Hesten
Alle vennene mine stod ved siden av meg med store og forhåpningsfulle øyne. Var det virkelig i dag alt skulle klaffe? Var det virkelig dette løpet alt skulle gå som smurt? Hesten nærmet seg mål. Han er nok sliten nå, men bare hold ut. Bare noen meter til nå. Kusken drog ørehatten. Nå må du tenne på det, gutten min. Han løp fortere. Ledet oppløpet. Alle begynte å juble. Var det virkelig min hest alle jublet for?
De fleste hestene hadde fått ett nytt gir. Alle løp som om de hadde ett monster bak seg. Men min bare løp fortere å fortere. Ingen kunne ta han igjen nå. Kusken løftet armen høyt opp i været. Vi hadde vunnet. Var det virkelig min hest, av alle hestene, som hadde vunnet. Jeg kunne ikke tro det. Det strømmet en stor glede gjennom kroppen, en glede jeg aldri har opplevd før. Jeg lukket ørene og reiste langt vekk, langt vekk i drømmeland med meg og hesten.
Jeg så spent på da kusken kjørte hesten så fint opp på sermoniplass. Hesten fikk et stor fint teppe. Det bare strålte stolthet ut fra hestens store mørke øyne. Jeg kunne se det på hele kroppsspråket hans. Kusken førte han i en seiersdefilering før han skulle forlate banen. Men da skjedde det som fikk meg til å miste den gode følelsen jeg hadde i kroppen. En følelse jeg aldri hadde hatt før. Jeg ble helt skjelven. Følte at alt blod rant ned fra hodet og at jeg kom til å besvime snart. Hesten kom i en voldsom galopp mot utgangen. Sykebilen kjørte i en uhyre stor fart mot kusken. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Se på hesten eller kusken. Jeg vendte meg mot hesten. Løp så fort jeg kunne i den retningen. Det eneste jeg tenkte på var å få hesten min i sikkerhet. Den var det eneste kjære jeg hadde. Den eneste jeg kunne bruke fritiden min på. Han var min beste venn. Som stilte opp for meg, lo ikke av meg og som beskyttet meg. Han var det beste som hadde skjedd meg.
Men der, bare på noen sekunder var det jeg som skulle ha hjulpet han. Men selvfølgelig greide jeg ikke det. Han var ute av kontroll. Ingen kunne greie å stoppe han. Sulkyen var allerede knekt av. Bare noen plankebiter hang igjen i selen. Jeg stoppet som om jeg hadde truffet en vegg. Hjernen min koblet seg på en måte ut. Det var nesten som om det var helt tomt der inne. Jeg fikk en ekkel følelse i kroppen. Jeg skalv som om jeg aldri hadde skjelvet før i hele mitt liv og alt kom ut akkurat det øyeblikket. Jeg hadde ikke krefter å stå på beina. Føltes som om det var ett stort hull i bakken som skulle føre meg til helvete. For det var nemlig det som hendte. Alt gikk til helvete. Hesten lå der og sprelte med to bein på ene siden av en konteiner og de to andre på den andre siden. Da hadde han hoppet på ett slags mystisk vis oppi der. Det er helt utrolig hva hester kan gjøre og hvor stor skade de kan påføre seg selv, ting og mennesker vis de er ute av kontroll. Dyrlegen kom, jeg sto borte i veien helt knekt sammen av tårer. Men alle var så opptatt av hesten, mens jeg bare lå der. Det var bra da, for jeg ville at hesten min skulle bli reddet og få den beste pleien.
Da jeg våknet var alt over. Det må ha vært en drøm. Men alt var så virkelig. Jeg hadde jo følt alt! Jeg gikk ned til stallen som jeg pleide å gjøre. Sjekket hestene og skulle fore dem. Jeg nærmet meg min gode venn. Jeg så han ikke. Var han borte. Jeg bøyde meg sakte over boksdøren. Der lå han, min skjønning. Jeg gikk rundt og forte hestene. Alle vrinsket for de var så sultne. Jeg tenkte ennå på den vonde drømmen jeg hadde natten før. Jeg fikk frysninger i kroppen og bare skalv bort tankene igjen.
Jeg ville gi noe ekstra godt til hesten min. Jeg gikk inn med en gulrot i hånden. Men han rørte ikke på seg. Bare beveget øynene. Jeg gikk ut igjen for å løpe opp til bonden som eide stallen. Da jeg lukket boksdøren så jeg en stor fin sløyfe på døren ”vinner av norsk derby” stod det på den. Det er ikke sant, det kan det ikke være. Jeg løp inn i sadelrommet ”vinner av norsk derby” stod det med store gull bokstaver på ett rødt teppe. Jeg fikk den samme følelsen som jeg hadde drømt om. Den følelsen jeg aldri hadde kjent før. Dette var ikke noe drøm. Det hadde virkelig skjedd! I det jeg skulle ta opp døren og løpe ut fra sadelrommet kom eieren i døren. Han så ganske blek ut da han så meg. Han sa liksom ingenting. Var så stille. Jeg fikk ikke så mye ut av munnen min jeg heller. Han sa at det hadde vært en ulykke. Han trengte ikke si noe mer, jeg hadde hørt nok. Jeg ville bare passe på min kjære fordi han hadde gjort det samme for meg i alle år.
Dyrlegen kom for å se om han kunne opereres. Jeg lurte på hvorfor de ikke gjorde det den dagen ulykken var. At alle var så dum og ikke tenkte på at alt kunne blitt så mye verre over natten. At jeg ikke var våken og kunne være med på alt som skjedde og kanskje fått han frisk igjen så fort som mulig. Men neida, jeg besvimte jo. Dyrlegen så på meg med ett snålt blikk som fikk ryggen min til fryse. Blikket fikk meg til å sette meg. Eieren fortalte at vi ikke hadde penger nok til operasjonen. Jeg fikk et stort sjokk. Ett så stort sjokk som kunne fått et gammelt hjerte til å stoppe.
Eieren av stallen hadde bestilt slaktebil neste morgen. Det er om morgenen det er best å bestille den, slik at det ikke er så mye lukt av blod og døde dyr. Jeg satt meg ned den natten og skrev ett farvel brev om alle de gode minnene jeg hadde med han. Jeg gråt meg til søvn den natten.
Solen hadde stått opp. Og jeg hørte hestene vrinske etter mat. Jeg hørte alle bortsett fra en! Det var ett spesielt vrinsk som ikke nådde øret mitt. Jeg gikk med tunge skritt ned mot stallen. Han lå der ennå, min vesle hest. Eieren hadde allerede vært der nede en stund. Jeg hørte noen kom kjørende ned grusveien til stallen. Hørte at det var tyngde i bilen. Jeg fikk den samme følelsen i kroppen som jeg fikk da hesten stakk ut på banen og kusken datt av.
Åpnet stalldøren forsiktig og gikk med sakte steg tilbake til hesten min, tok med et leietau og åpnet boksdøren. Han snudde seg brått og reiste seg. Tårene mine bare trillet. Var nok derfor han reagerte så rart. Han har nok sikkert aldri sett meg så trist. Jeg festet leietauet for siste gang på den myke grimen han hadde på seg. Kjente de stive hårene under haken stakk meg på hånden. Jeg åpnet boksdøren rolig slik at han hadde god plass til å komme seg ut. Jeg leide han for siste gang ut stallgangen og ut på plassen. Hestene vrinsket, som om de visse at dette var siste gang de fikk se han. Han stoppet litt opp, vrinsket svakt tilbake. Var det et farvel?
Jeg drog litt i tauet. Han hadde så vondt at han ikke ville gå mer. Det bare rant mer og mer fra øynene mine. Han kom etter en stund, haltende. Han så den store bilen utenfor. Den var helt hvit. Luktet grønnsåpe. Eieren av stallen måtte leie han inn for meg, jeg greide ikke det. Det var for tungt for meg. Lemmen på lastebilen gikk sakte igjen. Jeg så bare beina forsvant bak veggen, så hele kroppen og deretter hode. Jeg så bare de store mørke øynene i mine øyne. Vi stirret hverandre i øynene for siste gang. Det var helt uvirkelig at dette var siste gangen vi skulle se hverandre før himmelen. Nesten hele livet har jeg vært sammen med ham. Hver dag i gode og onde dager. Akkurat denne dagen var den siste dagen jeg fikk se han på lenge. Jeg brøt sammen i tårer. Men jeg prøvde å trøste meg selv med å si at dette er det beste for han. Hele den dagen jobbet jeg i stallen for å prøve å få andre ting å tenke på.
Da jeg var ferdig gikk jeg i huset og satt meg ned og så på tv. Det ene øyeblikket fikk jeg den rare følelsen tilbake. Jeg sovnet vekk og red hesten min i fullt trav over sjøen med fullt av hvite skyer rundt oss.
Skrevet av Ann-Mari Nesse Småbrekke
Hest.no takker Ann-Mari for dette bidraget til novellekonkurransen, en hest.no/almanakken for 2006 kommer i posten.