Mitt møte med brasilianske hester
Sommerens ferietur gikk til Sør Amerika og Brasil, en eksotisk ferie med mange nye og spennende opplevelser, rideturen inkludert. Siden vi var to hesteglade jenter på tur (kusinen min og jeg), var det bra at min brasilianske venninne, Ana, kom fra en pengesterk familie og bodde i innlandet der jordbruk var en viktig næringskilde. Familien hennes eide flere gårder utenfor byen, og vi fikk bli med til den største gården for å få en sårt etterlengtet ridetur.I Brasil står som regel ikke gårdseieren for hoveddriften av gården, de har ansatte som bor der og som står for det daglige arbeidet. Derfor trenger ikke gårdseieren å besøke gården sin så ofte, og dette resulterte i at moren til min venninne hadde problemer med å finne veien til sin egen gård! Men, vi fant nå fram til slutt, og kjørte på gårdsveien mellom jorder med hester, kuer, korn, grønnsaker og frukt. Langs veien lå det også noen små hus der gårdsarbeiderne og familiene bodde.
En rask, en treg og en gal...
Bonden ga oss en kort beskrivelse av de tre hestene; den grå var den raske, den lille brune var den smågale og den litt større brune, med god westernsal, var den late. Jeg fikk den raske, for de andre mente jeg var vant til sånne hester siden jeg rir galopphester, min kusine fikk den late, siden Ana syntes at hun burde få ri i en god sal, og dermed endte brasilianeren, som ikke var så ridevant, opp med den smågale hesten. Vi fikk utdelt et tau hver, slik at vi kunne slå hestene på baken med det om de skulle løpe fortere, og sporer som fikk meg til å tenke på tortur, nemlig med et hjul med tagger på!
Så var vi klare for tur, det var bare å sette på caps’en (hjelm fantes ikke) og sette seg opp på hesten.
Full fart rundt tomatåkeren, og en tur i den
Ana prøvde seg som guide, siden gården tross alt tilhørte hennes familie. Men hun var ikke noe særlig bedre kjent enn moren sin, så til slutt fant vi noen tomatåkere å ri rundt. Der var stiene frie for løse hester, så vi kunne galoppere uten å ha rytterløse hester løpende rundt oss.
Min grå hest var rask og løp da jeg ba den om det, selv om jeg droppet taggete sporer og var lite aktiv med å slå med tauet. Kusinen min satt godt i den fine salen og hadde god kontroll.
Ana hadde ikke fullt så stor kontroll, men det brydde hun seg heller ikke så mye om. Noe særlig undervisning i ridning hadde hun vel ikke hatt, så hun satt og humpet i salen. Så den ekvipasjen holdt seg ikke alltid på stien, og med et flagrende tau, høye ”iiihaaa”-rop og i full galopp, føk Ana og hesten titt og ofte ut på jordene med tomater...
Førstemann til mangotreet!
Til slutt fikk vi fanget den gale hesten og den kanskje enda galere rytteren. Det var på tide med et lite løp, siden Ana ville utfordre den norske jockeyen. Alle tre stilte seg på rekke, og Ana skrek: ”Førstemann til mangotreet!” Så satte vi av gårde så caps’ene blåste av i vinden. Hesten min var rimelig opplagt, og løp greit fra Anas litt slitne hest. Kusinen min holdt følge hun også. Men jeg var først under mangotreet oppi bakken, og kunne hilse de to andre velkommen da de kom et lite stykke etter.
Hestene var rimelig slitne og svette etter å ha løpt i varmen, og vi satte snuten tilbake til der vi hadde hentet dem. Anas hest kunne ikke vente med å komme hjem, og var ikke så sliten likevel, så den løp hjemover med en skrikende brasilianer på ryggen. Vi fornuftige nordmenn tok det mer med ro, siden vi hadde litt bedre kontroll. Oppe på gården var det bare å hoppe av hestene og gi de til gårdsguttene som salte de av. Snakk om luksus!
Brasiliansk hest = støl
Selv om rideturen ikke var så lang, var vi alle tre støle dagen etter. Salene var vel ikke så mye å skryte av, utenom den fine salen som kusinen min red i. Dessuten var jo ridestilen en smule annerledes enn hva jeg var vant til. Dermed bar det rett til massøren for å få litt massasje, slik at vi klarte å fullføre sightseeing og alt som hører med en tur til Brasil...
Reiseråd og tips
Personlig hadde jeg flaks som fikk en slik opplevelse – det er ikke alle som har slike venner som bor i Brasil! Men om man vil så er det mulig. Min brasilianske venninne er en brevvenninne jeg har hatt, og ”vips” så hadde jeg privat guide med hester i Brasil.
Men om man får en slik mulighet som jeg fikk – ikke nøl! Brasil er et fantastisk land med flotte mennesker som er varme og behjelpelige. Selv om det mest fokuseres på fattigdom i Brasil, finnes det så absolutt rike mennesker der også. Organiserte rideturer er mulig å finne om man gjør en innsats for å lete opp tilbud, gjerne på internet.
Et tips jeg fikk er en ridetur i naturområdet Pantanal – et utrolig naturområde hvor du kan se fantastisk natur og mange ville dyr. Dit skal jeg neste gang jeg besøker Brasil, for jeg fikk dessverre dette tipset to dager før jeg dro hjem til Norge av noen som hadde gjort det.
God tur!