Med hest under hodeputen
Tekst: Shanti Gylseth
Foto: Knut Houge og Ingjerd Skreien Eriksen
Det er ikke første gang jeg har sett henne. Snarere tvert imot. Under utallige Olso Horse Show har Hennes & Mauritz logoen lyst mot meg fra utallige fargete shabracker, mens Malin Baryard suser over hindre som er like høye som meg selv.
Malin er blitt 28 år. Når jeg møter henne denne gangen sitter hun på H&M Butterfly Flip og smatter mildt før hun skal inn på banen. Jeg ser henne over rader av hoder som snakker et konglomerat av språk her på den borterste enden av ryttertribunen. Vi er i Spektrum. Det er Oslo Horse Show igjen - for 13. gang på rad.
Connie Bull har nettopp kommet nesten feilfritt gjennom banen. Malin klarer det helt feilfritt. Jeg står og venter på følge ned til rytterkantinen for å portrettere dette lysende talentet, og når hun kommer ned, smilende med et glass vann i hånden, må jeg spørre henne hvor mange år hun har konkurrert under Oslo Horse Show.
- Jeg har ingen aning. Hun smiler og tenker. – Første gang jeg red World Cup, var i 1994, men jeg hadde vært her som junior før det. Var det både i 1992 og 1993 mon tro? Jeg har nå i alle fall vært her 10 ganger.
Begynte sist, fortsatte lengst
Malin Baryard ble trukket inn i ryttersporten av sine to søstre.
- De begynte å ri før meg. Min første ponni arvet jeg av søsteren min. hun var en stor C-ponni, og egentlig alt for stor for meg. Jeg hadde henne i et år, men så måtte jeg få en mindre en.
- Rir søstrene dine fortsatt?
- Nei, det er bare jeg som rir. De har jobb og vanlig familie.
Profesjonell til langt ut over fingerspissene
Baryard er flink til det hun gjør. Veldig flink. Og hun er fokusert. Vi sitter foran TV-skjermen mens vi snakker, og der fortsetter konkurransen. Når hun ikke tenker over et spørsmål eller forteller meg om seg selv, har hun et øye på skjermen. Og når jeg begynner å stille henne spørsmål som har med faget riding, konkurranse og hest å gjøre, får svarene en litt annen form. Dette er jobb, det er idrett, det er hovedelementet i Baryards hverdag.
Elsker hester
Jeg spør henne om hvordan hun synes det er å være her i Spektrum under Oslo Horse Show:
- Arenaen er jo en typisk innearena. Mange av arenaene er jo veldig like, de har samme mål også omtrent. Stallene her er forferdelig trange, men ellers er det helt OK. Fremridningen er litt liten, men jeg har også sett mindre. Men det er mye publikum her, svarer hun.
Jeg skjønner at dette er en jente med enormt mye internasjonal erfaring. Men så har hun da også deltatt i to OL allerede og er på vei til sitt tredje i år. Og jeg skjønner fort hva det kan skyldes:
- Hva er det mest spennende med å drive med hest?
- Det er kontakten med dyr. Jeg er en ”hestetjei”. Det å bli ett med hesten er det som er spennende, å kommunisere med den.
Jeg har hørt mange si dette som svar på samme spørsmål, og jeg har trodd dem. Hva er det som er annerledes når Baryard sier det? Jeg vet ikke. Kanskje noe med intensiteten i stemmen og i paret med øyne som for et øyeblikk ser rett inn i mine og har helt glemt TV-skjermen. Skjønner jeg hva hun mener, spør de.
- Jeg ELSKER hester, sier Malin.
> Jeg tror henne.
Lever på de store øyeblikkene
- Hva er ditt største øyeblikk med hest og riding?
- Det er vanskelig å si. Det er så mange…første gang jeg kom i mål i en konkurranse, jeg var 9 år…da jeg fikk min første ponni, det var stort…eller da jeg vant mitt første EM. Det er så vanskelig å si. Det største i senere tid er å ha kommet inn på topp 10 på verdensrankingen. Det har jo vært ett av mine mål.
Det aner meg at dette er en jente som på 28 år har samlet mange minner knyttet til hest.
- Man lever på de store øyeblikkene, sier hun.
Å bli ett med hesten
- Hvor ligger utfordringen med hest?
- Det er jo mange ulike utfordringer, men den viktigste og største er jo nettopp det å klare å bli ett med hesten, selve kommunikasjonen. Lykkes man med det, har man jo lagt grunnlaget for alt annet. Da kan man vinne.
- Hva er ditt desidert verste øyeblikk med hest?
- Jeg tenker aldri sånn. En av mine styrker er at jeg tenker fremover. Har det skjedd noe, har jeg gjort noe, eller det har gått dårlig, så er det ”bort med det” og tenke fremover. Jeg tror det hjelper meg veldig. Dette er en sport det er veldig lett å få fire feil i. Begynner man å tenke negativt gjør man det dårlig. Det er ikke bra med slike negative tanker. Tror jeg ikke at jeg kan vinne, vinner jeg jo absolutt ikke.
Igjen tenker jeg ordet profesjonell når jeg sitter og ser på Malin Baryard. Profesjonell og kanskje litt…distansert. Imøtekommende og blid, men ja,…litt distansert. Og fokusert. Vanvittig fokusert.
Tillit
- Skremmer ikke hinderhøyden deg?
- Så lenge man sitter på en hest man stoler på, er man ikke redd. Man hopper ikke høyere enn man tenker hesten klarer. Men jeg kunne nok være skeptisk til å hoppe høyt med en hest jeg ikke kjenner.
- Når visste du at du kom til å drive med hest på et profesjonelt nivå?
- Det er en drøm som alltid har vært der. Jeg tror jeg visste fra begynnelsen av gymnaset at jeg skulle ri.
- Hvilken hest har en spesiell plass i hjertet ditt?
- Oftest er det de man har mest fremgang med som får en spesiell plass. Så Butterfly Flip selvfølgelig. Vi har opplevd så mye sammen.
Hun tenker litt: – Og så er det jo Supertramp. Han hadde vært en av verdens beste hester, men var blitt ødelagt før jeg fikk han. Han var så ødelagt at han hoppet overhodet ikke bitte små hindre engang. Jeg brukte enormt mye tid på å få ham til å stole på meg. Og jeg fikk det til. Vi kom hverandre veldig nære. Men det er også viktig å få sagt at man jo liker alle hester man har. De har alle ulike plasser i hjertet mitt av ulike grunner.
Trenger et OL for å lande
Baryard har ridd to OL. Er det annerledes?
- Ridingen er ikke annerledes enn at det er vanskeligere. Men som arrangement er OL noe helt annet. Det er fantastisk å få oppleve selve tilstelningen. Hun har vært i både Atlanta og Sidney. Var det annerledes andre gangen?
- Ja, veldig. Man behøver ett OL bare for å se seg rundt. Andre gangen kan man oppleve mer med bena på jorden.
God planlegging og godt system
- Du er sponset av H&M, hvordan kom det i gang og hvordan føles det?
- Det var i 1996, som var et stort år for meg. Jeg fikk mye publisitet. Og da hadde jeg en agent som hjalp meg med å ringe rundt til sponsorer, og H&M hoppet på. Det er godt å være sponset, og enda bedre å ha en sponsor som har med noe jeg interesserer meg veldig for å gjøre. Det er fantastisk som ung jente å være sponset av dem. Jeg får omtrent så mye klær jeg vil.
- Ville du hatt råd til å gjøre det du gjør i dag uten sponsorer?
- Det hadde vært vanskelig…veldig vanskelig. Man får sjansen til å gjøre ALT bra. Det handler ikke bare om hestene, men om god planlegging og et godt system. Og når det gjelder nettopp hestene, er det pappa Baryard som hjelper Malin å velge riktig.
Følsomme damer er best
- Hva slags type hester synes du passer deg best?
- Jeg trenger vare og følsomme hester. Jeg liker hopper best. De må ikke være løpete, men lydhøre og ha…nerve.
- Og dårligst?
Svaret kommer kontant: - Store, tunge hester. Jeg er for liten. Jeg må ri på følelse, ikke på styrke, for å ri best.
Talent
- Hva er din største styrke som rytter?
- Talentet mitt og min følelse for det jeg gjør.
- Og svakhet?
Her tenker Baryard litt før hun svarer.
- Hva skal det være? Vet ikke helt, har ingenting jeg kan sette fingeren på. Jeg tenker jo positivt, og tenker ikke mye på svakhetene mine.
Og hvis man har sett Malin Baryard i aksjon er dette ikke vanskelig å forstå. Det skal jo også litt til å komme seg opp på topp ti i verdenseliten.
- Hva tenker du på før du rir inn på en bane?
- Jeg tenker på banen, på hvordan jeg skal ri og planen jeg har lagt.
Jeg lurer jo litt: På TV ser man ofte fotballspillere korse seg eller gjøre små ting før for eksempel straffespark-konkurranser og lignende. Har Baryard noen rutiner som må gjøres før en konkurranse?
- Nei…egentlig ikke.
Har lært meg utrolig mye
Baryard har fått lov til å være to år hos selveste John Whitaker i England. Hvordan var det, og hva er det viktigste han har lært henne?
- Det var ”jättebra”! Jeg var der første gangen da jeg var 16 i to uker. Da fikk jeg tilbud om å komme tilbake når jeg ble eldre og bli lengre. Så jeg dro tilbake da jeg var 19. John er veldig easy going og ”lugn”, forteller hun. – Og det smitter. Han har lært meg enormt mye…det å ha føttene på jorden… ja i det hele tatt mye av alt. Det er vanskelig, jeg kan rett og slett ikke si èn ting. Han er en dyktig hestekar, har ordentlig horsemanship. Det er fantastisk å se hvordan han behandler hester.
Hele livet
Vi begynner å nærme oss slutten av intervjuet og Malin sier at jeg nok har spurt om det meste. Jeg må også bare ringe hvis det er noe jeg lurer på. Her jeg sitter syns jeg plutselig det er vanskelig å tenke meg Baryard i en kontekst der det ikke eksisterer hester. Hun er forlovet får jeg vite. Med Henrik. Han jobber mye med TV i Sverige og de har vært sammen i to år. Så Malin tenker seg et liv med Henrik. Kan hun tenke seg et liv uten hester?
- Nei, på en eller annen måte kommer jeg nok til å drive med hester. Kanskje ikke på dette nivået, men jeg kan ikke forestille meg noe annet. Hesten kommer alltid til å være en del av mitt liv.
- Hva gjør du når du ikke rir?
- SOVER! Hun ler. – Neida, jeg tilbringer tid med nære og kjære, du vet, gjør sosiale ting… men det er jo ikke så ofte jeg ikke rir.