Jobbet på travstall
Da Jørgen kom opp i sene tenårene jobbet han på en travstall på Fyn. Han fungerte mer som stallhjelp og læregutt sammen med jevnaldrende kamerater. De red mye på traverne og longerte. Rideundervisningen var etter prinsippet ”sett deg opp og ikke fall av”. Men man kan lære en hel del ved egentrening og erfaringer også. En gang imellom fikk han også trene hestene foran vognen, men Jørgen hadde ikke kuskelisens så det ble kun gjort hjemme ved stallen. I denne stallen jobbet Jørgen i et års tid og dro så for å gjøre ferdig sin militærtjeneste.

Til Norge med 4 forbeinte
Da han var ferdig der i 1965 begynte utferdstrangen å komme og han ble sammen med noen kamerater enige om at de skulle prøve å søke jobb i Norge. Det var kun Jørgen som fikk napp på sin jobbsøknad.
Hesteinteressen hadde igjen meldt sin ankomst etter ferdig miltærtjeneste og Jørgen kjøpte inn to welshponni-hopper som hadde hvert sitt føll ved foten. Han takket ja til jobben han hadde fått i Norge og i 1965 dro han hit sammen med sine firbente venner. Den ene hoppen døde av sykdom rett før, men et nytt føll ble kjøpt inn så det var fortsatt 4 hester som ble med flyttelasset nordover.
Ferden gikk til Faldalen i Fet hvor han leide bosted. I løpet av hans første tid i Norge bodde han på tre forskjellige steder i Faldalen.

Kjørte med dølehest
Jørgen hadde ikke bil på denne tiden, men på gården var det en skimmel dølehest og denne fikk gjøre nytten som transportmiddel. I beste nostalgiske ånd ble det mange utforskerturer sammen med den trofaste firfotingen. Dette var på en tid da biltrafikken fortsatt var relativt liten, og man kunne forflytte seg ganske uforstyrret langs veiene med hest og vogn. Det var fisketurer til Mjøssjøen, hvor det også var en gammel stall som ble hestens feriekoloni.
Badeturene ble lagt til samme sted og det hendte hesten ble sluppet løs på det fristende gresset. Noe som en gang endte med at hesten svømte alene over nesten hele innsjøen. Jørgen og hans følge så for seg en lengre svømmetur for å hente den badeglade, men hesten snudde av seg selv og kom tilbake. Gresset er ikke alltid grønnere på andre siden av vannet.
Hesten var trygg under ridning også og det ble mange turer for Jørgen og hans trofaste ganger i skog og mark og de ble godt kjent i området. De krysset glatt kommunegrensen og endte ved Skedsmo kirke ved et tilfelle, uten at det var helt planlagt. Det ble en lang tur hjem igjen.

Konkurransekjøring
Jørgens store interesse var kjøring med hest og det var noe han ønsket å følge videre. Men ridning kunne også være interessant å lære litt mer om. Derfor ble det kurs på Sørum Fritidsgård i Lillestrøm hos Sheena Jordet, som instruerte på denne tiden.
På Sørum Fritidsgård var Erik Mangerud senterleder og han delte Jørgens interesse for kjøring med hest. Det er nok ikke mye feil når vi fastslår at på Sørum Fritidsgård fant du det aller første miljøet for konkurransekjøring her i landet. Hver søndag var det kjøretreff med treninger, tømmekjøring, kursing og konkurranser.

Det første kjørestevnet
Vinteren satte ingen stopper for denne virksomheten, da kom sledene fram. Jørgen og Erik var to av de mange ivrige kuskespirene som vanket her på begynnelsen av 1980-tallet og deltok på alle kjørearrangement. I 1982 ble det avholdt en presisjonskjørekonkurranse på parkeringsplassen ved GM Motors like ved, og de innvolverte mener i dag at dette var det aller første uoffisielle kjørestevnet som ble arrangert i Norge.
Det blomstrende kjøremiljøet på Sørum Fritidsgård medførte at ca. 98% av alle hestene, både privateide og skolehester, ble kjørt inn. Det aller første offisielle kjørestevnet ble arrangert 30. mai samme år. Stedet var Sørkedalen, på en stor grusplass ved Elveli.
Jørgen, Erik Mangerud og Erik Brenna var de tre store profilene under dette stevnet.
Sørum Fritidsgård og EKT Rideskole på Ekeberg i Oslo stilte sterkt med alt som kunne krype og gå av skolehester, kjørt dit av det som kunne oppdrives av hengere og lastebiler. Antallet ekvipasjer lå på omkring 30, og en dommer var innhyrt fra Sverige. Det var også tospann representert, og det var oppvisning med firspann. Jørgen vant stevnet i Sørkedalen og har fortsatt premien hjemme sammen med bilder og avisutklipp. Dette stevnet representerer en meget viktig del av Norges kjørehistorie.

Måtte låne hester
Ballen hadde nå begynt å rulle med hensyn til interessen for kjøresport og det hadde blitt en trofast gjeng med entusiaster som ønsket å lære mer. Det ble kjøresamlinger på Starum med Urban Roos som kursleder tre ganger i løpet av det påfølgende år.
Kjøresporten var fortsatt veldig ny og mange visste ikke helt hva det gikk ut på. Deltakerantallet var litt varierende og hester måtte ofte lånes inn utenfra ved hjelp av annonse i lokalavisen. Men problemet var at disse hestene ofte hadde dårlig grunnkondisjon og det viste seg at en treningsrunde var nok for dem. Dommere og banebyggere var fortsatt mangelvare i Norge. Jørgen ønsket å gjøre noe med dette og begynte å forhøre seg om mulighet for å bli med på et kurs i Norge, Sverige eller Danmark. Han hadde fortsatt gode kontakter i Danmark og sammen med Knut Andresen fikk de plass på det aller første banebyggerkurs i kjøring som ble arrangert her. Kurset bestod mye av teori og video, men etter hvert fikk de 3 og 3 sammen prøve å bygge en bane som ble testet av kusker. Kurset var ikke godkjent av Norges Rytterforbund, men Jørgen og Knut ble likevel anbefalt når det var forespørsel etter banebygger i kjøring. Det fantes ganske enkelt ingen andre med samme ekspertise i Norge. Senere deltok Jørgen på et kurs med svenske Berit Thulin. Et kurs som var både meget lærerikt og interessant, og gikk grundig inn på dette med dømming i kjørekonkurranser.

Gikk over stokk og stein...
Sørum Fritidsgård arrangerte flere kjørekonkurranser i årene som kom og både dressur, presisjon og maraton stod på programmet. Den aller første maratonkonkurransen ble arrangert her i 1984. Det gikk nok litt over stokk og stein til tider, men det ble ingen skader verken på dyr eller mennesker. Kvalifiserte trenere måtte hentes i Sverige og i mellomtiden måtte de aktive prøve og feile på egenhånd.
Det hendte nok at den svenske ekspertisen fikk hakeslipp over de gale nordmennene som prøvde ut det aller meste. Jan Svae var en av dem som var med på dette eventyret og fikk på verste måte oppleve hvor møkkete man kan bli når man faller i gjørma. Å påstå at han dryppet av leire er en underdrivelse og ansiktet bak brillene fremstod som en hvit maske.

Jubelee, Gavial og Kapest
Jørgen hadde nå etter hvert investert i to varmblods ridehester, Jubelee og Gavial. Dette var flotte kjørehester og Jørgen konkurrerte og trente både enspann og tospann med dem. Det var Jørgens første tospann og det ble en spennende tid med flere stevner og nye ting å lære.
Starum hadde også nå fått litt erfaring i å arrangere kjørekonkurranser og Jørgen var selvsagt på plass. Denne første tiden var det alltid med en dommer på hver vogn og kontrollerte tiden.
Jørgen hadde skaffet seg et ry som en djerv og uredd kusk som ikke sparte på kruttet, og det var ikke alle dommere som ville sitte på med galningen og hans varmblodshester. Men til slutt var det alltid en som ble lurt med og da var det bare å klore seg fast.
På samme tid kjøpte Jørgen også en kaldblodshest som het Kapest. Kapest hadde hatt en innbringende karriere på travbanen med 165.000 innkjørt. Dette var før rikstotoens dager og en stor sum penger på den tiden. Sammen med Kapest ble det forskjellige kjøreoppdrag. Da den første Landbruksveka skulle arrangeres var Jørgen og Kapest med når de sammen med flere andre ekvipasjer kjørte et opptog i Oslo, bl.a. på Karl Johans gate.

To hester omkom
Jørgen opplevde å miste to av sine hester under tragiske omstendigheter. Gavial hengte seg selv i boksen. Han klarte å feste grimen fast i en krok i taket og pådro seg et hjerteinnfarkt under forsøkene på å komme seg løs.
Kapest brakk nakken da han raste ned en bratt skråning. Jørgen fant han død nederst i bakken. En trakhener og en fullblods var også innom stallen til Jørgen i en kort periode. Kjøremiljøet som var så blomstrende på Sørum tok slutt. Terje Mangerud, Eriks sønn, begynte med feltritt og Erik fant et annet interessefelt i dette, noe som opptok det aller meste av hans tid, og kjøringen var det som måtte vike plassen.

Kjøpte eget småbruk
Jørgen forlot kort tid etter Skedsmo Rideklubb og Sørum Fritidsgård. Han kjøpte seg et eget småbruk på Fjeldsrud i Fet i 1985. Det bestod av litt jord, et hus og en gammel låve.
Jørgen måtte ha plass for sine firbente venner og begynte å undersøke om det lot seg gjøre å lage en stall i låven. Men det viste seg at det kostet like mye å bygge en helt ny stall framfor å restaurere den gamle låven. Den nye stallen består av 6 bokser og et stort rom som er kombinert garasje og redskapshus. Han lagde seg også en liten treningsbane med en effektiv drenering for regntunge dager. Foreløpig består dekket av gress, men dette fungerer fint for trening av små uskodde ponnier. Resten av eiendommen er lagt ut til beite for hestene.
Hagen har også blitt gjerdet inn og Tangens Montanus fungerer som gressklipper. Etter at Jubilee også ble borte ble det stille med kjøringen for Jørgen.
Han kjøpte inn et par welshponnier og begynte med en annen stor interesse; nemlig avl. En av hoppene, Buttercup, var godt kjørbar og det ble en del kjøreturer med henne, både ned til Fetsund og i omegn. Men det var kun kosekjøring og konkurransene hadde foreløpig blitt lagt på hyllen.
Hingsten Lucas var også kjørt inn, men stri og altfor heit. Og etter at han dro ned en bratt skråning med vogn og passasjerer tok ikke Jørgen sjansen på flere kjøreturer med denne friskusen. Lucas bor fortsatt hos Jørgen i dag og er nå 21 år gammel, fortsatt like sprek.

Kjøpte inn shetlandsponnier
Jørgens sønn Magnus var ikke helt fornøyd med kjørehestene til far og ønsket seg noe i mer passende størrelse for en liten guttepjokk, nemlig shetlandsponni. Jørgen nappet ikke helt på dette, men noen tanker må han ha gjort seg med denne ideen uansett. For flere år senere importerte han nemlig 3 hopper fra Danmark og snart ble det ankomst av flere småhester da de fikk føll. Det ene føllet fikk navnet Petrille, og er fortsatt fastboende hos Jørgen og er stammor for hans lille flokk med shetlandsponnier.
På Sørum fikk Jørgen nyss om at det var en fin shetlandshingst med premiegrad og han dro av gårde med Petrille da hun skulle bedekkes første gang. Hingsten var Tangens Montanus, og skulle selges. Eieren Marit Berg syntes han var litt for egenrådig og det var litt problematisk å ha en shetlandsponni-hingst på en ridekole. Det endte med at Jørgen kjøpte Tangens Montanus selv og tok han med hjem til Fjeldsrud. Tangens Montanus har fått være med på flere kjørestevner, både enkeltgrener og full konkurranse, i tillegg til avlstjeneste, og fra Danmark fikk Jørgen handlet inn både sele og spesiallaget vogn. Nå har Jørgen lyst til å investere i en skikkelig maratonvogn i shettie-størrelse.

Driver egen avl med shettiser
Tangens Montanus og Petrille har med årene produsert en liten rad med småtasser. Den første var Frida, hun arvet sin mørke farge fra mor Petrille og er i år tre år gammel. Jørgen har trent henne flittig både med longering og tømmekjøring og i påsken i år ble hun for første gang spent for vognen. Jørgen er meget fornøyd med Frida, hun er meget lærevillig, har et rolig temperament og en morsom ponni å trene.
I det store og hele trenes hestene etter de samme prinsippene, uansett hvor liten eller stor de er. Jørgen ser ingen forskjell på dette og anser ikke shetlandsponniene som vanskeligere enn andre raser. Man må bare ta seg tid til å trene målrettet med dem og behandle dem som den hesten de er, ikke et lite leketøy.
Nå går Frida i tospann sammen med sin far Tangens Montanus. De fungerer meget godt sammen og Frida lærer mye av sin far, som tross alt har vært kjørehest i mange år nå. Det neste føllet til Petrille var hingsten Gomle som ble født våren 2000. Han fikk sitt navn etter en av dvergene i eventyret om Snehvit. (I Danmark har dvergene andre navn enn de vi kjenner fra Norge). Gomle brøt den mørke fargerekken som begynte med Frida, han er mer rødbrun og denne sommeren går han på eget beite ved en nabogård. To hingster på et lite småbruk kan bli litt turbulent.
Året derpå fødte Petrille et nytt føll, denne gangen hoppeføllet Daisy. Hun har vært med på unghestutstilling i år og fikk flotte karakterer. Siste tilskudd til Jørgens flokk med minihester er Klaus. Han ble født i mars og har nå begynt å felle føllpelsen, og en mørk hårfell begynner å komme fram. Han vokser så det knaker og har snart tatt igjen storesøster Daisy.

Firspann med shetlandsponnier
Jørgen har som målsetning å få trent opp de andre unghestene med tiden for kjøring og målet er et firespann med shetlandsponnier. Han har startet stevner med Tangens Montanus ved flere tilfeller, men det er ikke enkelt å være ensom shetlandsponni i en ponniklasse.
Kjøring av shetlandsponni er ikke så utbredt i kjøremiljøet, og det er langt igjen til det man ser i utlandet hvor det arrangeres egne klasser for shetlandsponnier. Men på ponniutstillingen på Seljord hvert år samles det et stor antall shetlandsponnier, og i løpet av dagene her konkurreres det i kjøring. Dette er et av årets største høydepunkt for en ihuga shettis-venn.
Men med mer trening skal vi ikke se bort fra at Jørgen møter opp på en vanlig kjørekonkurranse med sitt tospann og etter hvert kanskje firespann.
Han har ønske om å delta i alle grener, men vil da være sikker på at ponniene er i en slik kondisjon at de står hele løpet ut. Å bryte en maraton fordi hestene ikke orker mer er ikke god reklame for kjøresporten eller shetlandponniene.

Vil ha en mer seriøs avl
Hjemme på det lille bruket til Jørgen vil det neste år forhåpentligvis bli to nye småhester. Petrille er bedekket på nytt med Tangens Montanus, og Frida har vært på besøk hos hingsten Rosegårdens Gimmic. Tangens Montanus er en av 72 premierte shetlandshingster som er registrert i Norge. Jørgen mener at antallet egentlig er mindre da mange av hingstene ikke brukes, av uviss grunn.
Avl av shetlandsponni har ikke helt kommet under kontrollerte former ennå. Man finner de som er virkelig seriøse på dette og kan blodslinjen på rams, men dessverre så har man også de som ikke tenker så mye på dette og bruker den hingsten som er nærmest for hånden. Jørgen etterlyser den godt planlagte avlen som han kjenner fra Danmark, hvor det er utviklet mange flere linjer i avlen og flere hingster for å unngå for nær slektskap mellom hestene.

Banbygger og dommer
Jørgen jobber til daglig som lastebilsjåfør og har vært det i 30 år nå. I en kortere periode ble lastebilen byttet ut med anleggsmaskiner. Han har hjemme i tillegg til sine hester en Norsk Elghund ved navn Max og katten Nøste. Max varsler når det kommer besøk og er en uunnværlig venn under jakteperioden på høsten hvor han sammen med Jørgen ser etter elg og rådyr.
Jørgen er mye etterspurt som banebygger og dommer under kjørekonkurranser og har grad II. Det er kun en annen som har høyere grad enn dette her i landet. Jørgen er også utdannet som kursleder innen kjøring. Jørgen og Arne Henriksen har vært og utdannet seg i utlandet og kan legge til tittelen internasjonale banebyggeraspiranter i en allerede lang merittliste. En tittel de to er alene om å inneha i Norge.
Det har blitt mange i Norge som etter hvert satser på kjøring, men ved å arrangere mange samlinger og ha kjøreoppvisninger bør interessen bli enda større.
Jørgen har vært banebygger og dommer på 9 Fjordhest-NM, og har med unntak av 1998 i Bergen, vært på plass hvert år. Man kan kanskje undres over hvorfor Jørgen i mange år nå har vært og er medlem av Oslo og Akershus Fjordhestlag? Vi fikk svaret på dette. Han hadde kommet i prat med Tor Nestaas (Det vandrende Fjordhestleksikonet) under et Fjordhest-NM. Tor sa at han burde melde seg inn i OAFL fordi det var så mange pene jenter der. Om det var det som gjorde utfallet vites ikke, men Jørgen meldte seg uansett inn. Og fordi OAFL er medlem av Norges Rytterforbund kan han også starte på stevner hvis han skulle få tid til det.

Denne artikkelen står på trykk i siste nummer av Borken, bladet til Oslo og Akershus Fjordhestlag. Takk for lånet!