Turbo på hesteryggen
- Her er det fart og fleksibilitet som teller. Da har jeg ikke tid til å tenke så mye over sånt som loddrett sits, sier Lene Graver.Hun har tatt gull i alle de offisielle norgesmesterskapene som hittil er arrangert i Mounted Games, både i lag, par og individuelt. Landslaget har hun vært på siden 2002.
På hjemmebane
Like utenfor Arendal bor Lene sammen med foreldrene og de to ponniene Karinka og Gull Jenta. Ponniene bor i en liten stall i hagen, og ettersom nærmeste nabo er en grunnskole, sniker Lene seg til å trene litt i utkanten av fotballbanene.
For det tar tid å holde seg på toppnivå innen Mounted Games. Både hest og rytter trener stort sett hver dag, og med videregående skole med masse lekser ved siden av, er det ikke noe problem for Lene å fylle tiden.
- Vi trener mye på utholdenhet og intervaller, men jeg er ikke i spesielt god form selv. Det meste går på teknikk, sier hun og spretter lekende lett opp på Karinka under dagens treningsøkt.
Harmonisk samarbeid
Under NM i 2003 vant de to prisen for beste samspill mellom hest og rytter, og det er lett å se at den var vel fortjent. Tøylene ligger knyttet rundt halsen til Karinka mens de to flyr rundt på banen i full galopp. Lene har full kontroll.
- Jeg kjøpte henne for halvannet år siden. Da var hun sprangponnien som ikke ville hoppe lenger, nå er hun imidlertid full av motivasjon, forteller Lene.
Men det var med ponnien Gull Jenta det hele startet. Da laget fra Arendal og Grimstad Rideklubb kom hjem etter å ha vunnet det første uoffisielle lag-NM på Hest 2000, fikk de med seg mange nye utøvere. Blant dem var Lene.
- Jeg hadde så smått startet litt sprang, men fant fort ut at dette var mye gøyere. Etter hvert som jeg ble bedre satte jeg meg høyere og høyere mål, og endte til slutt opp på vinnerlaget i det første offisielle lag-NM, forteller hun.
På lånt ponni
Etter knapt et år fikk Gull Jenta forkalkning i kneet, og det blei slutt på Mounted Games karrieren for hennes del. Dermed måtte Lene låne ponnier litt her og der, og etter en stund kom hun over treer-ponnien Embla.
- Hun fungerte ikke i rideskolen, så jeg fikk låne henne så lenge jeg ville av Arendal og Grimstad Rideklubb. Etter bare fire dager var vi med på del to av mitt første landslaguttak, noe som gikk veldig bra siden vi kom med, smiler hun.
Men tida gikk, og Lene vokste. Etter 2 NM gull var hun blitt for stor til den lille ponnien.
- Jeg skulle ønske hun hadde vært litt større slik at jeg kunne ridd henne enda, sier Lene.
Godt samhold
Miljøet er godt, både blant hester og mennesker innen sporten, synes Lene. For eksempel er det ingen som kritiserer andres ponnier for hvordan de ser ut.
- Her kan du stille med hva som helst, poenget er at ponnien må fungere. Og du disker hele laget ditt dersom du røkker hesten i munnen, slår den eller banner på banen. Det er dessuten ikke lov å ri med pisk og sporer, så her det nytter det ikke å kjøpe seg en flott dyr ponni og tro at resten går av seg selv. Du må virkelig kunne ri ponnien, sier hun.
Dessuten støtter rytterne på laget opp om hverandres innsats, har noen en dårlig dag er ikke det verdens undergang.
- Det er ingen som går rundt og sier at de er best. Går det dårlig en dag er jo mulighetene store for at det går bedre den neste, sier Lene.
At det er en risikabel sport Lene holder på med, er det ingen tvil om. Hittil i år har tre på landslaget vært på sykehuset, inkludert treneren som ble løpt ned av en ponni.
- Skal du bli god i Mounted Games må du tørre å satse litt. Selv om en del av ulykkene kan se stygge ut, fortsetter de fleste å ri. Vi bruker alltid hjelm, men en sikkerhetsvest hemmer bevegeligheten for mye til at vi kan bruke den, sier hun.
Selv har Lene forløpig ikke hatt noen alvorlige skader, bare gått i bakken mens hun for eksempel har trent på å plukke opp ting fra bakken på hesteryggen.
- Det går jo som regel greit, så da bare ler jeg av det, sier hun.
Lene undrer seg litt over hvorfor det ikke er flere gutter som er med og konkurrerer, til tross for at faktorene fart, spenning og høy risiko absolutt er til stede.
- Jeg tror jeg bare har sett en gutt her i Norge som rir Mounted Games, og det var på NM. Ellers er jo dette en guttesport i England, selv om det selvfølgelig er mange jenter som rir der også, sier hun.
Gode støttespillere
Å være i toppen koster ikke bare mye tid, men også en del penger. Da er det greit å ha foreldre som kan stille opp.
- Det hadde vel neppe gått uten at foreldrene mine hadde støttet meg. To ganger i uka må de kjøre meg og hesten på trening, dessuten er de ofte med når vi er ute og reiser. De synes det er veldig gøy å se på, forteller Lene.
Og for at reiseutgiftene ikke skal bli alt for store, har landslaget funnet en billig måte å reise på, selv om ponniene er med.
- Når vi er i utlandet blir vi alltid kjent med folk innenfor sporten, og dette kontaktnettet utvider seg hele tiden. Mange er veldig gjestfrie, og sier at vi bare må komme og overnatte hos dem på vei til stevner. Ofte har de en luftegård vi kan sette ponniene i, ellers setter vi opp et lite strømgjerde. Selv sover vi i telt, forteller hun.
Og det har blitt en del reising sammen med landslaget, både til Sverige, Danmark og nedover i Europa. Av og til er det store konkurranser, men ofte er det oppvisnings-konkurranser på store hestemesser.
- Vi reiser mest for gøy, men det er jo greit å få litt erfaring. I tillegg har vi som regel tid til å se oss litt rundt landene vi reiser til, sier hun.
Det har også blitt et par langturer på Lene, men da er ikke ponnien med. Sommeren 2003 reiste hun med landslaget til USA og Canada for å være med på VM, og i vinter var de en tur på New Zealand. Men det er ikke alltid turene går like smertefritt.
- Da vi kom frem til Canada kom ingenting av bagasjen vår, bare to bager med hesteutstyr. Så vi måtte låne absolutt alt. Det må jo ha sett litt rart ut når laget rei rundt i ulike ridebukser og humpa rundt med sko som ikke passa. Vi måtte til og med låne undertøy, smiler Lene.
I disse dager reiser Lene og de andre på landslaget til VM i Frankriket. Hest.no ønsker dem lykke til!