Sør-europeisk inspirert
Spenning, kunst, komedie, mystikk, fantasi, romantikk, dristige stunts samt atletisme og styrke stod på menyen i et ambisiøst program av ulike showinnslag der tilliten mellom hest og menneske lå til grunn for alt. I likhet med i fjor var showet tydelig sør-europeiske inspirert i det spanjolene og franskmennene er de store mestrene på akkurat dette, men de ulike programinnslagene var så kreative og fantasifulle, så artige og varierte i omfang at kulturen kom i skyggen for den finforståelsen mellom hest og rytter som ble vist. Showdirektøren selv, Robert Bronett, kunne by på kjente navn slik som Jean-Marc Imbert og Guillaume Assire Becar, som begge har gjestet Norge før under Oslo Horse Show.
Det ble debut i Norge for spanske Miguel Angel Riquelme Rodrigues som er knyttet til den Kongelige Hoffrideskole i Jerez og hans flotte team av andalusiske hingster og staselige ryttere. Tilbake var også den franske dressøren Gabi Dew og hennes Welsh Cobs og Connemara-hester med et nytt liberty innslag, samt en tøff mini Shetlandsponni som gikk på to bein nesten halvveis ned langsiden på arenaen.

Intim atmosfære
Stemningen og forventninger ble vekket så snart en kom inn på Hellerudsletta og fikk glimt av det eventyrlige hvite ”telt slottet” med spirer som steg mot himmelen. Vcl inne gjorde det høye, mørkeblå telttaket inntrykk av at en bega seg ut på en reise til fantasiverden. Inne i teltet var det luftig, samtidig som måten publikum var plassert i forholdet til banen skapte en intim atmosfære. Kreativ bruk av videobilder, musikk og teaterlys før og under hele forestillingen økte det kunstneriske inntrykket. Det fantes ikke noen ”dårlige” plasser i huset – koreografien og ekvipasjenes bruk av hele banen var såpass bra at en fikk se godt uansett hvor man satt.
Det ble et variert program av fantasifulle innslag blandet med teknisk vanskelighetsgrad. Det ble et show med mange høydepunkter og noen misser. Alle innslagene ble utført til live musikk fremførte av showets egne musikere. Koreografien, særlig under de spanske numrene, var kreativ med bra bruk av banen og fin blanding av varierte øvelser.

Dragon slayer
Enkelte innslag skilte seg ut og virkelig brente seg inn på netthinnen. Middelalderinspirerte Dragon Slayer var uforglemmelig, både i forhold til stemning, drama og den høye fortrolighetsgrad mellom hest og rytter.
Dette var et nummer med levende ild der en hest ble gjort om til en ildpustende drage. Hesten bar et stort dragehode, og dragen pustet ut store flammer foran seg i det den beveget seg rundt. Fire ridderlige ”dragedrepere” red rundt med brennende garrocha-staver i tette volter tett inntil en heksegryte av levende ild. Det var en veldig dramatisk forestilling der alt satt, alt fra det velkoreograferte rittet til kreativ bruk av lys og musikk.

Jean Marc Imbert
Jean Marc Imbert stod også for en oppvisning i verdensklasse da han stod på ryggen av to frie hester i full galopp uten bruk av hjelpemidler.
Alle ble imponert når han satt på den ene hesten og kalte inn den andre til seg og i riktig stilling slik at han kunne stå på ryggen til begge med bare et enkelt håndsignal. Og så bar det i full fart rundt arenaen, uten hodelag, sal, pute eller noen ting til å holde de to hestene sammen. De var helt fokusert på ham.
De to innslagene var helt forskjellige, men viste ulike nyanser av det utrolige tillitsforholdet som kan oppnås mellom hest og mennesket.

Guillaume Assire Becar
Det samme tillitsforholdet fikk vi se mellom den franske cowboy’en Guillaume Assire Becar og hans ”verree nervøs ’orse” i et populært komedie-innslag.
Blant triksene som ble vist ber treneren sin hest om å legge seg, hvor han så legger seg opp på den....litt av et bragd å utføre med et fluktdyr! Og så gjorde Becar helomvending på forholdet mellom mann og hest mot slutten. Her var det hesten som jaget mannen, verden omvendt...ekvipasjen høstet stormende bifall.

Rodrigues – Arial Pas de Deux
Undertegnede ble også heftig imponert av det drømmeaktige Aerial Pas de Deux utført av Rodrigues på en vakker Andalusisk hingst og den britiske akrobaten Laura Tikka. Dette innslaget var en uvanlig og artig visuell opplevelse som spilte på et magisk, nesten hypnotisk samspill mellom menneskekroppens grasiøse ynde (the grace of the human body) og hestens kontrollerte styrke.
Til tross for noen småfeil i kadens og rytme var koreografien og samspillet mellom akrobaten og ekvipasjen fin, og musikken og flotte lyseffekter gjorde at alt kom sammen i et stort kunstnerisk uttrykk.

Levende innhegning – garrocha-ridning og løshesten
En kan ikke la være å bli imponert over de spanske vaqueroene og deres garrocha-ridning. Rodrigues og hans team utførte dette nummeret på strålende vis og ga en smak av den spanske vaquero-kulturen.
Garrocha’en er en lang stav som rytteren bruker for å hemme og blokkere løshestens bevegelser og føre den dit rytterne skal. En løs hest ble sluppet inn på banen og fire ryttere utstyrt med garrocha formet en slags ”levende innhegning” rundt løshesten. De flyttet løshesten dit de ville i denne provisoriske levende innhegningen, for så å ta vekk ”veggene” (garrocha-stavene) og holde hesten i midten. Om løshesten skulle finne på å bryte ut av innhegningen, ”leste” nærmeste ekvipasjen løshestens kroppsspråk og beveget seg kanskje et skritt eller to forover, akkurat nok for å få løshesten tilbake på plass. Timing og samspill mellom de fire vaqueroene var uklanderlig, rollbackene til de spanske hestene raske og smidige. De var elegante å se på samtidig som bevegelsene var nyttige og praktiske til oppgaven ekvipasjene stod overfor.

Flamenco trio
Et vel koreografert samspill under dempet lys mellom en mann til hest, en flamencodanser og en enslig spansk gitarist. En slags leken paringslek der alt satt, fra ekvipasjens avanserte passage, piaffe og smidige galopp-piruetter, de tiltalende skrittene til den sensuelle fristerinnen til de fyrrige strengene og arpeggionene til gitaristen som skapte stemning rundt deres kjærlighetslek.
Et høydepunkt i dette nummeret var da kavaleren og danseren holdt i hver sin ende av et rødt silkeskjerf som en slags silkeforbindelse mellom dem mens hesten galloperte rundt tett inntil danseren i en bitte liten volte med letthet og høy samlingsgrad.

Finalen
Den spanske kvadriljen mot slutten av showet var et nydelig ritt til vakker klassisk musikk – en meget verdig sluttoppvisning med veldig fint teknisk oppsett, enestående koreografi med mange fine elementer som var bra utført, jevnt tempo og konstante avstander mellom ekvipasjene. Showdirektøren var litt tidlig med å avslutte forestillingen med sine ord ....storparten av publikum var allerede på vei ut før ekvipasjene var helt ferdige.
Hyggelig var det også at publikum fikk oppleve hestene på nært hold etter showet, ute i stallen, og snakke med rytterne.

Ambisiøst program
Levade 2005 byr på et veldig ambisiøst program med stor teknisk vanskelighetsgrad. At det forekom noen misser her og der var derfor nesten til å vente.
Gaby Dew holdet en veldig dristig oppvisning i ungarsk post da hun stod på ryggen til to galopperende hester med seks hester foran seg. Dette nummeret var litt uryddig da noen av hestene ble noe urolige og falt ut av formasjon slik at rytteren datt av. Publikum skjønte imidlertid og satte pris på hvor vanskelig dette innslaget var, og fallene, heller enn å degradere forestillingen, understreket de derimot nettopp hvor vanskelig oppgaven er.

Hun fikk stor applaus da hun fullførte, og det var mange, særlig blant barna som mente at hennes akt var best. Hun hadde også et nytt liberty nummer med seg til Hellerudsletta som minnet litt om gamle hestenummer i store sirkus. Dette satt for det meste veldig bra, og Gaby viste stor kontroll og kreativitet med sine fyrrige Welsh Cobs og Connemara’er som hoppet inn og ut av fire store ringer som ble plassert på bakken. Mellom ringene steilet hestene høyt og virvlet rundt på bakparten for så å hoppe inn i neste ring og vente på kommandoen. Dew er også et bra forbilde i den forstand at hun er rettferdig overfor dyrene sine, og i stand til å akseptere at hester ikke alltid samarbeider, og hun gjorde det uten straff.

Ingen ”pushet” hestene over grensen
Enkelte andre numre hadde også noen problemer under premieren, uten at disse ødela showets helhetlige inntrykk. En har tross alt med levende dyr å gjøre, og dermed er det alltid et visst element av uforutsigbarhet. De fleste menneskene forstår dette, og vi for vår del syntes at det talte bra for utøverne under showet at de var oppmerksom hele tiden på hvordan hestene hadde det, når en kunne be om nytt forsøk og når hesten var i ferd til å koke over slik at man skulle la være. Alle ”leste” sine hester nøye, ingen pushet dem over grensen.
Airs Above-nummeret er alltid spennende og hestene steilet høyt og gikk langt på bakbeina. Mange av øvelsene ble utført fra en meget høy grad samling der hesten bygget seg opp i styrke ved å piaffere på stedet før anstrengelsen, og det var godt å se treneren rose hestene etter innsatsen, selv etter enkelte forsøk som ikke var så vellykket. Å rose hesten for at den gjør forsøk, var også flott å se, og er et viktig element innen all hestetrening.

Anne Kathrine Lübbe
Hyggelig var det å se den norske handikap-rytteren Anne Kathrine Lübbe, som gjorde åpningsnummeret på premieren. Planen var at hun skulle ri egen hest, men da denne ble skadet, stilte Anne Kathrine sporty opp på en snøhvit Andalusierhingst hun fikk låne av de spanske rytterne. Anne Kathrine og hingsten hadde dessverre ikke fått trene noe særlig i forveien, så ekvipasjen var ikke helt på lag under oppvisningen. Synd at rytteren ikke tok på seg ”finstasen” for å matche den staselige velpresenterte spanske hingsten som hun red på – uformell vindjakke er et noe merkelig valg til et åpningsnummer.

Viva Spania! (Flamenco kvadrilje)
Et fargerikt ”flamenco kvadrilje” ble utført av Miguel Angel Riquelme Rodrigues og hans team av ryttere. Dette var kvadriljeridning med en ganske artig vri.
Seks spanske kavalerer kom galopperende inn på vakre Andalusierhester med pene senoritaer ikledd flamenco kjoler sittende bak. Til tross for at en av hestene ble så urolig at den bukket sin senorita av, holdt alle ekvipasjene konstant tempo og rytme i galloppen; og voltene de utførte var små, tette og bra utført med jevn avstand mellom rytterne. Imponerende er det at hester kan gå så pent og rolig, så samlet i galopp på så små volter med en dame i kjole sittende på bakparten! Morsomt å se på, og ironisk nok var det ekvipasjen som kastet sin flamencodanser som var best teknisk sett med tanke på takt, rytme, samling og tempo!

Stunt-riding
Fartsfylte numre med dristige stunts slår alltid an hos publikum, og franskmennene Yannick Gicquel og Stephane Bourquin serverte et dynamisk show i høy fart med ungarsk post og andre ”Cossack”-øvelser.
Høydepunktet var da en av rytterne gjorde en hel varv fra ryggen, ned og under hestens buk og opp på hestens rygg igjen i full galopp.

Avsluttende tanker
Etter å ha overvært Levade 2005-showet blir man forundret over hva det faktisk er mulig å få disse dyrene med på. Levade-showene fremhever de dypere nyansene av forholdet mellom hest og menneske, og tester dem til det ytterste. Levade-hestene fungerer på en dypere dimensjon enn våre, og vi har mye å lære av fortroligheten mellom dem og deres eiere. På den måten sprenger de grenser.
På mange måter er det mer krevende å skape et spennende hesteprogram for et vanlig publikum som ikke nødvendigvis er hesteinteressert. For dem spiller det ikke noen rolle om kvaliteten på hestens gangarter er på topp, om passagen var utført med nok løft, om rittet ble utført med jevnt tempo og kadens, om kourbetten ble utført og i så fall, hvordan. De vet ikke nok om de tekniske aspektene for å være kritiske, men teknisk perfeksjon er heller ikke det som er poenget med et slikt show.
Visst skal det være en høy teknisk standard også, men her er det kunstneriske kravet enda høyere. Kunstnerens mål er å løfte, å skape glede, bli en kilde for inspirasjon. Det skal spille på hjertestrengene og appellerer til fantasien. Her vil man oppleve det eventyrlige mellom to levende vesener som blir til når forståelsen er på topp.
Konstruktiv kritikk kan være med til å forbedre teknisk kvalitet og bevare en høy standard, men så ofte blir gleden innen ridning forgiftet av flengende kritikk. Ting kan tas for langt. Til hvilken nytte er den ytterste tekniske perfeksjon i en kunstnerisk forestilling når livsgleden som gir utstråling er knekt? Hva er perfeksjon verdt når gjensidig glede i samspillet mellom rytter og hest, for ikke å nevne gleden i ridning, er blitt ofret for å oppnå den? Er ikke lykkelig samspill mellom hest og rytter en vesentlig del av magien?
Hester som ser lykkelige ut når de jobber var et av temaene under Global Dressage Forum tidligere i år. Det kan godt hende at hestene i Levade vet mer om lykkelig jobbing sammen med sine mennesker enn de fleste av dagens konkurransehester. Vi kan kanskje finne tekniske ting å kritisere i et show som Levade, men da har vi ikke skjønt poenget. Vi har mer å tjene på å la showet frigjøre oss fra våre tvangstrøyer og føre oss tilbake til eventyrbøkene. Kanskje der kan vi bli gjenforenet med kjernen, mysteriet som først fanget vår fantasi og førte oss inn i den magiske verden av hester.

Anmeldt av Jennifer C. Chisholm-Høibråten og Martien Kwekkeboom