstin Larson Englund med hesten Laganzo og vår egen Jens Lasse Dokkan. Her var det Kerstin som vant med 76,391 prosent.
I grad 2 var det fire ekvipasjer. Det var danske Caroline Cecilie Nielsen / Leon, svenske Carolin Rutberg / Waterman BS, tyske Angelika Trabert / Walmorel og norske Hanne Nesheim / Argentina. De viste alle flotte program, men Caroline Cecilie imponerte mest og vant velfortjent med 73,651 prosent.
Imponerende tysker
I grad 3 var det også fire ekvipasjer. Det var to tyske Bettina Eisel / Benetton's Fabuleu og Hannelore Brenner / Bjerggaards Overture, en norsk Anne Cecilie Orre og en svensk Simon Åhlstad. Her stakk Bettina overlegent av med seieren med hele 75,889 prosent. Dette var et virkelig imponerende ridd program.
I grad 4 var det tre ekvipasjer. Her var det to norske Heidi Løken / Armano og Ann Cathrin Lubbe / Leopold og en danske Line Thorring Jorgensen / Di Caprio. En Ann Catrin uten Zanko er ikke helt det samme som Ann Cathrin og Leopold. Selv om de ikke nådde helt opp i dag gjorde de god profil og jeg tror de kommer sterkere tilbake. Heidi hest Armano er svært tiltalende og viser seg godt. Deres oppvisning var en fryd for øyet, men Line var bedre. Hun stakk av med seieren med 74,032 prosent.
3. plass til Norge
I lagkonkurransen var det team Sverige som vant overlegent med 423,709 poeng. Tyskland tok andre plassen med 396,709 poeng foran Norge med som fikk 389,427 poeng.
Fikk ut energien på feltrittbanen
Vi var så heldig å få en prat med vinneren av grad tre Bettina Eistel.
Hun fortale at da hun overtok hesten Bennetton's Fabuleux var han ikke blitt startet på 9 år. Grunnen var at han var altfor spent og ville ikke gå frem i det hele tatt. Mange hadde prøvd han men måtte gi opp.
Bettina fant ut hun måtte tenke annerledes, hesten måtte motiveres til å gå frem. Hun tok like greit hesten med seg til en feltrittsbane for å trene. Nervøs og småredd satte hun i gang med å trene sin vallak på hele 1.78 cm. Først red hun i skritt, så trav og til slutt i galopp da han hadde fått ut litt energi.
- Som å sitte på en jetmotor, fortalte Bettina om den ivrige galoppen til den store hesten.
Jeg må vel personlig si at jeg ikke kjenner mange som tør å utfordre seg selv i noe sånt for å få motivert hesten. De fleste ville vel også hatt et fast grep i tøylene. Det er umulig for Bettina ettersom hun ikke har armer.
- Det går ikke an for meg å holde hardt i tøylen med munnen, det er nakken som bærer, sier hun.
Selv med den fine kontakten Bettina har til hestens munn må hun innimellom stoppe opp og riste løs spenningen i nakken.
- Straff er utelukket
Etter en stund med denne treningen gikk det mye bedre og hun bestemte seg for å begynne å starte konkurranser med Fabi, som hun kaller han.
- Den første konkurransen gikk ikke bra. Han stoppet opp og tilslutt måtte jeg ha hjelp til å få han av banen. Det var litt flaut, ler Bettina.
- Jeg måtte gå i meg selv og fant ut jeg var for spent. Jeg glemte å puste og selvsagt reagerte hesten på dette, sier hun.
Ved å være helt avslappet, puste ordentlig og å nynne underveis løsnet det. Hesten gikk endelig framover. Bettina forteller også at hun legger stor vekt på hestens velferd og trivsel. Fabi får være ute ca åtte timer daglig. I tillegg har hun et par andre ryttere hun stoler på som får ri han mer variert innimellom.
Hun er også veldig rask til å rose han om han jobber rett eller er på rett vei.
- Straff er utelukket, jeg overser småfeil. Det er viktig at hesten vil jobbe så den vil følge rytterens ønsker, avslutter Bettina.
Og slik lyder oppskriften på en flott, velbalansert og lydig hest og rytter.
Rett og slett imponert
Inntrykket jeg sitter igjen med etter denne klassen er stort. Jeg bøyer meg i støvet over de imponerende ferdighetene og lettheten para-rytterne viser. Jeg kjenner ikke mange funksjonsfriske ryttere som klarer å vise hestene sine på en sånn måte. Jeg drar hjem til mine egne hester med en helt annen forståelse og ydmykhet for hva ridning og hjelpere er.
