Skuespillere til hest
Nå er jo de fleste av dere som leser her hestemennesker som enten rir og kjører, eller har en drøm om å gjøre det. Men du kan jo gjøre dette som et tankeeksperiment.
Ikke nok med at du må lære deg å ri. Du skal gjøre det på to-tre uker, og da skal du ri uten hjelm, med en kostyme som innebærer langt skjørt, og du skal være i stand til å beherske hesten i en setting som innbærer fakler, røykmaskiner, profesjonelt lys og lydanlegg, masse mennesker rundt deg og hesten, og ikke mindre enn 400 tilskuere.
Ikke bare, bare å være skuespiller
Det er ikke bare, bare å være skuespiller. Det fikk de merke de som var engasjert til å være med på det historiske spelet «Sverdet» under Olavsdagene i Sarpsborg sommeren 2010.
Spelet om Olav den Helliges tid i Sarpsborg er skrevet av Vera Henriksen og har lang tradisjon i Sarpsborg, som ble grunnlagt av Olav den Hellige i 1016. Etter å ha vært borte fra arrangementet rundt Olavdagene i noen år, kom det igjen på plakaten i 2009, da uten hester. I 2010 skulle hestene tilbake på scenen, og skuespillerne opp på hesteryggen.
Rideundervisningen skulle de få på de hestene som var innleid til spelet: Kaldblodstraveren Trygve Travhest, varmblodstraveren Leiv Vidar, og fjordingen Elvira.
Første bykvinne
Først ut var Tone Faale, hun som skulle spille «Bykvinnen». Et utrolig positivt menneske som fant tonen med Elvira med én gang. Etter en rask gjennomgang av start og stopp og styring gjorde vi som jeg pleier med nybegynnere, vi red ut på tur. Elvira løper ikke ut, og om hun skulle likevel prøve, kommer hun ikke forbi meg og den traveren jeg red på. Og Elvira var som hun pleide - til å stole på. Vi hadde en fantastisk tur, før vi uka etter hadde besøk av avisjournalister og radiojournalister som skulle dekke ridetimen hennes.Det var vel verdens tøffeste radiojournalist som lurte på om han også kunne prøve seg på hesteryggen, og som satte seg opp bak meg på Trygve mens jeg red. Sønnen min Walter red Leiv Vidar, og Tone Faale red Elvira slik det var meningen at hun skulle i skuespillet. Så mens vi red tur satt han der og intervjuet oss alle. Ganske imponerende vil jeg si.
Dessverre ble Tone syk, og en uke før øvelsene skulle starte i Sarpsborg ble hun erstattet av Ann Christin Elverum, som har jobbet som musikalartist i Berlin.
Så da var det bare å begynne forfra med rideundervisning av rollen til Bykvinne. Denne gangen med en skuespiller som aldri hadde ridd i det hele tatt.
Rollen som dronning Astrid skulle spilles av Cici Henriksen, og Olav den Hellige skulle spilles av Kristoffer Hivju. Begge er de til vanlig tilknyttet Trøndelag teater, så vi fikk ikke startet med rideundervisning før de kom ned til Østfold for de andre prøvene. Det ble med andre ord en temmelig hektisk periode.
Cici hadde sittet på en hest et par ganger før, men var dessverre blitt skremt begge gangene, så hun gledet seg ikke. Jeg reklamerte så godt jeg kunne for Elvira, som var den hesten vi på den tiden trodde det var meningen at dronningen skulle ri.
Fantastisk å se skuldrene senke seg
Og Elvira er fantastisk med nybegynnere. Som alle hester skjønner hun fort hva som er rytterens svake sider, og hva de tåler av utfordringer, men i motsetning til de mer utspekulerte hestene, så tar hun hensyn til hva rytteren tåler. Om vi rir i ulendt terreng og hun har en ubalansert rytter på ryggen vil hun velge en lettere vei ned, for ikke å miste rytteren sin.
I det Cici satte seg opp var så redd at skuldrene nesten satt fast i bøylene på jofa-ridehjelmen. Hun senket skuldrene etterhvert, begynte å puste normalt, og la merke til landskapet rundt seg, mens hun ble kjent med bevegelsene til hesten. Lykkelig oppdaget hun at når hun ikke lenger satt anspent og jobbet i mot hestens bevegelser fikk hun ikke bare bedre balanse, men hun oppdaget også at hennes til vanlig så stive ryggmuskler begynte å slappe av, og at muskler hun vanligvis trengte fysioterapi til å myknet nå myknet av seg selv!
Det er flott å se hvordan gode og trygge hester kan få frem mestringsfølelsen i mennesker, og gi dem en positiv opplevelse på den måten!
- Du, er det ikke noe som heter galopp også, kan vi gjøre det?
Kristoffer hadde ridd et par ganger før, og i motsetning til Cici fantes han ikke redd. Han skulle ri Trygve i spelet, og vi startet direkte med Trygve også i undervisningen. Trygve er mer glad i å løpe enn Elvira, men han kan også mer enn de to andre hestene, slik at om bare rytteren får vite hva som skal gjøres er han en lydig og grei hest. Og akkurat som Elvira har han et kaldt hode og et varmt hjerte, og ønsker aldri mennesker noe vondt. Også her forklarte jeg først det grunnleggende i hvordan man styrte, stopp og start, og hvordan holde tøyler, før vi red ut på en tur i skogen.
Vi bor fantastisk flott til, med noe av det beste turterrenget østlandet kan by på, og hadde ikke Kristoffer hatt på seg hjelm tror jeg han hadde smilt rundt. Som han sa:
- Fy søren for en flott sommerjobb jeg har, som får betalt for å lære å ri i slike omgivelser!
Litt etterpå spurte han ivrig:
- Du, det er noe som heter galopp og trav også? Kan vi prøve det? Kan vi ri fort også?
Jeg bekreftet at fantes noe som het galopp ja, og siden jeg så at balansen hans var bra, forklarte jeg ham hvordan han stilte seg i lett sete, med tyngde på føtter og knær. Jeg ba ham ta tak i tanteremmen på salen så han ikke rykket Trygve i munnen, og følge etter meg og Leiv Vidar.
Jeg lot Leiv Vidar fatte galopp opp en bakke, og Trygve fulgte hans eksempel. Jeg satt snudd bakover for å være sikker på at det gikk bra med eleven min, klar til å ta Leiv Vidar ned i skritt på et øyeblikk. Riktignok hadde produsentene klart å erstatte «bykvinnen» da den første skuespilleren ble syk, men det var neppe meningen at jeg skulle bruke opp kongen deres også?
Men det gikk kjempebra og med et lykkelig smil suste Kristoffer etter meg i galopp på Trygve som var like fornøyd!
Nå var det ikke meningen at han skulle galoppere som konge i spillet, men det var jo greit å la ham kjenne på følelsen av fart også.
Lett å instruere skuespillere
Det krever mot og kunnskap å skulle ri ukjente hester i en setting som også er ukjent for hestene. Disse skuespillerne hadde kanskje ikke kunnskapen, men du verden de hadde mot. (Kanskje det kom av at de ikke hadde kunnskapen til å vite hvor galt det egentlig kunne gå?)
Det var i alle fall en drøm å instruere skuespillere i ridning. De er vant til å ta instruksjon, og særlig med den nye bykvinnen, Ann Christin Elverum, som er danser, merket jeg en helt annen kroppsbevissthet enn det folk flest har.
Hun var redd til å begynne med, for hun hadde aldri sittet på en hest før, men «programmert» til å ta instruksjon. Dermed kunne man forklare det at hester puster hverandre rolig, og at hun dessuten kunne puste seg selv rolig. Til henne kunne jeg si:
- Pust med magen! Og hun visste hva jeg mente.
Så når hun tok et tungt «sukke-pust» og Elvira svarte med å sukke tilbake ble hun rolig, da hun skjønte at Elvira gikk bevisst inn for å berolige henne også!
Tidligere har jeg også opplevd å be elever om å flytte låret bakover i salen, og nesten fått et forbauset svar om at «Hæ? Har jeg bein?». Til en danser og en skuespiller kan man si at de skal flytte låret fem centimeter bakover, og oppleve at de flytter bare låret, og ikke noe annet, takket være kroppsbevisstheten deres! Skikkelig drømme-elever altså.
Jeg er ikke i tvil om at hadde vi hatt bedre tid på oss (vi hadde bare tre uker, og da var de også opptatt med andre prøver) så hadde de blitt virkelig dyktige ryttere. Siden vi hadde så dårlig tid på oss ble det mer i retning av å få dem til å fremstå som dyktige...
Etter å ha flyttet hestene fra Degernes og bondelandet til bymuseumet Borgarsyssel, ble det tid til korte rideøkter innimellom andre teaterprøver. Hestene var også med i mer actionfylte scener, da med erfarne ryttere, som også skulle øve inn sine ting, men litt tid til øvelser i kostymer og lignende ble det likevel.
Det viste seg at man ikke fikk scenene til å gå opp med å la dronningen ri Elvira, så hun ble flyttet over til varmblodstraveren Leiv Vidar. Dette ga oss uventede problemer. Som eier av hesten var jeg forberedt på at Cici kanskje ville ha problemer med å ri ham, han er den mest nervøse og følsomme hesten jeg har. Det jeg ikke var forberedt på var at hun ikke klarte å komme seg opp på ham.
Cici hadde en drøm om å fremstille dronningen som en selvstendig dame som ikke behøvde hjelp til noe, men den drømmen brast litt i forsøket på å komme seg opp på Leiv Vidar som var 20 centimeter høyere enn fjordingen hun først hadde øvd på. Det gikk nesten med vanlige klær, men når hun kom i fullt dronningkostyme med lange skjørter, da ble det i beste fall utrolig komisk der hun ble hengende halvveis oppe på hesten med alle skjørtene. Det bar på ingen måte budskap om en handlekraftig og selvstendig dronning.
Da vi hadde ledd oss ferdig (Cici hadde definitivt nok selvironi til å selv le av situasjonen) måtte vi finne en løsning, og det ble til at en hestevandt kar fra kongens hird skulle hjelpe henne opp på hesten.
Cici følte at hun var skrekkelig høyt oppe på Leiv Vidar, og han som sagt er av den litt mer følsomme typen enn de andre to hestene. Artikkelforfatterens sønn Walter deltok i skuespillet som kongens stallgutt, og for at Cici skulle føle seg trygg ble det til at Walter gikk ved siden av dronningen og hesten når de skulle ut. Det bidro til at Cici kunne føle seg trygg og senke skuldrene, og dermed få tilbake den verdigheten en dronning skal ha når hun sitter høyt til hest!
For meg som hesteansvarlig og eier av hestene må jeg si at det var utrolig artig å se utvikling disse skuespillerne hadde i løpet av de ukene de jobbet med hestene. Fra å være til dels vettskremt og skeptiske, til at for eksempel hun som spilte Bykvinnen hisset på Elvira for å få henne til å løpe skikkelig på vei inn på scenen, og rope «Kom igjen nå, Elvira, i dag skal vi vise dem!»
