Er det redningsvest eller sikkerhetsvest man trenger?

Turen var egentlig planlagt tidligere i sommer, men været var ikke helt på den riktige siden til å dra på tur. Først var det for varmt, så var det for vått.

 - Det var nesten så vi trodde vi ikke skulle få dratt på tur i sommer i det hele tatt, sier Walter. Ingen har vel lyst til å ri i mange timer og sove i telt når det regner sidelengs og man trenger redningsvest mer enn man trenger sikkerhetsvest…

Walters mamma rir mye i området de skulle på tur, og visste at selv om det er mange vann og bekker er det ofte enten bløtt eller bratt, og dermed vanskelig å ta seg ned til vannet med hester. Derfor ble to sammenleggbare bøtter bestilt på internett, og tilslutt var det det eneste som manglet for å dra på tur. Det og skikkelig vær.

Endelig kom bøttene og været, og Walter og mamma fant fram alt de trengte. Pakkliste over alt man trenger på overnatning var skrevet ferdig for lenge siden, og der sto det alt fra dopapir til hovkrok.

Salvesker ble pakket og alt som skulle og måtte være med ble lagt i en haug i stallen før hestene ble hentet inn fra havnehagen. Men mor og sønn stønnet over den digre haugen, hvordan i all verden skulle man få plass på hestene?

Fullpakkede hester

Nåja, det var bare å begynne i den ene enden. Grime med islandstøyler som leietau festet i løkke rundt halsen som leietau til pauser med hodelag over. Boots på forbeina på begge hestene som begge fungerer greit barbeint, men over fire timers på grus hver dag sliper hovene, så for at de ikke skulle bli sårbeinte midt inne på ”fjellet” falt valget på boots.

Så kom sal, vesker foran og bak, liggeunderlag, soveposer og telt ble surret på, og følget var klart til avreise. Da sier Walter:

 - Mamma, de blir ganske breie med denne oppakningen, har du tenkt på om vi kommer ut av døren?

-Oooooh shit…

Stallen er et ombygget fjøs, og døren holder ikke moderne standard så muligheten for å måtte surre opp hele oppakningen og begynne forfra var absolutt til stede.

Men, det gikk!

Klare til avgang

Vel ute poserte ekvipasjene villig for fotografen før avreise, og så bar det av gårde bortover gårdsveien mens de to hestene som måtte bli hjemme knegget til hilsen fra havnehagen.

Problemer med bagasjen

Etter dager og uker med regnvær var det nydelig å kjenne sola i ansiktet, det virket som om hestene også koste seg der de luntet av gårde.

Mamma forrest på Trygve Travhest, og Walter på fjordingen Elvira bakerst.

Med så mye bagasje på hestene blir det store tempoet utelukket, men i blant er det koselig å ta seg god tid. Som Walter sa:

- Vi skulle jo ikke rekke noen ferge heller, bare rekke å få opp teltet på et passende sted før det ble mørkt.

Etter en og en halv time fikk Walter problemer med bagasjen. Siden Elvira bar den letteste rytteren hadde hun den tyngste bagasjen med primusen og teltet. Men Elviras salvesker var ikke like stødige som Trygves, så de skled, og dermed forskjøv teltet seg.

Da måtte det bli en pause for å ordne bagasjen, og rytterne benyttet pausen til å ta seg rundstykker og drikke. Walter kunne nok tenkt seg mer enn ett rundstykke, men det varme været hadde fått mauren i nærheten til å sverme, og matpauser med flygemaur i hår og øyner er ikke så veldig avslappende. Med manen full av maur var hestene også glade for å komme seg videre.

Sommerfugler

Det var ikke bare flyvemaur som svermet i varmen, det var også en utrolig mengde sommerfugler. Neslesommerfugler, dagpåfugløye og kålsommerfugler. Enkelte steder var det svermer på langt over tretti sommerfugler og de satt så tett på blomstene at det ikke var ikke var mulig å se hva slags blomst som var under dem! Når man red gjennom krattet så flagret de opp, slik at man red i en sky av sommerfugler!

Det er et fint nettverk av skogsveier som går innover mot Hivann fra Sandbekk Mølle i Degernes, og turen snirklet seg langs disse veiene. Veien er avgiftsbelagt for motorkjøretøy, men man møter ikke mange. Et par biler og like mange syklister var alt på veien innover mot Hivann.

Sliten rytter

I begynnelsen av turen kunne man høre småprat og sang fra Walter, men etter hvert ble det mer stille, ettersom timene gikk ble det en veldig sliten 12-åring som dannet baktroppen.

Tanken var egentlig å ri på grusveien opp til Søndre Hivann, og følge en sti derfra opp til Nordre Hivann, men etter hvert ble det tydelig at det kom til å bli slått leir før det.

Når man er på tur med barn er jo opplevelsen av turen av det viktigste, og ikke lengden på turen. Så da rytterne kom til Sølskuttseter, hvor det var både beite til hestene, en bekk med vann og et passende sted å slå opp telt, så ble det stopp.

Endelig leir

Walter er ingen pyse, og han vet at samme hvor lyst han har til bare å legge seg ned er hestene avhengige av hans stell, så han bet tennene sammen, salte av Elvira selv, tok av henne boots og pusset henne. Og mens mamma satte opp løpestrengen til hestene, tok han med seg bøttene til bekken og hentet vann til hestene. Han hjalp også til med å sette opp teltet før han sliten og stolt av seg selv la seg langflat på bakken og kjente på at han hadde ridd i fire timer.

Og mens hestene sto fornøyde og nypusset i hver sin løpestreng og spiste kraftfôr, tente Walters mamma primusen, og begynte på maten. Viltgryte til seg selv, og laks til Walter, og man får appetitt av mange timer i salen. En halv kilo laks gikk ned på høykant, og ”mutteren” spiste vel ikke mindre. Til slutt lå de to rytterne der som to overforede kattunger på hvert sitt liggeunderlag foran teltet.

Elvira kjedet seg i løpestrengen

Elvira gjorde kjapt slutt på kraftforet sitt, og selv om hun hadde bra med gress der hun sto syntes hun det var direkte dårlig gjort da menneskene spiste hver sin sjokolade uten å dele med henne, så hun gjorde sitt beste for å få oppmerksomhet, trampet med forbeinet og gikk rundt og rundt slik at hun surret seg inn i løpestrengen og Walter måtte gå bort til henne.

Mens han surret opp sin firbeinte venninne stoppet en bil, det var en veldig hyggelig grunneier, som slett ikke hadde noe imot campere, men så fortalte han at 

- Neste gang bør dere ringe meg først, for dere rir en halv kilometer i retning av Sandvannet, har jeg en seter der dere kan slå leir, så slipper dere å ha hestene bundet, for setra er inngjerdet. Det er bare bra å få beitet ned litt der, sa han.

Sånne grunneiere liker vi!

Videre fortalte han at det skulle komme et stort hestefølge til Sandbekk Mølle dagen etter.  Østfold Turhestforrening, som var på tur fra Akershus festning i Oslo til Halden skulle ha pause på Sandbekk på vei til det siste overnatningsstedet på den lange turen sin, og kom dit med et følge på rundt 15 hester.

- Åååå, sa Walter, det har jeg lyst til å se!

Så de fikk vite når følget var ventet til Sandbekk dagen etter, og bestemte seg for å ri dit og møte det store følget. Etter hvert ble det mørkt og hestene ble tatt av løpestrengen og satt i krysstau så de ikke skulle surre seg fast i løpet av natten, noe Elvira syntes var totalt unødvendig, så hun sørget for å sparke og grave høylydt slik at hun holdt menneskene våkne lenge.

Frokost og avreise videre

Men da hun på morgenen ble satt i ny løpestreng på ferskt gress ble hun i godt humør igjen, og lot menneskene spise frokostgrøt og drikke kaffe i fred.

Walter satte til livs en diger porsjon med grøt, men det var ikke nok, så mens mutter’n drakk kaffe fyrte han opp primusen igjen og lagde seg nudler også.

Så ble leiren pakket ned, hestene pakket opp, og kursen ble satt mot Sandbekk Mølle. Etter mange forsøk med manglende dekning på mobil ble det sendt melding til pappa og lillebror hjemme om at turen nå gikk til Sandbekk for å treffe Østfold Turhestforenings følge, og at brus, kaffe og lunsj på Sandbekk ville bli veldig godt mottatt.

Melding kom tilbake om at de ville være på Sandbekk omtrent samtidig som vårt lille rytterfølge, og Walter og mamma koste seg videre i solskinnet. I dag var bagasjen omfordelt, slik at teltet lå på Trygve, og da holdt bagasjen seg mer stabil så det faktisk var mulig å trave litt. Men dagen var varm, og bagasjen var tung, så det ble mest skritting. Likevel var hestene skikkelig svette da de kom fram til Sandbekk, så det var nok godt for hestene å få av seg oppakningen og få skylt av svetten med noen bøtter vann.

Mens Walters pappa tente opp grillen, og den hyggelige grunneieren fra dagen før kokte kaffe til det ventede rytterfølget ventet Walter og mamma spent. Grunneieren kunne fortelle at følget skulle komme samme rute som vi hadde valgt ”over fjellet” dagen før, men at de slapp å klatre med hestene utenom veibommene, som i dag var låst opp til ære for det store følget. To lokale ryttere passerte møllen på vei innover i skogen for å møte dem, og på møllen ventet vi andre spent.

Endelig kom det store rytterfølget!

Det varte og rakk før følget som kom, og Walter og mamma brukte tiden til å pakke bagasjen inn i bilen. Vår tur hjemover skulle bli uten bagasje.

Så kom de i godt tempo ned til møllen, med de to lokale rytterne var de tolv ryttere i følge. Hestene ble leid ned til vannet, men det var høy vannføring, og selv om hestene var veldig tørste var mange av dem redde for møllen og kanalen som var snekret der, så Walter gikk opp i bilen og hentet de sammenleggbare bøttene. Gjett om det var populært, været var varmt, og hestene var tørste. Det var rytterne også, og de ble gledelig overrasket over at grunneieren hadde sørget for kaffe til dem.

Lederen for følget kunne fortelle at det kom tre ryttere til, som hadde valgt en litt annen vei, ettersom de ville ri litt roligere. De hadde dessuten mistet en rytter samme dag, etter en ulykke der rytteren falt av i galopp og ble tråkket på. Antagelig var det derfor følget var blitt forsinket.

Frafall underveis for turhestforeningen

Opprinnelig var det 16 ryttere som red fra politistallene ved Akershus festning, men en hadde bokstavelig talt falt fra den dagen, og dessuten var det to som hadde måttet gi seg underveis på grunn av halthet.

Men de var fortsatt 13 ryttere da Walter og mamma’n salte på sine hester og begynte på sin siste mil hjem til gården.

Nå var den eneste bagasjen de sammenleggbare bøttene, så hestene kjentes lette og fornøyde ut. At de var på vei hjem visste de nok også, så tempoet var langt høyere denne siste etappen enn det hadde vært resten av turen.

Hjemme igjen

Etter en del trav og et par solid friske galoppstrekninger var både hester og ryttere temmelig svette da de skrittet inn hjemme på gården, mens de to hjemmeværende hestene vrinsket dem velkommen, og husets hunder løp lykkelig i beina på de hjemkomne hestene.

Etter å ha befridd hestene for alt utenom grimene ble de tatt med ut og dusjet før de ble sluppet ut i havnehagen til de to andre der de to turhestene rullet seg fornøyd, gikk to slitne ryttere inn for å få hver sin velfortjente dusj og en kald brus.

Walter hevdet at han ikke var det minste sliten etter sin første overnatningstur med hest, men han sovnet tidlig den kvelden, og jeg gjetter på at han drømte om en eventyrlig tur, og alle hestene og de hyggelige folkene han hadde møtt.