Slik var det før
I denne første artikkelen vil Anne Katrine fortelle litt om sin bakgrunn og hennes hester som hun har studert.
Sånn var det bare
Da jeg på begynnelsen av åtti-tallet endelig fikk begynne med ridning ble følgende lært bort som sannheter: Hesten skulle ha jernsko på beina, og jernbitt i munnen og den skulle bo inne, enten bundet i spiltau på to ganger tre meter som var vanligst rundt meg eller som i de litt mer ressurssterke kretsene i boks på tre ganger tre meter.
På den tiden var fortsatt en sal brun og passet til alle hester uansett.
Som sagt var det mest vanlig med hest bundet i spiltau i mine omgivelser. Mange så på det å ha boks til hesten som plass-sløsing, og unødvendig luksus. Jeg red en del hos en distriktsveterinær i Ski, og han hadde sine to hester stående i hver sin bås i fjøset, og han brukte å hevde litt bryskt at ”det hadde han alltid hatt uten at hestene tok skade av det!”. Samtidig kunne moren til min beste kompis fortelle fra sin oppvekst i Ski på 60-tallet at ”alle” visste at hestene til distriktsveterinæren var aggressive og at dem måtte man holde avstand til, så det med ikke tatt skade av vet jeg nå ikke helt da.
Jeg husker også at jeg leste en hestebok i trettenårsalderen: ”Britta og Silver” av Lisbeth Pankhe. Der beskriver hun hovedpersonen som etter å ha sett hestens fryd over å komme i boks i stedet for spiltau for første gang lover seg selv at hesten hennes skulle aldri måtte stå bundet på stall igjen. Jeg tenkte at det var jo søtt, men jeg var som sagt bare tretten år, og tenkte ikke noe mer over det.
Hester sto nå en gang i spiltau, det var bare slik. Og at hestene hadde oppførsel som jeg i dag ville beskrevet som problematferd, som krybbebiting, veving, (vugge fra side til side over lengre tid) sparking, biting og så videre, det var også bare ”sånn det var”.
Hestene på rideskolene der jeg red ble brukt i skoleridning to til fire timer daglig, og sto inne på stallen resten av dagen. På beite var de bare om sommeren, og luftegårder eksisterte ikke. Det var heller ikke noe man stilte spørsmål ved, det bare var slik.
Endringer etter noen års pause
Etter noen års pause fra hest i forbindelse med utdannelse og svangerskap kom jeg tilbake til hestemiljøet etter tusenårskiftet, og oppdaget at mye hadde endret seg i manges måte å holde hest på og i folks bevissthet.
Nå er det lovbestemt at hester skal ha minst to timers utegang hver dag, og i Danmark er det ikke lenger lov å bygge nye staller med spiltau. I den nye dyrevernsloven blir det heller ikke lov i Norge. og det blir heller ikke lov å ha enslige hester på grunn av hestenes sterke behov for å leve i flokk.
Dessuten har det kommet mange nye begreper. Barfothester, natural horsemanship, løsdrift, utegang og naturlig hestehold er utrykk som stadig dukker opp i samtaler med hestefolk og i artikler i dag.
Det var helt nytt for meg, og ikke så lite gresk, men Sissel Heen, en dame som ikke hadde drevet med hest som barn, og ikke var fastgrodd i gamle holdninger, og dermed hadde en annen tilnærmingsvinkel enn meg forklarte det ganske flott for meg.
- Jeg synes det virker ganske unaturlig å ta et dyr på mellom 200 og 900 kilo, som fortsatt har nervesystem og fordøyelsessystem som en den steppevandreren den egentlig er, og stenge den inne innendørs i en boks på tre ganger meter. Ikke virker det særlig naturlig å spikre fast jernbiter under beina dens heller.
Det kan vel egentlig ikke sies enklere?
Hester på utegang
Hennes hester gikk ute døgnet og året rundt, men med muligheter til å gå inn om de ville. Fri tilgang på vann, ganske så fri tilgang på mat og uten sko. Og de var de sunneste hestene jeg har vært borti!
Det var hun som la kimen til det hesteholdet jeg har nå, som i løpet av det siste året nesten har vært det rene feltstudiet og forsøksprosjekt for meg. Jeg har hatt tre hester gående ute her på gården og igjennom vinteren har de hatt tilgang på et område på nesten 50 mål. De har muligheten til å gå inn i en brakke om de ønsker det, men er ellers ute døgnet og året rundt. De har fri tilgang på vann og grovfor (eller beite når det er grønt), og har fått kraftfor i tillegg om vinteren for å bevare holdet i kulden. De går uten sko, og meningen var også at de skulle gå uten dekken og greie seg med egen vinterfrakk, men på grunn av all gjørmen vi hadde i den frostfrie våte vinteren har jeg måttet ha dekken på dem fordi jeg ellers ikke fikk dem gjørmefrie nok til å kunne ha seletøy på dem uten at de fikk gnagsår.
Jeg har hatt en fabelaktig mulighet til å studere samspillet i en hesteflokk på den måten, ting man bare ellers hører om fra frie hesteflokker har jeg fått se på nært hold. Riktignok er flokken min liten, med bare tre hester, og kjønns-sammensetningen ikke slik den er i en vill flokk, men samspillet er der, og det er ganske artig å kunne følge med på det.
Flokken
Flokken består av Trygve Travhest, en kaldblodstraver vallak på tretten år, han er konge! Han er gjennom-trygg på seg selv, den suverene lederen, og ingen av de andre tør vel engang tenke på å gjøre ham rangen stridig.
Nestemann er Leiv Vidar, varmblodstraver vallak på fem år, superforsiktig engstelig hest som egentlig skulle slaktes og bli pølse (derav navnet), men som kom til oss i stedet. Han er av type veldig lav på rang, og går egentlig tilside for de fleste som krever det, men i kraft av alder og størrelse er han over nestemann på listen:
Indian blandings ponni av veldig broket opphav (blanding av fire raser), 1,5 år gammel, gikk som hingst i vinter, men er nå kastrert.
Jeg vil gjennom den delen jeg skriver om hesters naturlige atferd trekke frem eksempler som jeg har opplevd med disse tre gjennom året.
Du har nå blitt presentert for bakgrunnen til Anne Katrine og hennes hester. Følg med for neste del i artikkelserien som vil omhandle det å være hest i flokk.