Hemningsløs dressurrytter
Mange mesterskapstitler
- Good evening, everyone! Lee Pearson stiller seg opp bak et bord og finner balansen mellom krykkene og bordet. Bak han henger en rekke med ark på veggen som forteller om hans meritter. Tre gullmedaljer i OL i Sydney, tre gullmedaljer i OL i Athen, gull i EM, gull i VM og så videre. Listen er lang, de fleste triumfene stammer fra stevner for funksjonshemmede. Men i 2003 ble Lee første funksjonshemmede rytter som vant et britisk mesterskap i dressur for funksjonsfriske.
15 operasjoner
Den litt over halvannen meter høye mannen begynner energisk å fortelle om seg selv.
- Jeg er født med muskler som består av arrvev, noen som gjør at bein og knoker ikke får plass til å utvikle seg ordentlig. Diagnosen kalles arthrogryposis multiplex congential, ikke helt enkel å uttale, smiler han.
- Da jeg ble født var det høyre beinet vridd rundt det venstre kneet, og det venstre beinet var vridd rundt det høyre kneet. Siden har jeg gått gjennom 15 store operasjoner, forteller han.
Frem til Lee var fem år satt han i rullestol, før han etter hver kom seg opp på krykkene - og eselryggen.
Erstattet sykkel med esel
- Moren min bestemte seg for at jeg skulle ha et like normalt liv som de to eldre brødrene mine. Men jeg hadde ingen muskler i armene, og dårlige bein. Jeg kunne derfor ikke sykle. Det løste jeg med å ri rundt på et esel som ikke kunne svinge til høyre. Men det var jo bare å svinge helt rundt til venstre, forteller han mens han veiver med armene.
Familien Pearson var imidlertid ingen typisk hestefamilie, til tross for at oldefaren hadde vært en lokal hestehvisker. Men da Lee fylte ni år ble hest en større og større del av livet.
- Jeg fikk en ponni som bukka meg av omtrent hver eneste dag. Folk ble skrekkslagne, mens moren min spurte om jeg hadde brukket noe. Hvis ikke var det bare å hive meg opp på hesteryggen igjen, forteller Lee.
- Aldri pakket inn i bomull
Og det har blitt en del knall og fall fra de firbente gangerne opp igjennom, det har ikke gått like bra hver gang. Halve ansiktet fikk hard medfart etter en vill ferd over jordene på en shirehest, og en sprangtime måtte Lee forlate i luftambulanse.
- Jeg er veldig takknemlig for at jeg har fått lov til å skade meg. Jeg har aldri blitt pakket inn i bomull av familien, og har fått masse juling av brødrene mine. Folk kan dessuten si hva de vil om at hestesport er farlig, men kontorarbeid er faktisk verre. Den jobben tok nesten liv av meg etter noen år, man blir både isolert og deprimert.
Oppdaget dressur ved en tilfeldighet
Hest var i mange år en del av livet til Lee, men kun som en hobby. Det gikk lang tid før han fikk øynene opp for dressursporten.
- Helt tilfeldig så jeg en TV-sending fra paralympics i Atlanta i 1996. Der hadde de dressurridning for funksjonshemmede, noe jeg aldri hadde sett før. Jeg ble litt nysgjerrig, og tok en telefon til forbundet her i England og hørte om det var mulig å få være med på slike konkurranser. De lovte å sende en representant som kunne vurdere meg, men det kom ingen. Etter jeg hadde mast flere ganger kom det endelig en person, forteller han.
Vurdert til grad en
Frem til det hadde Lee bare ridd på tur, og visste lite om dressursporten. Han trodde det dreide seg mest om å ri på små volter. At hesten skulle gå i form var også en stor overraskelse. Representanten fra forbundet kom, og Lee steg opp på en hest og red rundt i ring på et sølete jorde.
- Det lyste omtrent OL-medaljer i øynene på mannen. Han sa at etter det jeg hadde vist på hesteryggen, skulle en tro at jeg bare manglet en finger eller to. Rytterfølelsen min var visst svært god. Av fysioterapeutene ble jeg vurdert til grad en, den gruppen dressurryttere med størst funksjonshemninger. Programmene vi rir består kun av skritt og trav.
Jakten på en dressurhest
I 1997 startet han derfor med dressurtrening, og red de første årene på lånte hester. Dette var vanlig på stevner for funksjonshemmede, men så endret reglene seg. Lee måtte skaffe seg en hest.
- Jeg kunne reist til Tyskland og kjøpt en dyr, ferdigutdannet hest, men det hadde jeg ikke muligheten til. En dag ringte imidlertid en dame i nærheten og lurte på om jeg ikke kunne hjelpe henne med en hest hun hadde. Hun fikk ikke tak i den på jordet.
Lee smiler når han begynner å fortelle om sitt første møte med Gus, eller Golden Circle Boy som han heter på papiret. Gus var fire år, hingst og fôret opp på flaske etter at moren hans døde. Hester med denne bakgrunnen blir ofte frekke og masete, Gus var intet unntak.
Ett stort, gult monster
- Da jeg kom frem viste det seg at damen som hadde ringt var kortvokst, og lavere enn meg. Der stod vi og så på frekk hingst som var nærmere 1,80 høy, og ikke lot seg fange på jorde. Og så spør hun meg om hjelp? flirer Lee.
- Gus var blitt ridd inn av en person som treåring, og siden stått på jordet. Men før jeg ville ha noe med den hesten å gjøre ble den kastrert. Så begynte vi å forsøke å trene han. Jeg ble slept rundt på jordet i enden av et longetau før jeg satte meg opp for første gang. Han trippa avgårde med små, små welsh steg, og dette skulle bli en dressurhest? Men jeg likte denne hesten, og bestemte meg for å likegodt ri han hjem de få kilometerne langs veien med det samme.
Full av seg selv
Siden har Lee og Gus jobbet seg frem til et bedre og bedre samarbeid. Den store blandingen av Welsh og Hannoveraner har forlenget stegene sine betraktelig.
- På en god dag kan Gus nå gå Grand Prix øvelser. Målet mitt er å bli den første funsjonshemmede rytteren i Storbritannia som starter Grand Prix, sier han.
Men personligheten til Gus har ikke forandret seg så mye.
- Han er litt skvetten av seg, noe som ikke er særlig praktisk for en dressurhest. Av og til tror han dessuten at han er en supermodell, så jeg må stadig vekk minne han på at han ikke er det. Han er så full av seg selv! Smiler Lee.
Gus fikk ikke bli med på Lee sin lille visitt til Norge, derfor ble demonstrasjonen i salen foretatt på ryggen til Sigrid Rui sin dressurhest, Daylight. Det kan du lese mer om i Del to, som kommer neste uke.
Du kan lese mer om Lee Pearson på hans hjemmeside.