Gylandsrittet 2010
Mens toppklassene var dominert av arabere pluss en fjording, var det mer blandet nedover i klassene. Islandshester, flere fjordinger, kaldblodstravere og et par varmblodstravere hadde også «sneket» seg med.
Det vanlig var det flest deltagere i CR klassene. På 22 kilometer var det hele 25 startende; Både barn under 16 som deltok i indianercupen, og voksne ryttere. På fire og seks mil var det færre deltagere. Mens de aller fleste hester kan gå en to mil til godkjent resultat, er det både for hesten og for rytteren mer krevende med lengre distanser.
Det var mer enn én rytter som mumlet noe om at de var glade over at det bare var hesten som fikk sjekket pulsen etter rittet.
En varm dag
Det var en varm dag og det var godt både for hester og ryttere at arrangøren var så flinke til å sette ut vannposter. Der det ikke var naturlige vannposter var det utplassert vanntanker hvor det sto folk og fylte opp vannkar hestene kunne drikke av, og fylte opp vannflasker rytterne kunne helle over hestenes hals til nedkjøling, eller drikke av selv. I tillegg gikk de aller fleste løypene innom naturlige vannposter i terrenget, noe som dessverre skulle vise seg å bli litt skummelt.På grunn av manglende vannføring i vann og elver kunne man gå ut på det som normalt er elvebunn og bunnen i sjøer. Der er det ikke like fast underlag som det som pleier å være strand og vannkant, noe et par ryttere fikk erfare. Aller verst gikk det utover Bente Nesvåg og hesten Etanec på 8 mila. Hesten gikk seg fast i kvikksand på Kongevoldstranda, og sank så dypt at han var nær ved å ikke komme opp igjen! Utifra Bente Nesvågs egen beskrivelse var det vel bare Etanecs gode fysikk og fightervilje, samt innsatsen fra ryttervenninnene som gjorde at han klarte å kjempe seg fri fra sanden.
På snupunktet ved vann i den ene løypa viste det seg også å være løst underlag. Ellen Anette Gutubakken på sin hest «Krølle» var ute i vannet der under ene etappen til 80 km, og opplevde at hesten sank nedi. Han klarte i midlertidig å rykke til seg beina og komme seg opp, men skar seg på noen steiner i forsøket.
En skremmende opplevelse for både Bente og Ellen Anette, som stevneleder Kari Eiesland beklaget på det sterkeste.
- Hadde vi bare visst det, sa stevnelederen, men det har ikke vært så lav vannstand på en mannsalder, det var ingen som ante at det var kvikksand der ute. Dagen etter stevnet var stevnelederen rask med å ringe kommunen for å få satt opp varselskilter om områdene, slik at ingen andre skal komme til skade.
Bente Nesvåg og hennes to andre seniorvenninner fullførte imponerende nok rittet etter denne skremmende hendelsen. Enda mer imponerende var at alle, også hesten Etanec fikk godkjent veterinær og puls etter møtet med sanden!
Bare fire til start på 60 km
Det var bare fire startende på seks-mila. Miriam Kongevold fra Gyland deltok i EM i Assisi fjor med hesten Ferrari, men etter en del problemer med beina hans valgte hun å ri halvparten så langt denne gangen, og det så ut som om det gikk greit. Klassen ble vunnet av Ida Moen fra Lund KRK, på hesten Nellys Myles.
Store og små både blant to og firbeinte
Både fire og to mil var som nevnt Clear Round-klasser. For de som lurer vil det si at man skal ri med en fart som ligger mellom 8 og 15 kilometer i timen i gjennomsnitt. Hvis man da får godkjent veterinærsjekk og pulsprøve etterpå har man fått godkjent ritt og får deltagersløyfe. Dermed blir det ingen vinner i klassen, så her gjelder virkelig «å fullføre er å vinne». Det ser man virkelig oppover i klassene også, med tanke på at den andre premieringen i 120 kilometer faktisk gikk til en ekvipasje som brukte tre timer mer enn førstemann.
Clear Round-klassene er en grei opplæring til å beregne hestens kondisjon, tempo og lengde på rittet, slik at man siden når man kanskje kommer seg oppover i klassene er i stand til å lese hesten så man ikke rir så fort at hesten blir strøket i veterinærkontrollen etterpå.
Noen hadde reist litt lengre for ri
For det meste var deltagerne fra landsdelen, men på to-mila var vi stykker som hadde reist litt lenger enn de andre, blant annet undertegnede. Fra Degernes til Gyland er det om lag 50 mil. Logikken i å kjøre så langt for å ri to mil bør man kanskje ikke tenke for nøye på, men det er jo ikke bare de to milene som trekker. Gyland hestesportslag er kjent for godt gjennomførte ritt i vakker natur, og det ble det!
Klubben ble nylig kåret til den beste rideklubben av lesere på hest.no, og man kan lett forstå hvorfor når man er i kontakt med dem. Vi var to voksne som dro nedover med hver vår hest. Da var hengeren full av hest, men jeg har en sønn som også rir distanse, og hesten hans var det ikke plass til på hengeren. Nærmest som en spøk ble det lagt ut en forespørsel på rittets facebookside om det var mulig å få lånt en hyggelig ponni til en 13-åring som ville ri indianercup.
Og jammen tok ikke klubben utfordringen!
Mens de hadde hendene fulle med å arrangere NM, tok de seg også tid til å få lånt inn en islandshoppe på 21 år til Walter, som dermed kunne starte to mil indianercup i Gyland. Slikt vitner om en serviceinnstilling og ståpåvilje som de fleste klubber kan misunne dem!
En fantastisk opplevelse
Når man i tillegg blir oppringt på mobilen når man nesten har kommet hjem etter rittet av en arrangør som bare vil forsikre seg om at vi har kommet trygt hjem er det bare å bøye seg i støvet og takke for å fått lov til å ha vært med på et slikt arrangement.
