Fra liten stall til trestjerners ridesenter
Reservemamma
Etter hvert som vi ble flere jenter i stallen vokste samholdet. En periode fikk vi ansvar for hver vår hest, som hestepassere, og vi hadde mye moro. Noen intriger og småkrangler var ikke til å unngå, men i det store og det hele var det et godt miljø hvor alle var venner med alle. Vi koste oss sammen og var sammen om det meste.
Vi hadde alle våre favoritthester som vi elsket å stelle med, og vi deltok ivrig i alle stallrutiner. De fleste av oss tok ukentlige ridetimer, men det ble også tid til turridning, og timevis av skravling mens vi holdt på med stallarbeid. Stallen ble vårt andre hjem, og Monica ble både reservemamma, venninne og instruktør på en gang.
Nissefest i stallen
Miljøet var akkurat passe stort, og de samme jentene ble etter hvert fast inventar i stallen. Vi var i gjennomsnitt cirka fem - seks jenter som holdt til der fast de første årene. Monica bidro til det gode miljøet med sin blide personlighet og initiativ til sosiale arrangementer som pizzakvelder og lignende.
Hver lillejuleaften hadde vi nissefest i stallen, hvor vi dekket på i midtgangen med høyballer til benker og dekorerte med frisk granbar. Julegrøt og besøk av julenissen hørte selvfølgelig også med. Alt dette ble en fast tradisjon som fortsatt holdes ved like, og hvor alle er velkomne. Jeg husker også veldig godt en av de tidlige vintrene, da vi for en gangs skyld fikk masse snø her på Tjøme. Gjett om vi hadde det moro den dagen vi bestemte oss for å kjøre inn en av hestene – med et akebrett som slede!
Lånte ridehus
Selv før ridehuset ble bygd hadde vi mye moro på vinterstid. Mange benyttet seg av tilbudet om å ha en av skolehestene på halvfor i vintermånedene, så vi fikk ridd mye. Når det var frost i bakken eller været rett og slett var for dårlig, hadde vi teoritimer som erstatning for ridetimer. Men man kan lære mye også av teori, det fant jeg fort ut. I helgene hendte det at vi tok med hestene og kjørte til en annen gård der vi fikk låne ridehus så vi fikk trent ordentlig. Resten av uka pakket vi oss heller inn i lag på lag med klær og ulltepper og skrittet på tur når det var frost i bakken. Det er faktisk sant som ordtaket sier – det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær!
Fine områder for turridning
Vi byttet på å ta med andre rideskoleelever ut på tur, og det ble etter hvert slik at vi hjalp til mer og mer. Til gjengjeld lærte vi mye, og fikk – viktigst av alt for oss ungjenter – ri mye. Selv om øya ikke er så stor, er det gode turmuligheter ute ved Verdens Ende, og vi hadde en del å velge mellom. Grusveier og skogstier for ordentlige turer, naturreservatet Moutmarka med vakker natur og utsikt for skritteturer, og på vinterstid kunne vi også ri ned til en stor sandstrand hvor underlaget alltid var perfekt for galopp. De turene var alltid morsomme, da hestene fort ble spreke etter mange dager med kun skritting. Men vi drømte allikevel om ridehus, og det ble det også – etter hvert.
Fikk starte på stevner
Da vi ble flinke nok til å begynne å konkurrere fikk vi også plenty av sjanser til å reise på stevner. Noen ganger ble vi med som hestepassere da Monica startet selv på større stevner. Mange artige minner fra den tida, for oss var det kjempestas å få være med ”behind the scenes” på kretsmesterskap, landsstevner og lignende. Vi lærte grundig alt om stevneforberedelser, og hvordan ting foregikk på stevner, før vi etter hvert fikk begynne å konkurrere selv. Hestebilen ble fylt og vi var ofte en hel gjeng som dro av gårde.
Sommeren 1997 ble det for første gang arrangert stevne på stallen, og senere fulgte flere. Nå arrangeres det jevnlig stevner på Stall Verdens Ende, hvor både rideskoleelever, og tilreisende ryttere med privathester deltar.
Arrangerer rideleirer
På sommerstid var det ekstra mye aktivitet ved stallen, og det myldrende sommerlivet på Tjøme satte sitt preg også hos oss. Mange oppstallet privathestene sine her mens de var på hytta, og enda flere kom innom for å ri. Vi tilbrakte utallige timer på tur i Moutmarka som leiere eller turledere. Noen dager ble det også arrangert ”Aktiv Sommer”, som er et sommerprogram for barn og unge på Tjøme. Det ble litt av et liv da en stor gruppe barn skulle underholdes en hel dag! Det var gøy at driften gikk så bra, men blant de gode sommerminnene var også stundene vi tilbrakte i fred og ro sammen med hestene i Moutmarka (som vi brukte som beite i roligere perioder).
I de senere årene har stallen også begynt å arrangere rideleirer, så det er nok masse liv og aktivitet der nå. På grunn av utdanning og utforsking av andre interesser har jeg ikke ridd regelmessig på noen år nå, så nøyaktig hvordan miljøet på Stall Verdens Ende er i dag vet jeg ærlig talt ikke. Men det ser ut til å gå bra, og jeg tenker nok det er en ny ”generasjon” av unge hestegale jenter der nå.
Store utvidelser
Stallen og rideskolen vokste og utviklet seg mye på kort tid. Stallbygningen ble gradvis utvidet, en ordentlig ridebane ble anlagt, og nye paddocker ble satt opp. Nye skolehester ble kjøpt inn, og både antallet elever og hester vokste hurtig. Sommeren 1997 tok Monica siste del av sin ridelærer utdannelse (trinn III), og da ridehuset stod ferdig et par år senere ble rideskolen godkjennet som tre stjerners.
I dag har senteret alt en kan ønske seg av fasiliteter, stallplass til 23 hester, og tilbud for elever av alle aldre og nivåer. Før jeg visste ordet av det var den lille stallen jeg hadde begynt å ri på blitt en fullvoksen rideskole!