Opp på Harangervidda
Oppsummering: I rekordvarme red og gikk jeg og Per Erik gjennom Trillemarka og Numedal. I Veggli hadde vi en hviledag hvor vi fikk sove i et par utrangerte sovevogner fra NSB. Etter å ha prøvd våre ferdigheter som togrøvere, står vi nå på dørstokken til Hardangervidda.
På tusen år gamle kløvveier
Nordmannsslepene er betegnelsen på et nettverk av gamle ferdselsveier mellom Vestlandet og Østlandet. Flere av rutene stammer tilbake til vikingtiden, sannsynligvis er mange av dem enda eldre. Her ble det driftet buskap og hest som skulle selges og her ble det kløvet varer. Det var derfor med et historisk sus rundt oss at vi begynte på den bratte ruten oppover mellom trærne.
Terrenget flater ut
Etter noen timer begynte terrenget å flate litt mer ut mot snaufjellet, og enda litt senere kunne vi skue utover Nord-Europas største høyfjellsslette: Hardangervidda! Bare denne ene biten av Norge er såpass stort at selv om vi nå skulle ri i nesten rett linje vestover ville det ta oss fem dager til å komme til Vestlands-fjordene.
Hurtigmiddag
Nattens leirplass ble lagt under en lav knaus, med en del gress for hestene rett ved. I snaufjellet kan det jo være en utfordring å finne noe å lage bål av, men vi hadde vært heldige og samlet på noen gamle rester av en liten planke vi fant et par kilometer før vi slo leir. Det var ikke mange minuttene den holdt for å gi varme til middagslaging, men middagen skled om mulig ned på høykant på enda færre minutter.
Naboklager midt på vidda?
Det krydde av lemen mellom steinene, og vår nærmeste lille nabo kikket med forferdelse på de to kjøtteterne som mesket seg med biffene sine. Naboklagene var åpenbare der han vekslet mellom å pipe og å frese. Per Erik syntes middagen var i snaueste laget og kastet et langt blikk bort på ham, men bålet varte ikke lenge nok til et ekstra grillspidd. For godt naboskaps skyld bød vi ham i stedet over på rester av litt tørt brød, og etter det var vi velkommen i det lokale borettslaget.
”Better safe than sorry …”
Da mørket senket seg tok vi hellene av de beitende hestene, og deretter brakk vi nesten ryggen selv på å dra noen store steiner sammen får å ha noe å binde dem i for natten. Begge disse vallakene har lang trening i stå pent når de er bundet om natten, men tatt i betraktning av at selv en stor stein kan være lett å flytte for en hest la vi opp en ekstra forsikring. Et tynt snøre ble festet i bindetauene der de var bundet rundt steinene og bort til sadelen som fungerte som hodepute.
Sadelen under hodet flytter seg plutselig
Det viste seg å være fornuftig, for ut på natten våknet jeg av at sadelen rugget på seg. Hestene hadde sovet ferdig, og hadde begynt å snu på seg i ønske om å beite seg bortover vidda igjen. I farten hadde de da trukket over ende steinene de var bundet i og ville vært løse i løpet av få minutter om vi ikke hadde merket det. Å vekke et B-menneske på morgenkvisten fører sjelden til lange og meningsfylte samtaler, så etter å ha ordnet tjoringen igjen syntes jeg det fikk det holde med et kort ”stå stille” før søvnen igjen senket seg over leiren. De skjønte alvoret og rørte knapt et øre resten av natten.
Fengselfugler på fjelltur
Neste dag hadde vi en lang etappe, og hadde derfor avtalt å stå ekstra tidlig opp. Morgensolen var fortsatt bare et rødt lys på horisonten da vi kledde på oss, og vi var sjokkerte over oss selv da vi etter hvert satt klare i sadelen og så at klokken ikke en gang var blitt syv.
Hardangervidda har store områder som bare er steinur, spesielt på den østlige og midtre delen av vidda. Vi tok oss derfor langsomt frem, men passerte den ubetjente Turistforeningshytta Lufsjå omkring klokken ni. Gjesteboken viste at en gruppe med innsatte i et fengsel hadde vært innom på overnatting noen uker før.
Nok en gang hadde vi altså hatt flaks, for hadde vi ankommet da hadde vel to halvtamme turryttere bare blitt tatt med tilbake til Ullersmo sammen med det øvrige følget. Vi fortsatte, og kom gjennom et terreng som mange steder vekslet mellom enorme steinurer og sørpete myrer. Etter hvert nærmet vi oss Imingfjell, som med serveringssted og parkeringsplass er et mye brukt utgangspunkt for turer innover Hardangervidda.
Turridning ned svart løype
Det var blitt ettermiddag da vi red videre nordover forbi Imingfjell på frifot i terrenget, og på ettermiddagen sto vi ved toppen av alpinanlegget i Uvdal. Som gamle alpinkjørere valgte vi selvsagt svart løype fra vidda ned til hyttefeltet ved foten av slalåmbakken. Hestene nølte ikke mye mer under denne sommervarianten av Super G enn Lasse Kjus gjør på en god dag, og vi var nede på noe som sikkert er ny bestetid for dette alpinanlegget.
Vi hadde gjennom venners venner fått låne en stor og moderne alpinhytte med alle bekvemmeligheter, og her hadde vi avtalt at flere av de venner vi vanligvis rir sammen med skulle komme opp med hestetransport neste dag og hekte seg på turen.
Medbrakt strømgjerde
Selv om vi i skogsterreng vanligvis lar hestene beite med heller og bare binder dem i et tre om natten er dette ikke noen løsning i snaufjellet der det ikke er trær. Vi hadde derfor før sommeren laget oss et ”tur-gjerde” med en meget tynn og lett strømførende line, og lette, sammenleggbare glassfiberstolper. Som de først ankomne satte vi opp stor innhegning for å ha den klar til resten av hestene, og deretter gikk vi til sengs.
Bli med videre på vår ridetur på kryss og tvers av Norge!
Les Del 6: "Reisefølget utvides"