Den norske dressurrytteren, Per Waaler tok med seg familien og flyttet inn på en flott gård i Sverige for å få en litt roligere livsstil. Drømmen nå er å leve av å selge godt utdannede hester. Etter noen høyresvinger og noen venstresvinger og litt vei rett fram triller jeg rett inn mellom skiltene hvor det står ”Välkommen till Waaler Farm”. Et rideanlegg litt utenom det vanlige, og etter en samtale med Per og Helene Waaler får jeg litt mer forståelse for hvorfor det er som det er.

- Da vi kjøpte stedet var det ikke noe som kunne tilknyttes til hest her i det heletatt. Det var en nedlagt planteskole, så alt av ridehaller, staller og paddocer har vi bygd opp selv, forteller en stolt Per. Reka
Rett utenfor huset til familien Waaler er det umulig å gå forbi et nydelig lite hoppeføll og mammen hennes som står og koser seg med gresset i hagen uten å stoppe å nyte synet av dem. Man kan omtrent se øynene til Per lyse opp når han ser den lille krabaten hoppe og sprette rundt, og som ved et magisk trylleslag trekkes Per mot hoppa med føllet. Med slike små krabater er det umulig å ikke kikke litt. - Dette er Reka! Hun er det nyeste tilskuddet til familen, forteller en veldig stolt Per som også kan forklare at hennes egentlige navn er Reaktion.

Den lille folungen er etter den siste topphesten til Per, Løwenborgs Revenge, samt den hollandske dressurvarmblodsen til Helen - Egges Lanja. Dersom man tar en titt på linjene til lille Reka forstår man fort hvilken skjebne denne folungen får, og heller ikke Per er i tvil: - Hun er vår nye dressurstjerne, og hvis jeg er heldig får jeg henne i 50-årsgave, smiler Per lurt mens han ser bort på Helen som også har kommet bort for å besiktige mor og datter.

Salg

Og en ny dressurstjerne ser det ut til at kan være nødvendig å tilføre familien, for dersom ting går slik Per tror vil Revenge antagelig bli solgt om ikke så fryktelig lang tid. - Revenge har stått til salgs lenge, men det har vært vanskelig å finne den ultimate eier. Målet vårt er ikke at hesten ender opp med den som betaler mest, men hos en som tenker likt som oss når det kommer til hestehold. Jeg ville aldri klart å sove om natta dersom jeg hadde visst at han – som alltid har stilt opp for meg, og alltid gjort sitt beste – hadde havna hos en som ikke tok veldig godt vare på han, forteller Per. Til tross for at familien ønsker en eier de veit de kan stole på, er det ikke tvil om at det også er snakk om en del økonomi. - Det er harde forhandlinger. Revenge er en god hest, og det har tatt lang tid å utdanne han til den hesten han er nå, så vi må få noe igjen for det, forklarer rytteren som kan røpe såpass mye at den potensielle nye eieren er ei jente fra Amerika som både er flink og snill med hester.

Salg

- Revenge blir fortsatt å se på stevner, men kanskje ikke så mye her i nærheten. Målet til rytteren er vel å komme på det amerikanske landslaget, men det spørs om det blir i år eller neste år. De trenger vel antagelig litt innkjøringstid sammen, men samtidig så har hun ridd han nå i noen dager, og han var akkurat slik han pleier å være, så det kan hende at utviklingen hos dem skjer raskere enn forventet, forteller Per. Man skulle tro at det ville være vanskelig å selge en hest på det nivået som man har jobbet såpass mye med for å trene, men Per ser det positive i det. - Jeg veit at hvis han kommer til denne amerikanskje jenta så får han det veldig bra. Så klart så blir det tomt her uten han, men han vil få det bra, forteller Per før Helen legger til: - Det er sørgelig og det blir et tomt hull her uten Revenge, men også hun er veldig fornøyd dersom det blir denne amerikanske jenta som viser seg å kjøpe topphesten.

Kongen på stallen

Hullet som blir etter Revenge vises også tydelig i det vi går inn i stallen. I den ene boksen står det en flott hest som forteller Per at han vil ut. Per setter på han grima og leier Revenge ut i paddocen. Det er ikke vanskelig å se at Revenge er kongen på haugen når han kommer ut i paddocen sin. Litt hyling, litt traving og ikke minst en inspeksjon av møkkahauger og ører i alle retninger for å kontrollere at alt er som det skal være. Er man konge, så er man konge! Er det en ting Per tydelig er stolt over så er det de høye paddocene som han selv har bygd. Etterhvert som han begynner å fortelle om dem blir det mer og mer forståelig hvorfor familien valgte akkurat en planteskole å bosette seg på.

- Hvis jeg får lov å skryte litt må jeg få si at jeg er kjempestolt over disse paddocene. Jeg plantet først trærne, og disse trærne er plassert helt på linje, på langsidene, kortsidene og diagonalt, forklarer Per og ber meg komme å se nedover den ene diagonale linja. - Etter trærne bygde jeg opp gjerdene, og jeg tror nok det omtrent tre ganger så lang tid som å sette opp vanlige paddocer, men så blei dette mye finere, forklarer en stolt snekker.

Åpen løsning

Etter nøye inspeksjon av paddocene går vi tobeinte går tilbake mot stallen, og på vei dit stopper vi og ser på den ene ridebanen de har. En meget kreativ løsning med åpne kortsider. - Vi valgte å ha åpne kortsider, for hallen er uisolert, så hadde den vært helt tett ville det bli uholdbart varmt om sommeren og fryktelig kaldt om vinteren. Slik vi har løst det nå så har vi et tak å ri under, og de få dagene det snør og føyker inn i ridehuset så har vi også en isolert hall vi kan bruke, forklarer Per.

Stall full av detaljer

Inne i selve stallen skulle man nesten ikke tro at man var inne. Stallen er konstruert inne i en gammel, isolert lagerbygning, noe som gjør at det er ekstremt høyt under taket. Det finnes ikke noe stallgang i stallen, for den flaten som er mellom boksene på høyresiden og boksene på venstresiden er så stor at det antagelig kunne bli arrangert et kongelig ball der. Her er det god plass!

Rent stilmessig er stallen flott gjennomført og dette har vært noe Per og Helen har tenkt på da de designet den. - Vi ville ha myke linjer, og vi ville bygge så mye som mulig i sement og stål og unngå treverk. Målet er at stallen skal stå i hundre år, så da må vi ha det ordentlig, forklarer Per. 21 bokser er det lagd i stallen, og det er små, kreative detaljer å finne hele veien. Mellom hver boks er det blant annet en lykt på toppen av boksskillet og et unikt lite hestemaleri. - Når vi først skulle lage stallen var det like greit å få lagd alle detaljer med en gang. Stallen er designet akkurat slik jeg ønsket å ha den, og jeg har fått streng beskjed om ikke å nevne navnet til han som har lagd stallen for han ville aldri ta på seg en så stor jobb igjen, forteller Per lattermildt.

Men jobben er blitt godt gjort, og stallen til familien Waaler er blitt en utrolig fin og ikke minst gjennomført stall. Blant annet så er det en boksdør inn til stallgangen på alle boksene, og på boksene på høyresiden er det også en dør ut til paddocene i hver boks.

Salrommet er også verdt å ta en titt innom. Det er mange detaljer som man ikke tenker over med en gang man kommer inn. Blant annet kommer de flotte salknektene til syne når Per tar vekk en av salene. - Hestene måtte være sinte, for hadde de vært blide ville vi fått problemer med at de måtte ha øra fram, forklarer Per før Helen peker på noen flotte malerier som henger på veggen på salrommet.

- Disse har moren til Per malt, forklarer hun og fortsetter med et smil: - Vi kunne ikke være dårligere enn Jan Brink! Han har kunst på veggene på salrommet sitt, så da må vi også ha det! Katedral
I enden av stallen (man kan skimte noe svart på den bakerste veggen på stallbildet) går man rett inn i et fullisolert ridehus. Her står det store bilder på vantet av både Per, Helen og dattera Lise-Lotte i konkurranser, og stemningen i denne hallen er som å være i en katedral. Det bærer preg av å være fullisolert for det er helt stille der inne, og Per er veldig fornøyd med å ha tilgang til denne hallen.

Katedral

- Det er ikke den største ridehallen, den måler vel 19 ganger 30 meter, men man blir veldig god til å ri hjørner, forteller han lattermildt og fortsetter: - Det eneste denne hallen ikke fungerer til er å trene inn changementer, men som hall til å ri inn unghester er den helt super. Her har du ingen elemeneter som kan forstyrre, og du får den roen du trenger, forklarer rytteren som for tiden har flest unghester på stallen.

En roligere livsstil

Som mange veit var det Per og Helen som bygde opp og dreiv Skauen ridesenter – hovedstedet for dressur i Norge - i 20 år. Det blei etter hvert for mye for dem, og de ønsket en roligere livsstil. Skauen blei overtatt av Kaja Berntsen 1. januar 2007, og familien Waaler flyttet til Sverige. De har tydelig merket forskjellen etter de flyttet til nabolandet. - Nå rir vi noen av hestene på morgenen. De som vi ikke rir står ute. Alle, både hester og mennesker har lunsj, og etter lunsj rir vi de hestene som stod ute på morgenkvisten, mens de andre får stå ute. Nå er vi ferdige med arbeidsdagen vår klokka seks, og på Skauen jobba vi til vi skulle legge oss, og noen ganger lengre enn det, forteller Helen som tydelig er fornøyd med den nye livsstilen. - Det ville tatt knekken på oss dersom vi skulle fortsatt slik vi gjorde. Vi endte opp med mange egne hester og veldig mye å holde i gang, forklarer Per, mens Helen skyter inn: - Men vi savner Norge! Vi savner personene og miljøet der, så omtrent en gang i måneden er vi oppe og besøker Skauen og holder kurs og treninger der!

Tjene penger på hest

Per og Helen har slutta med rideskoledriften, men de driver fortsatt med undervisning. De reiser både ut og har kurs, men tar også i mot ryttere som kan ri og trene hos dem. I tillegg har de mange unghester som de trener og rir opp, og det er denne nisjen de satser på å følge videre. - Det er stor etterspørrsel etter godt trente hester. Ikke slik som det ofte blir gjort på mange salgsstaller hvor hesten blir sittet på og innridd, men hester som faktisk kan de tekniske øvelsene og som er godt gjennomridd. Hos oss bruker vi tid på hestene og trener dem etter en klassisk metode. Revenge har fått den tiden han trenger, for det er mye bedre å bruke et ekstra år med dem enn å pushe dem for fort fram, forklarer Per alvorlig og fortsetter:

- Særlig amerikanere og engelskmenn er interessert i slike hester, og markedet begynner å øke i Sverige og Norge også. Målet vårt er å kunne selge et par virkelig gode hester i løpet av året, og leve på det. Jeg skjønner egentlig ikke at flere ikke prøver seg på dette, for det er virkelig penger i det. Kjøpe en unghest, ri den ordentlig opp og selge den igjen. Det er også viktig for familien at treningen skjer på hestens premisser. - Vi skynder oss sakte her. Vi vil oppnå noe, men vi vil oppnå det over tid slik at vi ikke sliter ut hestene. De skal holde lenge. Og vi hører ikke på hva såkalte heste-eksperter sier, vi hører på hva hestene våre sier. Vi rir våre hester på gummibitt for å få det så behagelig som mulig, og vi har eget massasjeapparat hvor hestene kan få seg massasje, forklarer Per, og det skinner igjennom at han virkelig er en mann som bryr seg om at hestene sine har det bra.

Hester i Litauen

Familiens mål med å satse på unghester er allerede begynt i det små. De har et tyvetalls unghester i Litauen hos en familie som de virkelig stoler på. - Familien i Litauen passer på unghestene våre og vi er sikre på at de får den behandlingen de skal ha og at de blir håndtert på en måte vi ønsker, forklarer Per. Unghester er altså det familien ønsker å satse på, men de vil også ha noen litt høyere utdanna hester som de kan komme seg ut og konkurrere litt på. - Når Revenge blir solgt skal vi ut og shoppe litt, sier Per med et stort smil rundt munnen. - Vi har mange fine toåringer i Litauen, men de er for unge til å bli ridd på enda. Det hadde vært morsomt å fått noen fire og femåringer slik at vi kan ri dem opp til å bli klare for VM som fem og seksåringer, forteller Helen, mens Per legger til: - Men vi skal bruke god tid på det. Det er ikke mange hester med såpass god kvalitet, så vi må finne den riktige hesten før vi kjøper den.

Ikke plass til flere enn 21

Stallen har kun 21 bokser, og den blei bygd slik for at de ikke skulle ha plass til flere enn 21 hester. - Har vi lyst på flere hester, så må vi selge noen, og da slipper vi å ende opp med alt for mange, forklarer den tidligere storstall-eieren fornuftig. Men det er noen på stallen som alltid kommer til å bli der. Den gamle topphesten til Per, Star Fortune, og hesten som Helen begynte med: Star Edison er de to eldre stjernene på stallen.

Ikke plass til flere enn 21

Fortune er i form, og Per har vurdert å starte et par stevner til med han. - Det er kult at vi har en 21 år gammel hest i så god form. Det beviser jo bare at tingene her fungerer, sier Per mens han klapper den eldre vallaken fornøyd på halsen. - Vi har tenkt å komme oss ut og få starta noen flere stevner, men jeg vil ikke vise han på konkurranse dersom han ikke er helt fit for fight, og med mye tannproblemer har vi hatt litt trøbbel med å få i han mat. Det har gjort at han ikke har sett helt på topp ut, og da ønsker jeg ikke å ta han med ut, forklarer Per mens vi gjør oss klare for en liten fotoseanse. Og i det vi tar ut Fortune og Edison ut på dressurbanen er det ikke tvil om at Fortune virkelig nyter livet som delvis pensjonist på Waaler farm. Det er ingen ting som kan forstyrre han fra å ta livet med ro. Selv ikke en knitrende potetgullpose får den bedagelige hesten til å lee på et øre. Men med litt hjelp fra pappa Per får også Fortune ørene fram!

Den egentlige grunnen

Det er ikke tvil om at familien Waaler har bygd seg opp et fantastisk sted i Sverige, og her har de det akkurat slik de selv ønsker å ha det. Men etter litt dyptgående journalistisk research kom den virkelige grunnen til at de flyttet til Sverige fram: - Til lunsj så hender det vi stikker ned på en restaurant ikke så langt unna her og kjøper oss en pizza. Og det er ikke en vanlig pizza, det er en stor pizza forklarer Per og viser med hendene at pizzaen faktisk er stor. - Til pizzaen får vi salat og kaffe, og det er ingen av oss som klarer å spise opp en så stor pizza aleine, så restene tar vi med hjem og vips så har vi middag også! Og det beste av alt? Det koster bare 49 kroner, forklarer Per flirende! Dersom du ønsker å ta en nærmere titt på Per og Helens sted kan du klikke deg inn på hjemmesiden deres.