Hobbyrytter finansierte nytt ridesenter
Sørlandshallen dukker plutselig en diger ridebane opp. Bak banen tårner det opp en stor, rødbrun vegg, og et skilt forteller meg at jeg er fremme. Dette er første gang jeg setter fra meg i bilen i et oppmerket parkeringsfelt foran et ridesenter, og rett foran meg henger et stort skilt med kart over bygninger og fasiliteter.
Rideskolesjef fra Rauland
Jeg danner meg raskt en oversikt over hvor de to ridehusene, tre utebanene, stallen og luftegårdene ligger. En flokk hester står og døser i formiddagssola, fuglekvitter overdøver larmen fra den travle biltrafikken på E18. Ellers er det ikke et menneske å se. Derfor beveger jeg meg inn i den største av de to bygningene, og ender opp i enden av en lang rad med bokser. Der møter jeg en smilende, nyansatt rideskolesjef. Regjerende Norgesmester i dressur for funksjonshemmede, Sigrid Rui, har tatt med seg hesten sin fra Rauland til Kristiansand med et håp om å spre litt dressurglede også på Sørlandet.
- So far, so good, smiler hun.
- Det har vært en bra sommer, og det er mange hyggelige mennesker her. Men jeg ser mangelen på dressur, her nede beveger jeg meg i et tomrom. Sprang er virkelig dominerende.
Etter at vallaken hennes Daylight flyttet inn som første hest på senteret i juli, har han fått selskap av 30 andre hester. 20 bokser står fortsatt tomme, men vil tidsnok fylles opp. Vi går nedover den lange stallgangen som ligger vegg i vegg med den største ridehallen. Sigrid stopper opp ved en av de nyanskaffede rideskolehestene, Nick W, en liten pintohingst som står og hyler etter oppmerksomhet.
- Nå har vi 17 skolehester. Halvparten av dem fikk vi kjøpt fra den nedlagte rideskolen til Ulf Storemark. Vi har en kapasitet på 200 elever i uka, og satser på kvalitet med hester som minimum ligger på LB/LA nivå. Dermed henvender vi oss til et mer voksent publikum, siden det allerede finnes en del rideskoler i Kristiansand med ponnier, forklarer Sigrid.
- Ridning er meningsfylt
Dette med voksne ryttere var en av hovedgrunnene til at Randi Margrethe Eidsaa åpnet lommeboka og bygde et ridesenter.
- Jeg red en del som ung, men så hadde jeg en pause på 23 år. Da barna mine begynte å ri i 10-års alderen startet jeg også opp igjen, men fant fort ut at det ikke finnes noe godt tilbud for voksne i området, sier hun.
- Ridning er meningsfylt, både sportslig og fysisk fordi vi i dagens samfunn sitter mye stille. Mentalt tilfredsstiller hesten oss ved å kreve tilstedeværelse og konsentrasjon, noe som fører til at man er nødt til å legge andre problemer til side akkurat da. Det blir på et vis en slags meditasjon. Sosialt må man dessuten forholde seg til et system og andre mennesker i stallen.
Internasjonale stevner
På senteret ønsker Eidsaa å sette fokus på det sportslige og profesjonelle. Det skal være et alternativ til staller med mange småjenter, derfor er det satt en aldersgrense på ti år.
- Mange slutter med hest i tenårene, med disse fasilitetene ønsker jeg å gi unge ryttere motivasjon og muligheter til å forbedre deres eget nivå, sier hun.
Et ledd i utdanningen er å arrangere flere kurs, klinikker og store stevner helt opp til internasjonalt nivå. Ridesenteret har ikke mindre enn fem ridebaner, hvor to av dem er innendørs. Den største utebanen er på litt over sju mål, med en tilhørende oppvarmingsbane på 24x40 meter. I tillegg finnes det en dressurbane på 30x70 meter. I den store ridehallen er det innredet dommerbod med dataanlegg, og i første etasje ligger et eget stevnekontor og rytterinngang til kafeen. På travparken finnes det allerede et stort antall gjestebokser.
- Vi ligger nærme både Danmark og Tyskland, og vil på sikt prøve å få tildelt store stevner, sier hun.
Arbeidsstaben
Eidsaa har nå oppstallet sin egen hest på senteret, og har funksjon som eier og styreleder ved senteret. På dagtid er hun høgskolelektor i musikk ved Høgskolen i Agder, og på kveldstid er hun bruker av ridesenteret. Den daglige arbeidsstaben består derfor av Sigrid Rui, en praktikant og to lærlinger. I tillegg har Anne Rui nettopp blitt ansatt som daglig leder, og da jeg besøkte senteret i slutten av august hadde de også en midlertidig medhjelper. Sistnevnte møter vi inne på rideskolesjefens kontor.
Bortsett fra å kjøre traktor, bygge baner, bestille hindermateriell og selge reklame, er Trond også en aktiv sprangrytter. I sommer deltok han i EM for young rider, og kom på en respektabel 16. plass. I Norgesmesterskapet ble det bronse.
Jeg kommer til å flytte de tre hestene mine hit i nærmeste fremtid. Da spørs det om ikke jeg må senke stigbøylene 5-6 hakk og ri litt dressur for Sigrid, smiler Trond.
- Vi har allerede fått en avtale med den danske berideren Allan Schou om å holde kurs her med jevne mellomrom, legger Sigrid til.
Vi tusler ut for å se på luftegårdene, flere hester har samlet seg i en flokk bak de høye, hvite gjerdene. Noen titals meter unna løper en travhest forbi, den befinner seg inne på banen til Sørlandets Travpark.
- Samarbeidet med travfolkene er spennende. Frem til nå har de vært veldig positive, og på enkelte områder har travfolkene kommet mye lenger enn oss i ridemiljøet. Vi har mye å lære av dem. Mens vi gjerne er mest opptatt av at bandasjer og sjabrak skal være i samme farge, tenker de ofte kroner og øre. Da ser man hesteholdet mer i perspektiv, forteller Sigrid.
På travparken har de både en utstyrsbutikk og hesteklinikk. En hest på ridesenteret som fikk kolikk har allerede prøvd ut klinikken. Og med sin beliggenhet vil Epona gjerne tilby travfolket noe tilbake, Sigrid tar meg med inn i den store ridehallen.
Gule og røde kontraster
I den ene enden av hallen ligger det også en foreløpig selvbetjent kafé med plass til 150 personer. I samme del av bygningen finner vi to hybler til lærlingene, toaletter, stevnekontor og heis opp til tribunen. Alt er godt skiltet, og ingenting er plassert tilfeldig. Det har arkitekt Gunnar Boye Ording sørget for.
For å skape kontraster har han valgt gule og røde dører mot den grå betongen og rødbrune panelet som ellers dominerer bygningene.
- Vi valgte å bruke trepanel på utsiden for å gi bygningene en annen karakter enn de klassiske blikkplatene. Alle materialene er av god kvalitet, samtidig som de er lette å vedlikeholde, sier Boye Ording.
Tung start
Om ikke selve senteret fikk en tung start i høst, gjorde hestene det. Samtlige ridebaner ble først dekket av et dypt lag med grovkornet sand, noe som var en glipp fra entreprenørens side. Det å jobbe seg fra den ene til den andre siden av ridebanen ble en kalorikrevende oppgave for både to- og firbente.
- Entreprenørene fikk en stor jobb med å skifte ut underlaget som ble alt for tungt for hesten å jobbe i. Men nå er det lagt ny bunn som består av en blanding av en spesiell type sørlandssand og et filtlignende tekstilprodukt fra Holland. Her har vi fått råd og hjelp fra Eirik Berntsen, forteller Eidsaa.
Og nå er det meste som det skal være på ridesenteret som har fått navn etter den keltiske gudinnen Epona som var hestens høye beskytter. Hverdagsrutinene er i ferd med å feste taket. Men prisen på herligheten vil Eidsaa ikke ut med.
- Det har kostet noen titals millioner, avslutter hun.
De siste årene har hest.no besøkt flere ridesentre rundt i Norges land. Artiklene finner du her:
Ridesenter med kongelige naboer
Kundefokus i Kragerø
Han våger å satse
Fra liten stall til trestjerners ridesenter
Liten rideskole har flest elever