Mesterlig banebygging mente vinnerne
- Hafskjold har en unik evne til å bygge baner som skiller hestene, sier president for veterinærkomiteen Svein Bakke. Lars Rasmussen, Nina Braathen Johnsen og Geir Gulliksen er enige.
Fin stemning
Det ble sol på Linnesvollen under Lørdagens Samsung Nations Cup. Den gode stevnestemningen rådet, der liten og stor, elite og menigmann satt på plenen rundt banen og spiste junkfood og drakk øl eller brus.
I teltene satt også oppspilte lagledere og noterte fortløpende mens telefoner ringte og beskjeder om foreløpige resultater ble gitt. Etter endt runde kom ryttere innom og så en stund, før de forsvant videre rundt på stevneplassen. Til og med NRK, som endelig hadde klart å ta seg turen ut, så ut til å kose seg. Kameramenn satt eller lå spredt rundt i shorts og t-skjorter, med headsett og solbriller. Men inne på banen var det blodig alvor.
Verdig eliten
Anders Hafskjold hadde bygget en bane som var verdig eliterytterne fra de ni nasjonene som stilte til start. Ved første øyekast kunne den nesten virke ”snill”. Her var ikke de halsbrekkende høydene eller de livsfarlig brede oxerne. Vel var det en noe smal trekombinasjon, og en vanngrav for dem som frykter slike, men ikke egentlig noe å hakke tenner over. Likevel falt bommene jevnt og trutt for verdens beste ekvipasjer. Til og med John Whitaker måtte allerede i første omgang ri ut av arenaen 9 feilpoeng tyngre, og med overskreden max tid.
President for veterinærkomiteen, Svein Bakke, har vært ute og vurdert banen. Hans oppgave er blant annet å passe på at hestene ikke utsettes for unødvendig lidelse. Banen skal ikke stride mot dyrevernloven på noen måte.
- Jeg syns den matcher veldig bra. Anders Hafskjold er veldig dyktig til å bygge baner som er fair overfor hestene, men samtidig skiller dem. Poenget er jo at verken ingen eller alle skal gå videre, men et visst antall. Hafskjold får til dette med de banene han bygger, uten å utsette hesten for unødvendige ubehageligheter, sier Bakke.
Strategi, rideveier, rytme
Hemmeligheten? Hest.no sin ekspert på sprangriding, Lars Rasmussen forteller:
- Dette er en 400 meter tempobane. Det er et stort tempo. Det vil si at bare det å holde seg innenfor maxtiden er en vanskelighetsgrad i seg selv. Banen ser ut til å være snilt bygget, men det er tre ting som teller for at bommene skal bli liggende, det er strategi, rideveier og rytme. Oxerne kunne kanskje vært 10 cm større, men ta for eksempel oxeren etter vanngraven og rekken. Den er passelig stor, men finner du ikke riktig ridevei kommer du for nærme, og da blir det vanskelig. Han forklarer at rytterne må ri frem etter svingen for å komme over vanngraven, noe som gjør at hestene kan bli litt løpete når de kommer over graven. Så må rytteren korte ned hesten før en rekk og har videre 4 galoppsprang til en oxer som er en del av en kombinasjon. Dette utfordrer rytmen til ekvipasjene, sier han.
Og ikke før det er sagt kommer en ganske varm og ikke helt fornøyd Christian Anfinnsen Øyen forbi. Han har tatt med seg flere bommer ned enn det han syns er greit, og sier: - Jeg kom jo litt dårlig inn på første hinder, og så bukket han så jeg mistet stigbøyler og alt. Men de andre rivene var egentlig helt min egen feil. Jeg fikk ikke lagt han riktig, hadde liksom mistet helt rytmen...
I første omgang
I løpet av første omgang plasserer den østerrikske lagledelsen seg ved bordet mitt. Med gjensidig forståelse for hverandres ønsker om seier, ser vi 36 ryttere og hester ta utfordringen.
Og ganske riktig. Oxeren faller… og faller… og faller.
- Strategien på banen er viktig, forklarer Rasmussen. Hindrene legges i vinkler som gjør at du kommer litt stort et sted og litt lite et annet sted. Du må beregne hele veien. Og før du vet ordet av det, har en bom falt. Det er slik en virkelig god banebygger kan gjøre det. Og etter første omgang har de ni lagene fått med seg til sammen 124 feilpoeng. Noen for riv, andre for vegringer og en del for overskreden tid. Men av alle feilpoengene tilhørte kun ett eneste ett Sverige. Skulle vi da bli slått av Søta Bror på hjemmebane?
Og andre omgang
Åtte lag møtte til andre omgang. Det var New Zealand som måtte kaste inn håndkledet. Sverige med kun ett feilpoeng ledet tilsynelatende overlegent. På andre plass lå Sveits med 9 poeng og Norge lå som nummer tre med 12 feilpoeng foran Østerrike med 14. Første nordmann (eller kvinne egentlig) ut i ilden var Nina Braaten Johnsen på Favoritas. En bom falt, men det gjorde den også for Sveits og Østerrike. Sverige fikk i tillegg til et riv også ett feilpoeng for overskreden tid, men var allikevel milevis foran de andre lagene.
Men den som ler sist...
Tilsynelatende. For da Tony André Hansen og Norman Wells entret arenaen, stemte alt. I en myk og fin rytme gled de over hinder etter hinder. Og selv om tempoet var jevnt, gikk det ikke sakte. Da klokken stoppet, var det uten tidsfeil. Jubelen sto i taket på teltene, og det kom en tommel opp fra en smilende østerriksk lagleder til tross for at de selv hadde tatt med seg enda en bom. Sportsånden rådet, og intet var avgjort enda.
Det skulle Linda Hallgren og Irco Mac smertelig få erfare. Med tiden 82,21 og i alt 18 feilpoeng, var plasseringslisten plutselig en helt annen. Norge hadde 16 feilpoeng, Sveits 17, Østerrike 22 og Sverige 24. Med en rytter igjen fra hvert land begynte dette å bli neglebitende spenning. Og om det hadde vært ”största möjliga tyssstnad” under Geir Gulliksens første runde, var det nå litt nervøs pludring langs bordene. Kunne dette bli dagen da resultatet var for godt og likevel sant?
Gulliksen og Lord II Z hoppet ett hinder...og så et til....og enda et...
JAAAAAAHURRAAA!!! Det plystres og jubles og hoppes (og bjeffes) i det Gulliksen tar av seg hjelmen og løfteer den til hilsen på vei ut fra en clearrround. Med to ryttere igjen, er seieren allerede vår.
Dramatikk til siste slutt
Men dramatikken er ikke over ved bordet mitt. Den Østerrikske lagledelsen med Hiesel Gerhard i spissen håper fortsatt. Og det skulle dessverre bli mer dramatikk enn noen hadde ønsket seg sveitsiske Hansueli Sprunger og Rubens du Ry d’Asse falt i nest siste hinder. Sprunger fikk med seg hodelaget av hesten sin, men begge to reiste seg for egen regning. Og selv om Rubens du Ry d’Asse haltet ut av banen, så det ut til at ingen av dem hadde store smerter. En rytter igjen og andreplassen skal avgjøres. Det er dørgende stille rundt bordet mitt. Det østerrikske laget vet at dersom det faller en bom, er plassen deres. Vanngrav...frem, rekk...og fire galoppsprang... og så skjer det. Det var den mye omtalte oxeren. Den vil ikke ligge. Det klemmes og gratuleres på bordet mitt. Østerrike har tatt sølv, og det er klart for premieutdeling.
Ja, det var den oxeren...
- Jeg har snakket litt med Lars Rasmussen om banen, og lurte på hvordan den var å ri i dag?
Her er det rom for humor. Og svaret kommer kontant:
- Jasså? Har du det? Ja fortell oss hva han sa, så kan vi avgjøre om han vet hva han driver med, smiler Gulliksen. Og jeg forklarer pliktskyldigst om rideveier, strategi og rytme mens jeg skjelver litt umerkelig og venter på mestrenes dom...
- Det er riktig. AKKURAT sånn var det. Ja, han har helt rett Rasmussen. Jeg hadde to riv i første omgang, fordi jeg hadde feil strategi, og så stemte det i andre omgang. Det er jo også slik at det ofte er litt greiere når hesten også har gått banen en gang, legger Gulliksen til.
Puh, tenker jeg i mitt stille sinn, og før jeg får stilt flere spørsmål utdyper Nina Braaten Johnsen: - Den oxeren i kombinasjonen, Geir. Du vet den etter vanngraven og rekken. Den var vanskelig. Jeg trodde det skulle gå greit, men... også var det overraskende lite plass inn til sekseren. Men det er Anders det! Og Gulliksen samtykker. – Ja, det er Anders.