Lys, musikk og videoer
Kontrasten mellom en opplevelse av harmoni og skjønnhet mellom menneske og dyr, midt i de ødelagte omgivelsene, og kanskje til tross for dem.
Hester har vært brukt i underholdning fra gammelt av, men kanskje særlig nå i vårt ”high tech/high pressure” samfunn er hestens rolle i underholdning og avkobling blitt enda viktigere. Særlig i en dimensjon der forholdet mellom hest og mennesker settes i høysetet framfor det sportslige.
Vi lot oss fortrylle i en storslått presentasjon av et eldgammelt forhold i alle sine nyanser av kultur, farge, kunst, rå makt og spenning. Men også her har høyteknologi sin plass. Dyktig og samkjørt bruk av lys, musikk (både levende og innspilt), lysbilder og kortklipte videoer av hest og menneske på en stort skjerm på en av kortsidene på arenaen setter stemningen og forbereder publikum på hva som kommer. Dette var en kjærkomment avbrekk fra horrible bilder av krig, tortur, strid og ødeleggelse som har blitt daglig kost i alle våre aviser og på våre TV skjermer i det siste.

Ridning som en kunst form
Høy kvalitet på underholdning er noe som showdirektør Robert Bronett er veldig opptatt av.
- Publikum er mye mer intelligent enn vi anser, men de ser på det vi gir dem å se på, sier Bronett og fortsetter: - Et hesteshow er aktuelt på mange måter, ikke minst i en historisk og kulturell sammenheng. Et kreativt hesteshow kan også være en studie i de historiske eller kulturelle elementene en ofte drar inspirasjon fra. Ikke bare det: ideer og nye impulser, hunger etter kunnskap eller å oppleve noe kan bli satt i sving hos et menneske etter noe de har sett.
(Dette er noe undertegnede bare må bekrefte: datteren min ble borte i historieboken om romerne etter å ha sett showet i går. ”Garbage inn, garbage out,” sa mamma under oppveksten (om du mater hjernen med søppel, så får du søppel ut) med tanke på hvordan våre valg av bøker, impulser og underholdning påvirker evnen til å tenke kreativt, resonnert og fritt.)
- Jeg ville lage et kvalitetsshow som setter fokus på hesten, fortsetter direktøren.
- I dag er det blitt så mye fokus på konkurranse og poeng i dagens hestesport at vi begynner å miste hele gleden og magien ved forholdet mellom menneske og hest. Gjensidig forståelse, de utallige nyansene og det utrolige samarbeidet som kan oppstå ved et nært forhold mellom hest og menneske, blir alt for ofte ofret ved alteret av konkurranseridning. Teknisk presisjon er selvfølgelig viktig, men enda viktigere for meg er skjønnheten ved en hest i bevegelse, i total forståelse og samkjør med sin rytter. Det skal være vakkert å se på, morsomt, inspirerende. Den skal ikke bare underholde, den skal føre til refleksjon og ettertanke, sier Bronett.

En feiring av letthet hos hesten
Åpningsnummeret hos Levade brøt med det vanlige og satte gråcellene i sving. En mørk andalusierhingst ble tømmekjørt til stille musikk i totalt mørke bortsett fra fire lysende bånd på alle hestens kodeledd. Alle gangartene ble vist med rytmisk, kontrollerte steg, også passage og piaffe. Det var total fokus på hestens bevegelser og en kan fort overse hva slags trening som må ligge bak når man kan vise en hest på hånd på denne måten, der alle signaler og kommunikasjon mellom hest og rytter foregår i totalt mørke.
Det som gjorde det så effektivt og oppsiktsvekkende var måten denne oppvisningen satte hovedfokus på hestens letthet og vakre bevegelser, de samme egenskapene som vi etterstreber å gjengi når vi rir. Med fokus kun på hestens bein, var denne lettheten så tydelig og lett å se, særlig i svevemomentet, for ikke å nevne og den spenstige og elastiske kvaliteten av bevegelsen som komner frem under passage.

Spansk særpreg
Så ble det farge, kultur og romanse under flamenco og pas de deux innslagene fremført av familien López av Caballos Españoles S.A. Fire fyrige spanske ekvipasjer med vakre andalusiske hester, kjekke karer med sine fargefulle señoritaer sittende bak i sine kjoler gjorde et kort nummer til levende musikk og kastanjetter.
Her kunne vi se hesten i sin rolle som medskyldig bivåner til flørt og romantikk. Dette ble fulgt av en pas de deux romanse med flott kledd mann og kvinne der kvinnen red damesal.
Dette var et innslag som hadde alle mulighetene til å bli en fulltreffer, men som kanskje ledd litt av ”first night blues”. Koreografien var litt kjedelig, det var lite kjemi mellom de to rytterne og musikken stemte ikke for å skape en romantisk stemning rundt ekvipasjene.
Konsentrasjonen i den kvinnelige rytterens ansikt var så intens at det ikke så ut som om hun hadde noe glede av romansen, bare håpet at hun skulle komme igjennom uten å gjøre en feil i programmet.
Programmet hadde alle de nødvendige ingrediensene for å lykkes: vakre hester, flotte ryttere, vanskelig program med spektakulære bevegelser slik som passage og piaffe, galoppfatninger og nøyaktig ridning ved siden av hverandre, men det var litt tungt, og for meg manglet det kjemi og glede. Musikken virket også litt hardhendt. Romantikk mellom to mennesker er en delikat blomst, et lett spill med mye spontanitet: Dette innslaget var vakkert med bra ridning, men manglet hjerte.

Kaiser Show Team
Om pas de deuxen falt litt flat, gjorde i alle fall ikke Kaiser Show Team fra Tyskland det! Dette teamet viser forholdet mellom hest og menneske i de krigerske kunstene. Og den tunge pompøse musikken og videoklippene fra det berømte stridsvognløpet i storfilmen Ben Hur var perfekt innledning og komplementerte innslaget.
Et firspann av staselige kullsvarte friesere foran en romersk stridsvogn kappløp i et smalt åttetall med et team av lettere hvite hester. Det var som å møte Messala og Ben Hur i levende live. I det den tunge lærpisken smalt kunne en nesten kjenne romernes makt på kroppen. En ble satt tilbake til Coliseum og gladiatorene, der man ble overfalt og knust av den rå makten som rådde.
Etter pausen var det en nytt innslag med middelalderens riddere i ”jousting” turneer, og øvelsene til hest slik som de ble utført av kavalerier over hele verden for å trene. De som i dag rir Mounted Games vil se hvor noen av lekene kommer fra, og med Kaisers innslag ser man meningen med dem i en større sammenheng, og hvor viktig det var å trene hest og rytter for smidighet i kamp. Rytterens nøyaktighet med lanse og septer, samt hestens lydighet og smidighet kunne være forskjell mellom liv og død.

Doma Vaquera
Westernryttere og folk som har en mer praktisk sans for bruk av hester kunne glede seg over innslagene til Denis Marques.

Sistnevnte er europamester i Doma Vaquera, eller spansk cowboyridning. Enten det dreide seg om tyrefekting til hest med en mekanisk okse eller arbeid med garrocha (en lang stav som brukes under arbeid for å fange og flytte hest og kveg), så var forståelsen og samarbeidet mellom hest og rytter på topp. Hvem vil ikke la seg imponere over kvartettens improvisoriske ”ambulerende” innhegning (”corral in motion”)? Dette var noe som ble til helt impromptu da ekvipasjene utgjorde ”stolpene” mens de lange stavene var plankene. En løs hest ble sluppet inn på banen, og vaqueroene drev hesten inne i korallen for så å drive den framover mens den allikevel ble holdt innenfor korallen for rollbackene ble utført så flytende, så stille og med så mye letthet - uten å lage noe stort nummer av det at man nesten ikke oppfattet hva det var man hadde sett.
' I reiningmønstrer er det så tydelig at rollback, spins, og slide stopp er et STORT NUMMER at alle venter på og forstår det når det kommer. Men her så vi bevegelsene utført i sin opprinnelig forstand, nemlig som en normal og vanlig bevegelse som inngår i kveghestens daglige arbeid.
Ikke nok med det, men de spanske cowboyhestene går med mer letthet og samling, og er lettere på frontenden enn quarteren som på grunn av dens nedoverbakkeeksteriør har lett for å bli litt tung på bogen.
For de spanske kveghestene inngår også passage og piaff i dressurdelen under working horse-konkurranser. En skal lete lenge etter smidigere, bedre dresserte kveghester.

Airs above the ground
Mest spektakulært av alle innslagene var uten tvil Caballos Españoles ”Airs Above the Ground”.
Staselige hester og staselige trenere som viste høyskolens piece de resistance i stor stil. Høyden som de hvite hingstene nådde da de steilet, høyt opp på bakparten og balanserende der, fanget i søkelyset, så lenge at man ble nesten engstelig for at de skulle lette igjen.
Crescendoet da de brune bygget seg opp og samlet kreftene de skulle trenge da de hoppet opp i lufta og sparket ut med bakparten........ de store avstandene de dekket da de hoppet på bakbena i courbette helt ned diagonalen på arenaen.
Om det var teknisk bra utført vet jeg ikke; hestenes skjønnhet og atletisk styrke overveldet meg og blindet meg for alt annet.

Også hester kan ha en dårlig dag
Det sies at det er ingen som kan gjøre så mye narr av deg som en hest, og dette er noe vi alle har opplevd i våre ulike ”hesteliv”. Alle har sine gode og dårlige dager, hester så vel som mennesker.
Slik er det også i showverdenen, og Levade var ikke noe unntak. Gabi Dew fra Frankrike var litt uheldig med begge sine to innslag på premierenatten, ungarsk post og liberty horses. I begge innslagene hadde hun fire Welsh Cob hingster og fire Camargue hingster inn på banen samtidig. Det virket som om ikke alle hingstene var like konsentrert på jobben i dag, og det ble litt halevifting og bukking underveis.
Men vanskelighetsgraden av det hun prøvde å utføre, og til slutt lyktes med, var enorm! For det første er det uvanlig å se en kvinne ri ungarsk post, men hun klarte det, med en interessant variasjon. Hun startet med to hester; en etter en ble det sluppet seks hester inn på banen som løp under hennes bein mens hun red ungarsk post, og så fikk hun tak i en lang line på dens rygg og drev den foran. Hun endte opp med åtte hester i hendene, og det var et kunstverk å se at de lange tøylene ikke ble til en stor, innviklet knute.
Hun falt av i begynnelsen av programmet sitt da den ene hingsten ble urolig, men selv om det tok litt tid å komme i gang igjen, så ga hun ikke opp. Hun var en levende personifisering av de gyldne reglene: om ikke du lykkes med første forsøk, så prøv, prøv, prøv igjen! Vi som hadde yngre barn tilstede fant dermed et godt eksempel i Gabi Dew, fordi hun stod på inntil hun lyktes. Det var en situasjon der enhver rytter vil kjenne seg igjen. Og det viste seg da vi kom hjem at det faktisk var hennes innslag som var favoritten til yngstebarnet mitt, til tross for - eller kanskje på grunn av - uhellet.

Morsom franskmann
Forestillingen hadde sine lettere momenter også. Franskmannen Guillaume Assire Becart og appaloosahesten Socrates underholdt oss med alternative framgangsmåter å stige på hesten samtidig som vi nyter livet.
Her var det godt skuespill og kjemi mellom de to: hele hestens holdning var tålmodighet og velvillig mildhet overfor narrestrekene til sin rytter.
De som har lest Landbruksforlagets bok ”Gi Hesten nye utfordringer” ville kunne verdsette treningen med hilsen, legge ned hesten og andre sirkusøvelsene som man kan se i praksis med dette innslaget.

The Noble Horse
Det hele ble avsluttet med enda et spansk nummer, denne gangen en storartet kvadrilje til vakker klassisk musikk.
Dette var et av musikkinnslagene som fungerte best, og oppvisningen var en fin, flytende opplevelse der timingen var riktig og avstanden mellom ryttere var uniform.
Om man skulle se kritisk på det hele la man merke til at ikke alle hestene hadde like flotte steg, men det var noen individer som var helt enestående. Men dette var ikke det vesentlige her på et slikt show. Dette var ren, pur underholdning som ga en følelse for de lange ridetradisjonene i Europa, for det grasiøse og elegante og fine. Til og med min mann, som ikke er det minste hesteinteressert, koste seg med kvadriljen og sa at det var ”very pleasant and really easy on the eyes.”

Et for forsiktig publikum
Noble Horse Gala er et storslått prosjekt med et sterkt spansk særpreg, som til tider slet for å treffe publikums entusiasme. Kanskje er det norske publikummet så høflig og forsiktig, at det er vanskelig å være spontan og uttrykke glede. Dette satte dessverre en demper på en forestilling som er avhengig av en gjensidig ”dialog” mellom publikum og utøvere for å lykkes.
Norge har ikke de samme lange tradisjonene innen hest som Danmark og Sverige har, og dermed vil kunnskap om det eksotiske henge litt etter. Mange her i landet har aldri hørt om Doma Vaquera og hva det dreier seg om. De forstår ikke hva det er som foregår foran dem og hva som gjør det så beundringsverdig. På den måten krever et avansert show med hest slik som dette noen forklaringer underveis, med hensyn til publikum som ser, særlig når innslagene er nye og forholdsvis ukjent i det enkelte land. Alle rir dressur og sprang, det er det man får opplæring på i rideskolene, og derfor forstår man hva disse dreier seg om.
Om man skal utvide horisonten sin innen hest, må det komme informasjon som forklarer litt mer om hva som foregår og hva det er som gjør det unikt og spesielt, enten i programmet eller over høytaler. ”Hvordan kunne jeg vite at ditten eller datten var uhyre bra?” var min manns svar som ”ikke-hestemenneske” da jeg spurte ham hvorfor han ikke klappet hemningsløst etter et innslag jeg syntes var helt fantastisk. Men til og med han koste seg med Levade.
Til tross for enkelte misser her og der og til tider, en uforklarlig tung stemning mellom pulblikum og rytterne som dempet spontaniteten til en viss grad, var dette i sin helhet et veldig underholdende show som både bygger på den historiske arven og benytter seg av de mulighetene som høyteknologi gir. Og til tross for at Fornebu er et område under forandring, var det et spenningsmoment for meg at det ble holdt i en gammel hangar. En rar kontrast som ga stemning og perspektiv mellom en verden av høyteknologi og kaldt intellekt – og en verden av følelse og livskraft. Enhver som driver kreativt med hest vil finne et hav av ideer her å la seg inspirere av. Jeg for min del skal tilbake for å se Levade igjen!

Anmeldt av Jennifer C. Chisholm-Høibråten

Du kan også se vår debatt "Hvordan opplevde du Levade?", ved å KLIKKE HER!