Har kontroll på dagliglivet
Dette er del tre i serien vår om hestens adferd. Ønsker du å lese de to første artiklene i serien kan du ta en titt på vår samleside for serien.
Hesteflokkens husmor
Jeg har ingen hopper i min flokk, så jeg har ingen personlig erfaring med hvordan hoppene styrer flokken. De fleste ser jo flokklederen for seg som den staute og sterke lederhingsten, men i boka Hest i Norge i første kapittel står det som jeg har lest også mange andre steder at det er en hoppe som er den reelle lederen i en fri hesteflokk der de lever naturlig. Lederhingstens funksjon er å bedekke hoppene, og å forsvare den mot rovdyr slik jeg nevnte Trygve gjorde mot ulven. Dessuten må den stadig forsvare haremet sitt mot parringslystne unghingster som lik tronrøvere vil overta flokken hans.
Alfahoppa derimot styrer dagliglivet. Jeg sammenligner henne med en hesteflokkens husmor, som på samme måte som jeg vet hvor ungenes sommertøy er lagret, og hva som er yndlingsmaten deres og hvilket kosedyr som er det viktigste, så vet hun hvor det beste sommerbeitet er, og hvor flokken bør være når hoppene føller. Hun leder og lærer opp flokken og hoppene, og når hun trer av som leder, da gjerne ganske gammel, siden det ikke er like risikofyllt å være lederhoppe som lederhingst, vil den neste på rangstigen overta hennes funksjon.
Brunst
Hoppene er brunstige i sykluser som ligner menneskets i lengde, omtrent en gang i måneden, men kun sommerhalvåret. Hvis hun blir bedekket stopper det. Hoppa viser hingsten at hun er klar med en spesiell lukt, men også med at hun slår halen til side og ”blinker” med skjedeåpningen mens hun snur enden mot hingsten. Likevel vil hun gjerne gjøre seg kostbar når hingsten prøver seg, og løpe unna og la ham jobbe litt for det. Hingsten kan virke veldig voldsom i denne situasjonen. Hoppa kan fort ende opp med spark og bittsår i nakken og på rompa, men også hingsten kan også bli sparket ganske kraftig.
Sprangsele
I trav og galoppmiljø hender det man syr igjen hoppas skjedeåpning, for å unngå tyvparringer, og så åpner dyrlegen under inseminering. På steder der man fortsatt bruker hingst er det vanlig å holde hoppa, enten i grime/hodelag eller i noe som kaldes ”sprang-sele” som holder hoppa helt fast mens hun blir bedekket. Sprangsele er blitt sterkt kritisert, mange sammenligner det med voldtekt av hoppa, siden hun da har minimale muligheter til å si nei til frieren. Men på den andre siden unngår man skader på hoppe og hingst grunnet jagingen under kurtisen. Sånn sett er det kanskje bedre med inseminasjon.
Når føllet blir født
I følge ”Hest i Norge” føller den frie hoppa inne i flokken, med andre hopper stående i ringbeskyttelse rundt. Etter min mening er dette feil, da jeg jobbet på fjellet som tenåring opplevde jeg det slik at de drektige hoppene som føllet på setervollen trakk seg vekk fra flokken. De fødte alene, og når føllet var ute forlot de den plassen så fort de kunne for ikke å være i nærheten av blod og fostervannssøl som kan tiltrekke rovdyr.
Hoppa hilser føllet med koselyder, ”romleknegging” som jeg kaller det, den høres ut som den kommer dypt nede fra magen. Hun slikker føllet reint mens hun lager disse lydene, og hilseblåser føllet slik at de begge lærer hverandres lyd og lukt utenat.
På 1930 og 40-tallet skrev Mary O’Hara en bokserie i USA. Den er fra et mustangoppdrett i Wyoming, og er siden blitt utsatt for flere uheldige filmatiseringer der handlingen er blitt endret til det uheldige. Men bøkene, som så vidt jeg vet sist kom på norsk i Bokklubbens Ungdomsbøker på slutten av åttitallet var ”Hans venn Flicka”, ”Flickas sønn” og ”Grønne gressganger”. Disse bøkene beskriver fantastisk godt livet i frie hesteflokker, samspillet mellom lederhingst, lederhoppe, de andre hestene, og også hvordan hoppene trekker seg vekk for å følle alene.
Grusom avvenning
Leiv Vidar er en ekstrem usikker og forsiktig hest. Fra tidligere eier, og fra der hvor han sto i trening som toåring har jeg fått høre at han ble tatt fra moren i fem måneders alder. Og ikke nok med det, men det skjedde på den verst tenkelige måte: Moren var nemlig aggressiv, så de fikk tak i føllet. Derfor skøt de moren på beitet foran føllet for å få tak i føllet. Hvilke traumer det kan ha medført på et lite føll tør jeg egentlig ikke tenke på, annet enn at han er ekstremt forsiktig i væremåte, og han sliter med kraftige muskellåsninger i rygg og bekken, og kiropraktor mener at mye kan komme fra den voldsomme avvenningen.
Som et moteksempel kan jeg ta en venninne, som driver med hest omtrent på samme måte som meg. Hun fikk i fjor to føll, en liten islandshoppe, og en dølehingst. Disse har fått gå med mødrene sine helt til nå i våres, da mødrene begynte å bli brunstige måtte de jo skille hingsten fra moren, med da kun med et gjerde slik at han ikke fikk bedekket henne, men likevel kunne die litt.
Etter hvert har mødrene selv begynt å avvise dem, nå dier de nesten ikke lenger, og i skrivende stund er unghingsten Max sendt på hingstebeite, mens lille Sol er skilt fra mor med gjerde på samme måten som ble gjort med Max tidlig i våres.
Dette var del tre i vår serie om hesteadferd. I neste artikkel vil du få lese om hvordan hesten kommuniserer med hverandre.