Harmoni og ballett
Tekst Shanti Gylseth Foto Knut Houge
Vi sitter i et lite rødt hus bare 100 meter fra Hasle ridesenter. Skiltet på siden av inngangsdøren lyder ”Her bor vi…når vi har tid”. For det er ikke så ofte hun får satt seg rolig ned her. Ellers er Marianne nemlig å finne i nærheten av hester og ryttere på ridesenteret, slik hun har vært de siste 25 årene. I tillegg får hun tid til småting som for eksempel OL for funksjonshemmede. I sommer er det riktignok ikke Olympiske Leker, det er først til neste år. Men det er VM i Belgia, og arrangementet Hestivalen 2003 på Nesodden kvalifiserer heller ikke som ”ferie”.
Byttet dukketøy med runderiding
Hun begynte å ri relativt ”sent” sammenliknet med andre, men interessen har alltid vært der. Allerede første møte var egenregissert. Lille 5 år gamle Marianne bodde på Frogner i Oslo på en tid da det var mindre trafikk, og dermed tryggere for barn i gatene.
- Jeg hadde fått penger til å kjøpe meg dukketøy, men jeg endte opp med en runde på en ponni i Oslo Ridehus. Hun ler.
- Jeg har alltid hatt lyst til å ri, og jeg var jo innom Oslo Ridehus og tok noen timer i 4-5 klasse, forteller hun. Men på Nesodden var det ingen rideskoler.
- Det ble utilgjengelig og dyrt, og det var ikke før jeg var 17 år at det kom en rideskole i nærheten her.
Trenerrollen
- Jeg startet både sprang og dressur til jeg var rundt 30, men så ble det mer og mer dressur. Men hun har aldri vært noen mesterskapsstarter.
- Jeg har aldri hatt store planer om det, i år er intet unntak. Jeg har to 7 åringer jeg gjerne skulle vært ute og konkurrert med, sier hun. Men her strekker altså ikke tiden til. Trenerrollen blir prioritert.
- Jeg underviser så mye at jeg aldri har hatt tid til å satse på egen karriere. I år blir det kanskje til at jeg starter noen seeeeeene sommerstevner…Men selv om hun lyder forhåpningsfull, syns det tydelig at Marianne Heltzen trives med trenerrollen, til tross for at den hindrer henne i å forfølge egne mål som konkurranserytter i noen grad.
”Ett med hesten”
- Hva fascinerer deg med dressurgrenen?
Hun tenker litt…- Hva skal jeg si om det? Jeg tror det er harmonien med hesten. Utfordringen i dressur er å få til at hesten går med utstråling, er elastisk og løsgjort. Det fascinerer meg å kunne skape noe som minner om ballett på hesten. De glimtene man får til alt det, føles godt. Sally Swift har skrevet en bok, og tittelen på den svenske oversettelsen er ”Ett med hesten”. Jeg syns den gir et godt bilde på hva man ønsker å oppnå, svarer hun.
- Det er egentlig det samme med sprang og andre grener også. Når man føler at man har kommet helt riktig inn mot et hinder og får et perfekt avsprang først og så et perfekt svev over, gir det samme følelse av å være ett med hesten.
Prinsippene for ridekunst like uansett
Heltzen er utdannet ved Starum, og har Trinn II derfra. Hun har trent det norske landslaget for funksjonshemmede siden 1991.
- Kreves det andre kvaliteter av en trener for et funksjonshemmet lag enn for et funksjonsfriskt et?
- Nei, egentlig ikke. Du må uansett ha interesse for trenerrollen, og prinsippene for ridekunst er de samme. Hun tenker litt. – Vi har jo alle typer funksjonshemming – revmatikere, blinde, amputerte, lammelser og cerebral parese. Du må kanskje være litt ekstra kreativ i det å finne måter å bruke hjelperne på som gjør at hesten forstår. Men tenk på at vi alle har individuelle områder som vi ikke helt får til som blir avgjørende for hvor gode vi blir. Likevel kan vi alle bli bedre, og jo bedre kroppskontroll vi får, jo bedre går hesten. Jeg ender faktisk alltid opp med å tenke at ”det er jo ingen forskjell”, for du må være kreativ og se hva du kan gjøre for å forbedre hver enkelt rytter individuelt hos funksjonsfriske også.
Stabil psyke
Det er ikke så stor forskjell på hvilke hester som brukes av funksjonshemmede og funksjonsfriske heller, forteller Heltzen. Igjen blir det på samme måte som for funksjonsfriske. Det er rytterens nivå, fysikk, og ikke minst temperament og psyke, som avgjør om en hest passer. Men det er viktig å bruke hester som er stabile i psyken, og det er absolutt ikke slik at alle hester egner seg. Det har også med bevegelser og størrelse å gjøre, i tillegg til temperamentet, som jo da er avgjørende. Noen av rytterne er såpass funksjonsfriske at de klarer hesten sin selv, mens andre må ha hjelp. Disse trenger også ofte en ledsager i det daglige, og det blir da kombinert dersom laget reiser.
Høyt nivå
Det konkurreres primært i dressur, og bedømmingen er lik som for funksjonsfriske. Men klassene deles i 4 etter graden av funksjonshemming. Grad I og II er et trav og skrittprogram, Grad III er på LA nivå, og Grad IV er på MB nivå.
- Det er stor forskjell på å ha amputert for eksempel fra ankelen og ned, og å ha så sterk cerebral parese at du må sitte i rullestol, sier Heltzen. Hun forteller at det i Europa også startes sprang, og at hun har hørt at det i Frankrike er blinde som starter opp til 1.20 hopning. Også voltige kommer som gren. Kjøring er allerede etablert, og selv om det ikke enda er en OL gren, holdes det verdensmesterskap, forteller hun. Og det er en annen ting hun syns det er viktig å poengtere:
- Riding for funksjonshemmede har hevet seg over terapiridingsstadiet. Funksjonshemmede er ute og konkurrerer med funksjonsfriske, og måler seg med dem.
Hvordan det norske landslaget hevder seg i forhold til andre nasjoner har også endret seg over de årene Heltzen har vært trener.
- Det var vel i 1995 det begynte å skje noe. Da fikk vi 2 gull, 1 sølv og 1 bronse, og kvalifiserte oss til Atlanta OL med 4 ryttere. Der vant Anne Cecilie Ore 2 gull og fikk en fjerde plass. Det var vel da vi ble ”tatt inn i varmen”, forteller hun. Det er mellom 6 og 10 ryttere i landslagstroppen til enhver tid. I VM i Belgia i år starter de for første gang med egne hester.
Gode medarbeidere
- Og alt dette får du tid til samtidig som du driver Hasle ridesenter?
- Ja, jeg får det, sier Marianne og begynner sporenstreks å rose de hun jobber med.
- Jeg har hatt med flinke medarbeidere som er gode på å ta ansvar. Det er viktig, forklarer hun. Hun har for tiden to instruktører og to stallarbeidere ansatt hos seg, men en ridelærer skal slutte, og til høsten vil de trenge en til.
- Det er viktig for meg å finne en som jeg kan stole på at takler det å kunne ta over når jeg ikke er her. At jeg har stødige, selvstendige medarbeidere betyr enormt mye for at jeg skal klare å koordinere alt, sier hun.
Allsidighet og god horsemanship
- Hva er planene videre?
- Jeg vil fortsette å drive ridesenteret, og få det til å bli mer allsidig. Jeg er veldig opptatt av at selv om jeg er glad i dressur, er andre former og grener av hestesport like verdifulle. Det som er viktig er å skape et godt miljø og lære alle som vil drive med hest god horsemanship. For meg er det viktig å lære alle som vil drive med hest som hobby grunnleggende innsikt og forståelse for hestens psyke og hestens behov for stell. Man må forstå og ha respekt for hesten og få den på lag. Det er takt, balanse og harmoni med hesten som må til uansett hvilken gren du driver med, sier hun.
Jeg takker for intervjuet og setter meg i bilen mens jeg tenker at når hest og menneske finner sin rette form for kommunikasjon, spiller det ingen rolle hvilken gren man driver med, eller om rytteren er funksjonshemmet eller funksjonsfrisk. Vi bruker alle litt tid på å finne ut hvordan vi skal få den beste samtaleformen med de firbente med mule. Men når vi først har funnet den, er det bare godt å være sammen.