Hemningsløse dressurryttere
Veddemål
Sigrid Rui kom i kontakt med hester tidlig. Hun er født og oppvokst på gård, og hun har en søster som drev aktivt med feltritt. Slik hadde det seg at hun kom inn i konkurransemiljøet som hestepasser. Men hun konkurrerte ikke selv. Neinei, det var aaaltfor skummelt…
Men så startet hun NM i 1991. Hva fikk henne til å gjøre det sånn helt plutselig?
Rui ler. Og det ble ikke med den ene klassen.
- Jeg fortsatte å ri den samme ponnien videre, han var en helt super psykolog for en ung, nervøs rytter. Man kunne stole på ham. Han gikk lett C og lett B dressur. Han var fantastisk, sier Rui.
Invitasjon
Nesheim kan ikke huske livet uten riding.
- Mamma tok meg med på terapiriding fra jeg var tre. Etter hvert begynte jeg å ri på vanlige timer og i 1991 red jeg mitt første klubbstevne. Hjemme er Asker. Likevel var det fra Askim Rideklubb hun i 1992 fikk invitasjon til å delta i en klasse for funksjonshemmede.
- Jeg hadde sittet med gips på begge bena i en måned etter en operasjon, men jeg ville starte likevel. De fjernet gipsen en uke før stevnet. Hehe, det gikk vel kanskje ikke så veldig bra på akkurat DET stevnet, forteller hun. - Men året etter red jeg NM, og siden har det bare gått slag i slag.
Perfeksjonering
Så hva er det som fascinerer sånn med dressur?
- Det er perfeksjonismen, sier Rui. – Det at du kan få til så mye med å gjøre så lite. Nesheim er enig. – Du blir aldri utlært og lærer noe nytt hver dag. Og du kan alltid bli bedre. De to jentene ser på hverandre og gliser.
- Egentlig er dressur ganske kjedelig å se på, sier Rui. Det er faktisk ingenting som er så kjedelig som dressur. Det er mange som sier at å ri dressur er som å gå i sin egen begravelse. Alle kommer i samme klær og så har du tung klassisk musikk i bakgrunnen.
De ler igjen. Jeg sitter der som et spørsmålstegn, etter å ha hatt en stor, usvelgelig klump i halsen og uanmeldt regn på hornhinnen etter Ruis kür-oppvisning. Litt forvirret sier jeg spakt…øøø…, men jeg syns kür er fantastisk å se på jeg.
- Selvfølgelig, sier begge jentene i kor. Kür er veldig publikumsvennlig.
- Og himmel og helvete å lage, sier Rui. - Det er kjempevanskelig å velge musikk, for den skal passe taktmessig til hesten din, og så skal det være musikk som alle skal like. Og bare tenk deg – alle dommere har jo ulik smak. Så du kan få kjempepositive tilbakemeldinger på et program, men likevel bli dømt nord og ned fordi dommeren ikke syns noe om det.
- Det er et mareritt, medgir Hanne. Du sitter og ser på videoopptak av hesten din til du blir tussete og tenker: passer det, er takten riktig? Spole tilbake…nei, ikke helt egentlig… Og så har du alltid dødpunkter og da må du legge om musikken.
- Det er gøy i begynnelsen, men etter tre intensive ukers jobbing, er det kanskje ikke fullt så gøy, medgir Rui.
Men publikumsvennlig er det altså helt klart.
Familiær spastisk paraparese
Vi sitter i solen på en benk, og rundt oss er det yrende hesteaktivitet på alle kanter. Men ved siden av Hanne Nesheim ligger et par krykker. Og det er jo en del av historien det også. Så jeg spør de to jentene forsiktig om de kanskje kan fortelle litt om funksjonshemmingen sin. Jeg hadde ikke trengt å være så forsiktig. For dette er jenter som lever med hemmingen sin, og her er fokus på lever og ikke hemming.
- Vi går jo ikke rundt og tenker på at vi har en funksjonshemming hele tiden. Jeg ble aldri behandlet noe annerledes i oppveksten. Det var først da jeg kom på videregående at noen spurte om jeg skulle ha gym sammen med de andre. Jeg ble faktisk veldig overrasket da, husker Rui. Hun husker derimot ikke den medisinske terminologien på funksjonshemmingen sin. Til det er den rett og slett for lang. Men imponert forteller hun at lagvenninne Nesheim husker sin.
Og Nesheim kan fortelle at joda, hun har "familiær spastisk paraparese". Hun kan også fortelle at det er egentlig ingen som vet noe særlig OM nettopp familiær spastisk paraparese. Det er rundt 200 mennesker på verdensbasis som har denne sykdommen. Hun forklarer at terminologien inkorporerer at dette er en arvelig sykdom som rammer begge bena og at den innebærer at du har spasmer.
- Jeg har for korte sener i alle ledd i bena og nedsatt muskelstyrke og koordinasjon, forteller Nesheim. Det glimter et øyeblikk i to rampete øyne, før Rui spør: - Så du sparker folk i leggen uten å ville det?
- Hehe, ja, jeg gjør faktisk det av og til…og jeg gjør det da altså ikke med vilje (helt sant). Jeg tror vi er ca ti stykker som har familiær spastisk paraparese her i Norge, og alle er i min familie. Hun ler igjen. – Du vet, alle familier har en familiesvakhet. Hun fortsetter mer alvorlig: - Det er en 50-50 sjanse for at du får sykdommen hvis du har den i familien, og det er ikke så mye de kan gjøre med det, ettersom de vet så lite om den. Og det er egentlig heller ikke så mye hjelp i det for meg hvis de skulle finne ut mer. Dersom de finner ut hva det er og gir den et nytt navn, er det selvfølgelig veldig bra, men kroppen min fungerer som den gjør likevel, så det er litt sent akkurat for meg.
Bare lillefingeren
Sigrid Rui er født uten spolebenet til tommelen på venstre arm.
- Det har faktisk aldri vært der, forteller hun. – Det er egentlig ganske rart hvordan kroppen lager ting for selv. Da jeg ble født, var det bare en skinnfille der. I tillegg er venstre armen min en hånd kortere enn den høyre, og den har vært helt bøyd. De gipset den for å rette den ut, og da gipset de også sammen alle fingrene bortsett fra lillefingeren. Det gjorde at jeg mistet bevegeligheten i dem. Den eneste fingeren jeg kan røre, er nå lillefingeren som de ikke gipset. Jeg er også generelt svakere, mindre bevegelig og kortere på venstre siden enn på høyre, sier hun.
Daylight
Rui rir en 11 år gammel dansk varmblod som heter Daylight.
- Hva er hans styrke og svakhet?
- Styrken hans, er at han har et godt skritt og trav. Svakheten hans, er at han har en dårlig galopp. Men han har blitt ridd veldig lite det siste året, så jeg regner med at galoppen kommer etter hvert. Han har en veldig god psyke, og er en super konkurransehest å reise med. Han er kald i hodet og en veldig søt og snill hest.
Amicelli
Nesheim har akkurat skiftet hest.
- Hele det norske landslaget har byttet hester nå. Jeg tror vi har fått hester for rundt en million, så det satses virkelig på landslaget for funksjonshemming. Jentene ler.
- Hjelp ”landslagetforfunksjonshemmede” er et fantastisk langt ord, sier Nesheim. Men det er det som er den politisk korrekte betegnelsen, så de trekker pusten og får det riktig. Og poenget var at de begge er veldig glade og takknemlige for at det satses så stort på det norske landslaget for funksjonshemmede. Hesten til Nesheim heter Amicelli og er en 7 år gammel reinlender vallak. Det er en rase som kommer fra Reinland i Tyskland og er altså en sorts tysk varmblodshest. Han har plassert seg i lett A i Tyskland.
- Men det som er veldig positivt med han, er at når du gir riktig beskjed, får du riktig svar. Jeg lærer mye av å ri ham, og han er veldig lettridd, noe som er en fordel for meg siden jeg er svak i bena, sier hun. Og jeg lurer - i hvilken grad påvirker funksjonshemmingen ridingen deres?
Finne løsninger
- Du må bare prøve å finne løsninger og kompensere – bli bedre på det andre, sier Rui. – De beste rytterne gjør jo ingenting, de gir bitte små impulser for å få til det de vil. Men for meg, så er det om å gjøre å ikke bli skjev, siden den ene siden min er kortere enn den andre. Ridingen har hjulpet meg enormt til å holde meg rett. Jeg hadde vært mye skjevere uten. Og for å hjelpe litt ekstra til, rir jeg med en kort og en lang tøyle. Jeg prøver å bruke vekt og blikk, og jeg rir mest for sete, forklarer hun.
- Jeg er avhengig av hester som ikke blir for tunge. Jeg bruker mest vekt og sete. Hesten må også ha respekt for venstre side, ettersom jeg er svakere der. Jeg trener Amicelli selv, men jeg har en som rir ham en gang i uken, for å opprettholde respekt for sjenkel, forteller hun. De har ikke med seg egne ekstrahjelpere. Faktisk har de ikke engang med seg hver sin hestepasser.
- Det er to på laget som har egne medhjelpere, ellers har vi 2 hestepassere som deler seg på hele laget, forteller Rui. Laget består fortiden av 6 ekvipasjer.
Når alt stemmer
Det er gjerne når ”alt stemmer” at det blir plasseringer. Og plasseringer har de to jentene nok av. De beste?
- Jeg har en 4. plass fra VM i 1999. da red jeg en hest som heter Bellini Vestervang, forteller Rui. Men det jeg er mest stolt av og fornøyd med, er en andre plass jeg fikk i England i juni. Det var bare et helt vanlig internasjonalt stevne, men da stemte alt, sier hun.
- Jeg har en bronse og en fjerdeplass fra VM i 1999, sier Nesheim. – Jeg red Ayla, som for øvrig er til salgs nå. Og så har jeg bronse og 5. plass fra Paralympics i Sydney, forteller hun.
Jentene må sale på hestene og gjøre seg klare. Om en drøy time skal de holde oppvisning, og jeg skal se på – med en usvelgelig klump i halsen og uanmeldt regn på netthinnen.