Theodor
Hun lukker opp døren forsiktig og blir ønsket velkommen med høye vrinsk fra de tre fjordingene som står og venter på frokosten sin. Rappen, Rulle og Theodor står det på skiltene som henger på boksdørene til de tre utålmodige og sultne guttene. Camilla går ut i låven og tar med seg tre flak med høy som hestene får hver sin del av. Så setter hun seg på en benk i stallgangen og drar frem to nysmurte skiver med brød med hvitost på som moren har smurt til henne. Det tar ikke lang tid før den sorte katten Sofian hopper opp på fanget hennes og vil smake litt på osten. Han legger seg ned i fanget hennes og murrer til han endelig får en bit.
Camilla venter til hestene har spist opp så leier hun Rappen og Rulle ut på beite. Hun går inn i stallen igjen til Theodor. Theodor er en stor flott fjording med masse temperament, men han er snill som et lam og han er hennes hest. Hun har fått han i julegave av mamma og pappa to år tidligere. Camilla pusser Theodor nøye, men Sofian hopper til stadig opp på ryggen hans med sine flisete poter. Hun ler litt og løfter han ned igjen, før hun legger hodelag på hesten og tar han med ut.
Camilla og Theodor traver oppover jordene og inn i skogen. All snøen som har kommet den natten ligger som et teppe over hele landskapet og gjør veien myk og fin. Theodor vil galoppere og Camilla lar han gjøre det. Den store kroppen spenner ifra og de suser gjennom
Camilla titter seg rundt og ser at hun ikke helt vet hvor hun er, trærne ser fremmed ut og stien er smal og ukjent. Hun titter tilbake der de kom fra og lurer på om hun skal gå hjem eller følge etter Theodor. Hun må jo finne han og bestemmer seg for å følge sporene av han i den dype snøen. Hun begynner å gå etter. Etter en stund begynner det å mørkne sakte men sikkert, det kan ikke være så sent på dagen tenker Camilla, men det mørkner jo så tidlig om vinteren. Hun surrer skjerfet enda en gang rundt halsen, men kulda har tatt tak og hun er både kald og våt. Snøen er tung å gå i og hun må sette seg ned. Camilla ser rundt seg på de snøtunge trærne, hun aner ikke hvor hun er og kjenner en ekkel følelse stiger i henne. Så hører hun hylene, de går som et grøss nedover ryggen på henne. Ulvene trekker nedover mot bygda om vinteren, og nå kan hun høre at de ikke er så langt unna.
Mørket har senket seg helt nå og hun ser bare så vidt stien fremfor seg, det blåser opp og vinden uler mellom trærne, så forsvinner sporene. De er helt borte. Snøen ligger som urørt foran henne, og hun har mistet både retning og spor helt. Hun ser seg rundt og gjenkjenner fortsatt ingen verdens ting, en tåre triller sakte ned kinnet til Camilla. Hun er redd og kald og har gått seg helt vill. Hun kravler seg frem i den tunge snøen, men i mørket ser hun ikke at hun nærmer seg en fjellskrent. Hun tråkker utfor og kjenner snøen gi etter under bena hennes, hun mister balansen og faller. Hun prøver å gripe tak i noen trær som står ut fra skrenten, men de bare risper henne i ansiktet. Armer og ben flyr og hun kjenner hun lander på noe hardt, og mister med ett pusten.
Camilla vet ikke hvor lenge hun har ligget der før hun hører knurringen i skogen. Hun klarer ikke bevege seg, og det gjør vondt både i ryggen og i bena. Ansiktet har fått noen kutt og hun føler seg ganske forslått. Men gjennom skogen hører hun lyden av store poter som sniker seg rundt henne. Hun reiser seg opp, men i det hun snur seg rundt ser hun fem, grå, store ulver kommer løpende mot henne. Tennene er hvite og øynene ville. De kommer fort. Camilla krøker seg ned og gjemmer hodet mellom hendene, og hun hyler høyt av redsel. I det ulvene tar sats kommer den store hesten løpende ut fra skogen og kaster seg i mellom. En av ulvene klarer å kaste seg til side fra den store hesten og lander tungt med potene først på Camilla. Hun kjenner pusten fra villdyret i nakken, og prøver nytteløst og dytte det unna. Som et lyn fra himmelen treffet bak hoven til Theodor ulven i siden og sender den av gårde. Camilla kravler seg inn til fjellveggen og ser de fem ulvene komme sakte, men sikkert mot henne side om side. Fråden står rundt munnen på dem. Nok en gang kaster Theodor seg i mellom dem og henne. Han steiler opp og slår med forbena mot de fem ulvene. Han treffer to av de som uler av smerte. Han snur seg raskt og med bak høvene sparker han ut og treffer enda to. Ulvene krymper seg og løper av gårde med halen mellom bena.
Camilla ligger som urørlig inntil fjellveggen i den dype snøen, hun ser med store øyne at ulvene forsvinner i det fjerne. Theodor kommer bort til henne, han senker hodet og dytter henne forsiktig i skulderen før han pruster og stamper i bakken. Hun begynner å skjelve og tårene renner. Theodor legger seg ned foran henne og veiver med hodet som om han vil at hun skal sette seg på ryggen hans. Camilla tar tak i manen hans og drar seg opp, med de siste kreftene hun har igjen. Stormen løyer sakte og Camilla føler seg tung og sliten. Hun sovner på ryggen til Theodor med armene rundt halsen på den store hesten. Theodor kaver seg traust gjennom den dype snøen, gjennom skogen, over jordet og ned mot gården.
På gården sitter moren til Camilla i en stol på kjøkkenet med hodet i hendene, faren går hvileløst frem og tilbake på gulvet. Han har vært ute i skogen med hunden helt siden det ble mørkt og lett etter Camilla. Noe måtte ha skjedd henne, hun var aldri sen. Han hadde ikke funnet henne, alle sporene var visket ut av vinden. Han titter ut av vinduet og ser til sin store forundelse og lettelse hesten som kommer ut av skogholtet med jenta på ryggen. De løper ut av huset og tar imot hesten med jenta. Hun siger av hesten og ned i armene på faren som skal til å bære henne inn, da våkner hun så vidt og ser på Theodor. Han knegger og dytter mulen forsiktig borti faren som for å be han om å gå inn med Camilla. Hun smiler takknemlig til hesten som humrer lavt. Så bærer faren henne inn og legger henne på sofaen foran peisen, mens moren tuller henne inn i tykke ulltepper og lager varm suppe til henne. Etterpå går faren ut i stallen med Theodor som også får på seg et tykt ullteppe den natta og masse av gulrøtter i krybba.
Skrevet av Iselin Kvaale
Hest.no takker Iselin for dette bidraget til novellekonkurransen, en hest.no/almanakken for 2006 kommer i posten.