Inn i ridekunstens verden
- Det har vært veldig gøy å arrangere dette kurset, men det har vært mye å gjøre. Mange av de som skulle være med som ryttere ble forhindret av ulike grunner, forteller Müller. De som egentlig skulle delta på kurset holder et relativt høyt nivå og hadde gitt teorideltakerne et litt bredere innblikk i hvor veien innen den akademiske ridekunsten går hen.
- Ønsket var at vi kunne fått vist de ulike nivåene man går igjennom under utdanningen, og at folk kunne sett at målet ikke er så veldig annerledes enn annen dressurridning, sier Müller. Slik ble det ikke helt, men noen høydepunkter var det.
Mot piaffen
Det var Alexandra Myhren med sin Apollo som uten tvil hadde kommet lengst blant de som stilte med hest. Nå har Myhren allerede tittelen “ridder” innenfor ordningen til Branderup, og med flere måneder praksis hos Branderup for noen år tilbake, har Myhren grunnlaget på plass. Hun valgte å jobbe hesten sin for hånd under alle tre timene på kurset, men ga allikevel tilskuerene et godt innblikk i øvelsene som kommer oppover på utdanningsskalaen. Instruksjonene fra mesteren kom på løpende bånd mens Myhren jogget rundt på banen med Apollo.
- Fatt renvers-galopp, ta han ned i trav og fatt så travérgalopp, sier Branderup og Myhren galopperer i takt med Apollo. Det de jobbet med var å få til et galoppbytte. Da det hadde blitt utført et par ganger vendte de fokus over på piaffarbeidet. Apollo forsøkte så godt han kan mens Branderup fulgte med mens han knipset takten. Det gikk en beundrende summing igjennom publikum i det Apollo gjorde et helhjertet forsøk på piaffe. Det var tydelig at publikum satt pris på å se de som har kommet et stykke på vei, og Myhren ble stadig presentert for tyngre oppgaver.
- Gjør en ranverspiruett i piaffe, sier Branderup og Myhren stopper opp.
- Nå er hjernen min litt overarbeidet, ler hun og Branderup tok over tøylene til Apollo for å vise. Konklusjonen til Myhren ble at dette må hun øve litt på. Og det er akkurat det som er utgangspunktet til Branderup når han underviser.
- Å komme inn i ridehuset å klage over hva din hest ikke kan er som å skyte deg selv i foten. Din hest kan nøyaktig hva du har lært den, har Branderup sagt under et tidligere kurs, og det aller første han forventer at hesten skal kunne, det er å stå stille.
- For 30-40 år siden begynte det å komme noen til Tyskland som begynte å lære folk hvordan de skulle leie hesten sin i grime. De kalte det horsemanship. I gamledager kalte man det en selvfølge, sier Branderup til sine interesserte tilhørere.
Har fungert i 2400 år
Akademisk ridekunst er en ny gren i Norge, men om man sammenligner ridekulturen i Norge generelt, så har ikke vårt land de samme tradisjonene som flere av våre naboland som Sverige, Danmark, Holland og Tyskland. Dette kan også gi et svar på at det generelle nivået på ryttere i Norge er lavere enn i flere av våre naboland.- I Sverige har de den svenske kavalerikulturen, og det samme har de i Tyskland. Det ligger mye tradisjon i disse landene, og de har mye litteratur liggende. Franskmennene hadde også mange ridemestere, men mange av dem gikk tapt i revolusjonen, forteller han og ordene vitner om at det er ikke bare hest Branderup kan, han er også godt kjent med hvordan hesten har blitt brukt igjennom historien. Det er dette han bygger sin ridning på. Derfor er han ikke redd for kritikere.
- Dette har fungert fint i 2400 år, og det kommer fortsatt til å fungere. Dette er nytt i Norge, men vi trenger bare se tilbake i litteraturen. Mennesket har en tendens til å mene at det som er rett er det man er vant med å se, og det som er gammelt er hva man selv kan erindre, sier Branderup som en tankevekker og til ettertanke.
Rehabilitert hest
En av deltagerne på kurset er Maricka Bråtene. Hun har med seg den nederlandske varmblodsvallaken Knerten. Størrelsemessig passer ikke Knerten til navnet sitt, men når man ser det uskyldige og søte uttrykket hans forstår man godt hvorfor han har det kallenavnet. Bråtene forteller historien bak Knerten.- Jeg kjøpte han for tre år siden, og da fikk jeg en hest som var tynn, hadde lite muskler og som hadde en meget markant karperygg. Han var stresset og usikker og jeg satte i gang med akademisk ganske umiddelbart, sier Bråtene som hadde snust litt på denne rideformen tidligere.
- Før Knerten hadde jeg en hest som i ganske ung alder endte opp med en kronisk betennelse i kodeleddene i frembeina. Jeg er utdannet sykepleier og kunne ikke slå meg til ro med at en ung hest som hadde et godt liv skulle helt uten videre ende opp med kronisk betennelse. Det kunne jo ikke være riktig. Jeg kom så i kontakt med det akademiske miljøet og fikk med ett svar på så mange spørsmål, forteller Bråtene.
- Han har blitt så mye bedre i kroppen og han har blitt en mye triveligere hest etter jeg begynte med akademisk. Min kiropraktor hevder at det er takket være den måten jeg har trent han på som gjør at han fungerer så godt i dag, sier Bråtene med et stort smil rundt munnen. Hun har nå en så frisk hest som hun kan ha. For henne har denne treningsmetoden betydd alt, og det å få ri for mesteren selv var stort for henne. Selv sliter hun med leddgikt noe som gjorde den siste timen tung å gjennomføre, men Branderup viste forståelse for situasjonen hennes.
- Du har hest for din skyld, og den skal trenes til å reagere på din kropp. Det vil ikke hjelpe deg dersom du setter en annen rytter på ryggen hans som kan være sterkere med han og lære han ting. Da vil han ikke forstå dine signaler, sier Branderup avsluttende til rytteren.
- Det jeg liker sånn med den akademiske ridekunsten er at man rir hesten så avspent. Det er ingen harde metoder, det er letthet, det gir svar på hvorfor man gjør som man gjør, du får en holdbar hest og du utdanner deg selv som hestemenneske, sier Bråtene som håper at det også deltok noen skeptikere på kurset for å se nærmere på hva dette egentlig er.
- Alle bør tenke over hvorfor de gjør ting. Man må ikke gjøre ting fordi det ser bra ut, man må gjøre ting fordi det er bra for hesten, konkluderer Bråtene som ser på Branderup-kurset som et veiskille med Knerten.
- Dette er starten på et nytt kapittel, smiler hun.
Grunnlaget er viktig
I utdannelsen av hesten er grunntreningen det viktigste man fokuserer på. Müller er godt kjent med utdanningsskalaen innenfor den akademiske ridekunsten og hun forklarer.
- Vi driver med det samme som annen dressur. Vi ønsker bæring bakfra og vi ønsker en sunn og frisk hest. Forskjellen er at vi jobber på en litt annen måte for å nå målet, og vi har forskjellig fokus til ulik tid. Å utdanne hesten er som når vi selv utdanner oss. For å nå høyskolen så trenger hesten og rytteren vekttall fra den grunnleggende skole. Og jo mer basis du legger til grunn, jo høyere kan du komme, sier Müller. Dette viser Branderup da han underviser en av rytterne på kurset: 18 år gamle Renate Knive og hesten hennes Schnappy.
Ekvipasjen fikk i oppgave å ri en del sidebevegelser i skritt og trav. For det utrente øye så det riktig så bra ut, men Branderup som har årevis erfaring med å se på hester så noe som det utrente øyet ikke så. Det var ikke noe Knive gjorde feil, men han ba ekvipasjen gå opp i galopp for å gjøre et poeng for publikum. Galoppen var en gangart ekvipasjen ikke hadde jobbet så mye med tidligere, men hesten galopperte villig på volten. Publikum så en mer ubalansert hest i galopp enn hva det var i skritt og trav, og Branderup forklarte at han ba ekvipasjen om å galoppere for å vise publikum de problemene han allerede så i skritt.
- Siden man selv er sin hests læremester er det er viktig at den som utdanner hesten er dyktig nok til å se eller kjenne hvor feilene kommer fra. Er man ikke det kan man i verste fall ødelegge hesten. Igjennom setet og tøylene skal man tolke den informasjonen man får og kjenne hvor spenninger sitter, forklarer Branderup.
- En hest er muskler, sener og ledd. Vi kan trene og styrke de samme musklene, senene og leddene i skritt som vi gjør i trav og galopp, forklarer Branderup og ønsker derfor å gjøre mye grunnarbeid i skritt slik at hesten er sterk nok til å bære seg før man ber om en ny gangart.
Knive fikk ros av Branderup etter kurset. Han var veldig fornøyd med hesten til Knive, og den har hun utdannet helt selv.
- Jeg kjøpte hun egentlig for å drive med konkurranse, men så viste det seg at hun ikke helt var som jeg trodde. Hun funket fint de to første ukene jeg hadde henne, men så begynte hun å oppføre seg ufint. Jeg begynte etter hvert på ungdomsskolen og da mistet jeg litt piffen. Det gjorde at hun ble enda verre å håndtere. Hun kasta meg av og vi diskuterte å selge henne. I stedet ble vi tipset av ei venninne om akademisk ridekunst og slik begynte det, forteller Knive. Ved mye jobbing har Schnappy blitt som en ny hest som Knive nå føler seg helt trygg på. Å ri for Branderup har hun gjort før, men det var like gøy denne gangen.
- Jeg har fått mye ny kunnskap og jeg ser hvordan små, minimale detaljer hjelper på store ting. Man må gjøre en grunnleggende jobb, men det er en fin måte å utdanne hesten på. Fokuset ligger på samspill og at man ikke skal tvinge hesten, sier Knive som synes Branderup har en super måte å forklare ting på.
Flere kurs
Grunnet et gjevnt over lavt nivå på rytterne i Norge har Branderup allerede tatt Norge ned til et minimalt antall kurs i året, og det er ett.- Jeg vil jo gjerne at det skal være et høyt nivå på rytterne for å selv få utfordring, men jeg starter ikke på noe for så å stoppe det igjen, sier Branderup og åpner for at han kommer tilbake igjen til Norge. Som ridelærer gir han sine elever mange utfordringer, men også teorideltakere får mye å tenke på. Branderup er en god retoriker og har ikke problemer med å underholde publikum. Flere ganger trekker både publikummet og han selv på smilebåndet, og titt og ofte får de oppmøtte servert små anekdoter og historier.
- Vet dere hvor mye en høyt utdannet hest kostet på 1200-tallet? spør Branderup sitt publikum og ingen tør å gjette. Når Branderup snakker om en høyt utdannet hest på den tiden var det en hest som kunne brukes i krig og gjorde øvelser over jorden som ballotade, courbette og capriole.
Som kursholder er Branderup en fengende mann, og selv om vi gjerne skulle fått sett et gjevnt over høyere nivå på ridedelen var det fornøyd summing som gikk igjennom deltagerne på kurset da guruen takket for seg for denne gang.
