Reisefølget utvides
Oppsummering: Jeg og Per Erik har nå kommet et stykke innover Hardangervidda. Etter å ha ridd ned "svart løype" i alpinanlegget i Uvdal, har vi fått låne en moderne hytte med alle bekvemmeligheter. Nå venter vi bare på at flere turkamerater skal slutte seg til den forløpig lille gruppen på kun to mann.
Fire damer og åtte menn
Neste dag lot vi hestene kose seg i gresset mens vi solte oss på terrassen med kald drikke sammen med de hyggelige hyttenaboene. På ettermiddagen kom resten av følget med en diger hestebuss. Guttetur er vel og bra, men nå var det hyggelig at det i følget også kom noen damer igjen. Til sammen omfattet følget vårt nå 12 ryttere, riktignok skjevfordelt med 8 menn og 4 damer.
Innover vidda på Nordmannsslepa
Planen var å starte å ri tidlig neste dag siden distansen var nokså lang. Noen dager kullkastes selv de beste planer, og dette var en slik dag. Ingen av oss som natten før var fulle av energi var om morgen spesielt kvikke, og det var allerede blitt lunsjtid før vi var klare til å dra. I flott vær bar det innover vidda, først forbi det store Sønstevatnet, deretter langs Nordmannslepa videre vestover.
Såret på hest marineres med pepper
En av hestene fikk et sår ved koden etter å ha vært borti en skarp gren, men blødningen ble raskt stoppet ved å kline malt sort pepper i såret. Sort pepper inneholder de samme stoffene som kroppen selv bruker for å få blødende sår til å koagulere (størkne), og er alltid med i sadelveskene. I tillegg til å være enkelt og effektivt veier det nesten ingen ting, tar lite plass og om nødvendig kan man lettvint etterfylle når man passerer fjellstuer.
De gangene jeg har behandlet sår foran folk som aldri har hørt om dette tror de jo man er halvgal, og selv om jeg har flere bekjente som vil sverge på at det kan stemme gir det jo i alle fall dette ”peppertrikset” en viss ekstra underholdningsverdi. Om det svir? Nei! Bare prøv på deg selv, du kjenner det malte pepperet bare som en svak berøring. Det er salt som svir!
Lang lunsj for hester og ryttere
Stuntfotografering
Leirplass under stjernene
Terrenget var forsatt preget av stein og myr, men ut mot kveldingen passerte vi Mårbu, før vi slo leir noen kilometer senere på den gresskledde bredden av Skjorteåa. Raskt ble det sammenleggbare gjerdet satt opp og batteripakken sørget for strøm nok til å frata selv den verste utbryterhest lysten til å prøve seg. Den stjerneklare natten innbød til overnatting under åpen himmel. På grunn av horder av mygg som var tørste som en alkoholiker foran Polet mandag morgen valgte vi likevel å sette opp våre lette små telt som har myggnetting som beskyttelse.
Vi fant nok bresk og småpinner til å lage et trivelig bål for middagen, og snart etter lå vi på ryggen og underholdt hverandre med mer eller kanskje særlig mindre sanne historier. Til tross for forrige natts utskeielser, var utholdenheten hos enkelte upåklagelig. Det ble nok en lang natt før det var noenlunde stille i leiren.
Lang dags ferd mot natt
Neste dag var vi likevel rimelig tidlig oppe, og etter en solid frokost var nattens synder glemt. Etter noen timers ridning mot vest og en god lunsjpause passerte vi Lågaros. Ettermiddagssolen lyste opp den tilsynelatende endeløse flate vidda foran oss mens vi langsomt tok oss frem utover ettermiddagen og kvelden. Det var stedvis meget steinete både i terrenget og i elvene som ble krysset, men selv om hastigheten da må bli lav var stemningen i følget tvert om upåklagelig høy.
Rundstykker og rødvin
I skumringen vadet vi over den brede Nordmannslågen. Store steiner under vannet gjorde at vi trengte den siste rest av dagslys og lettstyrte hester for å finne den beste veien over. Det var blitt mørkt da vi stoppet for natten ved Sandhaug. I lysskinnet fra en sterainlys-stump ble nok en vellykket ridedag feiret med en raskt sammensatt middagsmeny bestående av rundstykker og rødvin. Men som den observante leser sikkert har gjettet: En meget lang dag i sadelen og litt enkel servering la ingen nevneverdig demper på verken middag eller påfølgende festligheter.
Hviledag
Sadelveskene føltes lettere neste morgen etter nok en aften med romslig servering. Det var kanskje derfor det ble det en lang frokost før vi sadlet opp. Hestene skulle få en hviledag med kun noen få kilometer videre bort til turisthytten Besso. Etter at vi hadde rigget til beite der ble vi sittende ute på tunet hele ettermiddagen og snakke med alle fotturistene, før betjeningen bød på nydelig ørretmiddag.
Midlertidig avskjed
Om kvelden ble det samling i peisestuen, og fordi vi skulle skilles neste dag var en viss tristhet vanskelig å unngå. Per Erik og jeg som hadde ridd helt fra Oslo skulle fortsette på vår ekspedisjon videre vestover helt til Vestlandsfjordene. Resten av følget som hadde kommet opp til Uvdal skulle svinge nordover ut av Hardangervidda, og bruke et par dager opp til Geilo. Etter at Per Erik og jeg hadde kommet frem til Hardangerfjorden hadde vi avtalt at vi skulle dra tilbake østover igjen, møte de andre og på ny samle troppene.
Bli med videre på vår ridetur på kryss og tvers av Norge!
Les Del 7: Videre mot vest.