Småbruk med lang historie
Landskapet gjennomgikk en forandring til et lite dalføre og Glomma fant nye veier lenger vestover. Landskapet lå nå til rette for jordbruk og ble etter hvert hjemsted for flere småbruk. De ble skilt ut fra storgården Råsok som ligger like ved. I dag finnes det bare to gårdsbruk i Vatlandsveien. Inntill for et par år siden ble det avlet sau på et av dem, men er nå basert på korndyrking.
Helt innerst i Vatlandsveien, nesten nede ved Monsrudvika (en overlevning fra Glommas tidligere løp), ligger Solvang. Dette var et småbruk som ble skilt ut fra gården Nordby i 1917, og er det yngste Vatlands-bruket. Låven stod her allerede i 1901 og da den ene av de 2 brødrene på Nordby overtok driften av Solvang, bestod eiendommen på omkring 20 mål. Det ble først bygd en boligdel i låven. Denne ble brukt inntil våningshuset var ferdig omkring 1920. Senere ble det også satt opp et stabbur. I 1949 hadde arealet på Solvang økt til 50 mål med dyrket mark, og en hest, tre kuer og noen høner var å finne på låven. På slutten av 60-tallet ble stedet solgt privat for bruk som kennel, og jorden ble forpaktet bort og senere solgt.

Var forlatt i to år…
Det var en travel kennelvirksomhet fram til begynnelsen av 1980-tallet. Da døde eieren brått og bedriften ble selvsagt avviklet. Men alt stod tilbake som kenneleieren forlot det. I oktober 1985 ble eiendommen lagt ut for salg, etter å ha stått urørt i nærmere 2 år.
Irene og Kjell Tore Maalen så en annonse i avisen om stedet og tok turen ned. Noe av det første Irene husker var at hun lurte på hva som befant seg borti skogkanten, som lå helt inntil tomten. Solvang bestod da av en passe stor låve, et brunmalt våningshus, et stabbur, et lite hønsehus, ei gul brakke på hjul og hundegårder overalt. De fikk komme inn i huset og bestemte seg der og da: Her ville de bo!
Med ungdommelig pågangsmot i fulle monn ble de ikke spesielt skremt av alt som hadde forfalt på eiendommen i løpet av de siste årene. Det var ikke strøm, varme eller vann her og da de fikk tilslaget i november etter en budrunde sammen med 14 andre begynte prosjektet ”Fugl Fønix opp av asken”. Vinteren gikk til å gjøre i stand huset, låvebygningen fikk vente til våren. Overraskelsene var mange og i etterkant ganske komiske. I hjørnet stod noe som lignet et kombinert kjøle- og fryseskap, det viste seg å være sentralfyren. OK, det var jo en kald dag, så… Det ble fyrt opp, men sammen med varmen kom det også noe annet. En langt ifra gastronomisk duft av 2 cm musemøkk lett putrende i vann. Masse mus hadde en gang gjort om isolasjonen rundt fyren til passende leiligheter og lagt igjen visittkort i bunkevis. Kjøkkengulvet egnet seg flott som skateboard-rampe med en høydeforskjell på 20 cm fra vegg til midten av gulvet. Da de åpnet døren til kottet i 2. etasje så de rett ut på himmelen, taket hadde sagt takk for seg på den ene enden. Men etter iherdig jobbing var det i mars klart for innflytting i et nyoppusset hus, og arbeidet med uteområdene og låven skulle nå begynne. Utskifting av hele taket på huset var også på sommerplanen.

Solvang Zoo
Hagen var et kapittel for seg selv, med et villniss av trær og busker. Det eneste som ikke fantes var gressplen, den var byttet ut med brennesle. Alt ble frest opp og jorden bokstavelig talt finsilt for å bli kvitt all brennesle. Ripsbusker poppet fram etter hvert som de fikk brøytet seg fram i grønnsværet. Da det hadde vært en stor kennelvirksomhet var det 27 store og små luftegårder, hundelenker, hundemøkk og hundebein på hele eiendommen. En ny forretningsvirksomhet startet. Kilometervis med netting, meterbunker med heller og den gule rullende brakka ble solgt, og etter denne ryddeaksjonen kunne arbeidet med utearealet starte for alvor.
En traktor, 1952 Fordson Major, ble kjøpt inn. Den ble brukt til alt, og viste også fram utmerkede bruksegenskaper som bulldoser. Kjell Tores første forsøk som bonde gikk ikke helt smertefritt, så skjeve og ujevne plogfårer har vel ikke vært beskuet på Solvang. Det var på dette området at det skulle bli luftegårder for hestene senere. Panelet på låven ble byttet og de første tankene om å skaffe en hest dukket opp.
Irene hadde alltid vært hesteinteressert, og etter å ha passet på en venninnes hest en liten periode var det etter hvert ingen vei tilbake. Fra før hadde det nå ankommet andre dyrevenner på Solvang og dyrehagen begynte å ta form. Den ene hundegården ble beholdt som den var og her trippet det rundt opptil 60 høner. Tilgangen på egg var tilsvarende stor. Da det senere kom dverghøns krydde det snart av kyllinger i lommeformat. Katten Punky kom i 1987 og holdt bestanden av rotter og mus tilbake. En fremmelig liten kattfrøken som løp omkring med halen i været og et rampete blikk i øynene. Punky (oppkalt etter Punky Brewster fra TV-serien av samme navn) levde fram til oktober 2001. Hun hadde fangstinstinkter utenom det vanlige. Mus, jordrotter, fugler, frosker og salamandere var populære jaktobjekter. Og selvsagt måtte en stolt jeger vise fram fangsten sin, til moderat glede for stolte katteeiere. Hun passet på sine enemerker og hadde den fulle hyre med å jage bort innpåslitne leieboere som synes låven er et fristende 2. hjem. Nå er det søskenparet Tinka og Tigeren som skal ta opp arven, og de viser lovende takter både når det gjelder å jakte mus og jage bort andre katter. Av langørede beboere var det kaninen Putte Lovise (Puttis) som først kom hit. Hun var egentlig bare på sommerferie, men ferien ble til et permanent opphold. Senere kom den belgiske kjempen Bongo, før dvergvedderen Flagre avsluttet kaninlivet på Solvang. Flagre ble reddet fra avlivning og levde i mange år.

Gjess som innbruddalarm
Solvang hadde et lite hønsehus stående på tunet. Men nå hadde hønene allerede et hjem i låven, hvem skulle da bo i hønsehuset? Svaret ble gjess, og et kull med små gule gjess meldte raskt sin ankomst. Av kullet på fire små gåsunger var det dessverre bare Daffy som overlevde, men fikk senere selskap av Tinka. Daffy var den snilleste av dem da han hadde blitt preget på mennesker, mens Tinka hadde et vanskelige temperament. Irene og Kjell Tore var litt usikre på kjønnene, men ankomsten av et egg fjernet den tvilen. Daffy og Tinka ble Solvangs vaktbikkjer og ingen andre enn Irene og Kjell Tore fikk komme uforstyrret inn på gården. Alle andre ble jaget av gassene, og en eventuell innbruddstyv hadde nok fått en stri tørn. Hver dag spaserte de sammen med Kjell Tore ned til vannet for sin daglige svømmetur. Til stor forlystelse for naboene som så dette merkelig følget. Gjessene var meget sjalu og ville ha Kjell Tore for seg selv, og da Tinka en dag jaget Irene rundt hele gården på ny verdensrekord i mellomdistanse var det slutt på gåsestutteriet. De ble gitt overlatt til en bekjent og freden senket seg.

Solvangsrosa ble den første hesten
Arbeidet fortsatte med låven og alle rommene bar sterkt preg av det tidligere hundeholdet, hvor det verste var rommet som inneholdt 4 år gammelt minkfór, som hadde godgjort seg avstengt i en fryseboks uten strøm. Gassmaske var eneste alternativ når dette skulle ryddes opp. Men rom for rom ble låven ryddet, sammenlagt tok dette mange år.
I et av rommene ble det innredet til en liten stall, og ”operasjon hestekjøp” kunne begynne. Irene og Kjell Tore fikk tips om en hest til salgs, og drog til Vinland i Gansdalen. Der fikk de hilse på 6 måneder gamle Ålrose. Et ulsblakk hoppeføll av rasen fjordhest som spratt rundt på glattisen i ungdommelig overmot. Handelen ble avgjort på stedet og rett over nyttår 1988 fikk Ålrose komme til sitt nye hjem hos Irene og Kjell Tore. Navnet på føllet ble straks forandret til Solvangsrosa, til daglig omtalt Rosa. At det ble en fjordhest de endte opp med var bare en tilfeldighet og for stolte hesteeiere var det stort uansett. Rosa fant fort ut at luftegården med taugjerder ikke var av det mest solide i denne verden, og det ble flere turer ut i naboens havreåker. Kjell Tore hang etter som et slips i leietauet og naboen rev seg i håret. Men man lærer så lenge man lever, etter dette ble det strømgjerde og senere med et solid tregjerde i tillegg.

Ny stall bygges…
Rosa bodde sammen med et annet hoppeføll i spiltene, noe som var bestemt å være kun en midlertidig løsning. Arbeidet med en mer permanent stall skulle begynne bare våren kom. Da hestene flyttet ut av spiltene ble det her bygd om til sauebinger for opptil 14 vinterfórede sauer. Om sommeren gikk de på beite ute, og som utrente småbrukere må man ta med godt humør at man tabber seg ut ved å sette sauegjerdet opp-ned.
Den nye stallen skulle bygges ved den ene neden på låven, der det før var boligdel. Arbeidet ble begynt med å rive av panelet på veggene. Så måtte taket støttes opp før arbeidet fortsatte, dette ble gjort med 4 solide lysstolper. Da kunne reisverket rives og støpingen av gulvet begynne. Veggene ble bygd opp av lecablokker og det var travle dager. De måtte prøve å være ferdig med utvendig arbeid før kulden og snøen kom. Da veggen var ferdig og nådde taket ble lysstolpene tatt bort. Da var det kjekt å ha en råsterk søppeltømmernabo som løftet dem opp av hullet alene. Over stallen ble det laget et lite høyloft. Stallen bestod av 2 hjemmesnekrede bokser med brune planker og hvite murvegger. Fra stallen går en dør ut til fór- og flisrom.
En gammel lastebil, en Opel Blitz –52, kommer akkurat inn på låvebrua og ble brukt til å kjøre flis, høy og møkk. Nå har vi flis i baller og hestehengeren brukes til høykjøring. Hestene flyttet inn i stallen rett over nyttår 1989, og klarte som hester flest på rekordtid å sørge for at veggene ikke ble så hvite lenger. Uten å vite det hadde de med mange ekstra passasjerer. Å være tidligere nabo med hønene førte til at hesten var fulle av hønselus, og nedvasking av en allerede nymalt stall måtte i gang. Salrommet er på et annet sted i låvebygningen, med varme og tilgang til WC og dusj med varmt vann. Sommeren 1997 ble stallen bygget om til tre bokser da en ny hest ankom til Solvang.

Fire fjordhester og en ex-traver
Som nevnt var Rosa første hest som ankom Solvang og den første tiden hadde hun selskap av jevnaldrende Lykkemøy. Da Lykkemøy ble solgt var det fjordhesten Junior som kom til Solvang. En hest Irene og Kjell Tore hadde på helfór. Junior var en snill og fin brukshest, og sammen med Rosa som nå hadde blitt voksen (nåja…voksen av år i det minste) ble det mange fine opplevelser. Dessverre ble Junior solgt uten at Irene og Kjell Tore hadde råd til å kjøpe han, og Rosa ble nå alene på stallen. Dette skulle vare i et halvt år, fram til neste hest ankom.
I området rundt Solvang er det mange som har drevet med traverhester gjennom årene. Gårdene står tett og mange av gårdbrukerne hadde hester som en glødende interesse. På Prestegårdsstallen ved Fet Kirke gikk kaldblodstraveren Briggen sine siste løp. Han var nå 13 år og skulle pensjoneres etter en lang og innbringende karriere på travbanen.
Irene meldte sin interesse for å kunne overta han som et passende selskap til Rosa. Da Briggen i 1992 hadde fylt 14 år flyttet han til Stall Solvang for å nyte pensjonen I dag er han 25 år gammel og ”still going strong”. Irene kjøpte han for få år siden og Briggen skal få være på Solvang resten av sitt liv.
I mange år var det kun Rosa og Briggen på Solvang, fram til høsten 1997. Da kom 7- årige Silvin (bildet) helt fra Breim på Vestlandet. Han skulle avlives, men Irene sa nei. ”Jeg tar han!”. Stallen ble bygd om til tre hester og selv ble jeg nå en fast del av stall Solvang. Jeg hadde Silvin på fór inntil jeg kjøpte han sammen med Irene før jul 1998.
Til sommeren må vi nok på nytt gjøre endringer i stallen. Rosa er nemlig en vordende mor med stadig voksende mage. Hun venter føll med termin 17. mai. Dette er et føll Irene og Kjell Tore er fast bestemt på å beholde selv. Vi er alle like spente på føllet og vi lurer fælt på hvilken farge det får. Fra før har vi to sjeldne fjordhestfarger på Solvang med ulsblakke Rosa og gråblakke Silvin. Så med snart 4 hester på stallen blir det ikke vanskelig å fylle dagene. God hjelp har vi av andre ryttervenner som kommer for en ridetur på sine faste dager i uka. Flere av dem har vært her i mange år nå.

Hverdagen på Stall Solvang…
Da vi mangler ridebane blir det stort sett turridning for oss på Stall Solvang. Unntaket er når jordene er slått på høsten. Da disponerer vi jordet til naboen, glimrende for litt lett sprang- og dressurtrening. Ellers har vi en hestetransport stående så litt trening i ridehus har vi mulighet for. Silvin, Rosa og Briggen står ute stort sett 12-15 timer i døgnet og ser ut til å trives med det. Når våren kommer med grønt gress og solrike dager går de på dagbeite. Vi har 5 store og små gressbeiter tilgjengelig og det er en fin måte å spare litt fórutgifter på.
Vårt turområde er noe for enhver smak; milevis med grusveier, mil på mil med skogstier, sandstier ved Glommas bredder hvor vi har satt opp noen små, søte terrenghinder og sandstrand når det er lite vann i elven. Naturopplevelser står i kø og ved Glommas elvedelta er det et rikholdig dyreliv. Deltaet er fredet og et friområde for dyr av varierende størrelse. Vi har møtt elg, rådyr, rev og bever.
Spor etter bever ser vi mye av. Ved Glommas bredder har de laget et stort hus og påbygging skjer med jevne mellomrom. Det er ganske fabelaktig å se hvor store trær de klarer å gnage over. Rev og rådyr er ofte å treffe på Solvang også, mange av dem blir nesten tamme. Det mest spesielle er nok at en fasan har opprettet sitt private revir like ved stallen og nesten daglig er en ivrig skriking å høre fra granbuskene.
Flere andre ryttervenner er å finne i den umiddelbare nærhet, så det hender at det er flere enn våre tre hester som drar ut på tur. Det negative med sommeren er myggplagen. Solvang ligger i et myrlendt område nede ved vannet og prisen for dette scenariet er mengder med mygg. Dere som mener at dere har mye mygg hjemme bør ta dere en tur ned til oss på det verste. Her sitter myggen svart på murveggen. Vi kan ikke stå rolig ute uten å bli angrepet av svære horder med blodtørstig mygg. Å pusse hestene ute kan vi bare drømme om. Vi har heldigvis tilgang til sommerbeite i Spydeberg, Østfold. Der er det ikke mygg, og på samme sted høster vi hvert år eget høy. Dette høyet er 100% økologisk og hestene elsker det. Vanlig kjøpehøy er ikke så stas.
Irene og Kjell Tore synes arbeidskjøring er spennende. Rosa (bildet) og Briggen har begge to prøvd dette. En sommer harvet de selv luftegården med gammel jordbruksredskap, til mye moro for både de tobente og firbente. I tillegg har Rosa slept tømmer, noe hun storkoste seg med.
Tar man seg en titt på låven vil man oppdage at ikke én krok er ledig. Det er dyttet inn gammel hesteredskap, sleder og vogner overalt, det meste kjøpt for en billig penge og restaurert. Ved siste opptelling fant vi 5 sleder, høyvogn, 2 stolkjerrer, 2 harver, trommel, plog, hestehakke, 2 såmaskiner, drag, bukk og geit og hakkelsmaskin. Hadde det vært noen jorder tilhørende Solvang ville nok denne gamle hesteredskapen vært mer i bruk. På låven har vi også en hel del hjemmesnekret hindermateriell, komplett med 2 grinder og mange fargeglade bommer. Kjell Tore hadde også i en årrekke et eget snekkerverksted i låven.
Jeg synes jeg er heldig som kan ha Silvin på Solvang. Jeg har vært på en større stall også en årrekke, men det er noe spesielt å være på en liten stall. Selv om vi ikke har ridehus eller ridebane oppveier det rikholdige turterrenget mye av dette. Vi har fortsatt mange områder å utforske og velvillige bønder i nærheten gjør at vi har et stort antall jorder å boltre oss på i høstsesongen. Det som også er flott med små staller er at det ikke er problem med uteområder. Vi har luftegård til alle tre hestene og om sommeren har vi mange beiter vi kan låne. Kostnadene ved å ha hesten min på en slik liten stall er lave.
Så en stor takk til Irene og Kjell Tore Maalen for at de bygde opp Stall Solvang.