Førti, feit og ferdig?
- Nei, det gjør jeg ikke, Det er nok best du forteller hele historien selv, svarer jeg.
Og etter at han har fått klart for seg mine intensjoner for intervjuet og hva slags vinkling jeg kommer til å velge, setter han i gang å fortelle. Vi har satt oss ned i ridesenterets kantine. Han skjenker i litt kaffe til seg selv og spør om jeg vil ha en kopp med gløgg.
- Ja, takk, svarer jeg.
Vestlendingen
- Jeg har alltid elsket hester. Familien min har drevet med hest i alle år, og etter en stund fant jeg ut at det var bare hest som er interessant, forteller mannen som kommer fra fjordhestens 
En fot i filmbransjen
- Da jeg flytta til Østlandet fikk jeg i oppdrag fra Norsk Film å trene 15 hester til filmen Trollsyn. Jeg fikk leie en gård på Borre i Vestfold, og trente hestene i to og en halv måned. Deretter starta jeg rideskole på den gården, og drev der i fem år, forteller Anders.
I 1994 ventet en ny oppgave fra Norsk Film, som innebar å skaffe hester til den ikke så ukjente filmen Kransen som handler om Kristin Lavransdatter. Det var en stor jobb, og den ga en pen avkastning. Så da han ikke fikk kjøpe gården han leide på Borre, kjøpte han seg heller en annen gård mellom Horten og Tønsberg. Dermed ble familie, hester, ansatte og en hund med på flyttelasset til det som i dag har fått navnet Lefdals Rideskole.
Utvider stadig menyen
- Da vi flytta hit i 1997 var det bare åker her.
Telefonen ringer, og Anders må svare. Det er veterinæren som er underveis for å vaksinere noen hester. Etter et par korte beskjeder legger han på.
- Jeg måtte bare ta den. Ja, hvor var vi? Gården ja. Etter at vi kom hit har vi laga flere ridebaner og staller, og vi utvider stadig. Etter hvert fant jeg ut at vi måtte sette opp ridehus, og en ny stall er under planlegging, forteller han.
Tilbudet til kundene utvikler seg også i takt med ridesenteret.
- Jeg vil sammenlikne det med en restaurantmeny. Man må ha et visst utvalg. Derfor tilbyr vi i tillegg til vanlig rideskole både shettisrideskole, weekendkurs og rideleirer i alle ferier. Ponniparty er et konsept der vi arrangerer bursdagsparty med ridning, pizza og brus. Eller folk kan ta med maten selv, sier han.
Feriegjester
Det står fortsatt ingen kopp med gløgg på bordet, og Anders blir plutselig oppmerksom på det. Han spretter opp og løper ut på kjøkkenet.
- Er det greit med appelsinjuice? Det er så stress å lage gløgg, roper han.
- Helt greit, svarer jeg.
Litt mer stress er det nok om sommeren. Da kommer 60 sultne barn hit hver morgen for å få frokost. I de øvrige skoleferiene er det "bare" 30 barn på leir.
- Vi har rideleir ni uker om sommeren, og i tillegg til ukesleirene i de andre feriene har vi også weekendkurs. Da kommer barna fredag kveld, og får ri en time. Lørdag er stalltjeneste, to ridetimer og andre aktiviteter. Søndag er det hjemreise etter lunsj, forteller Anders.
Ballonger, turister og profilering
Og han vet å skape liv på gården. Med jevne mellomrom fylles det ene jorde med spreke shetlandsponnier, ballonger og folk.
- Foreløpig har jeg ikke gått ut til folk med konseptet, det krever en del ressurser. Vi har allerede en del reklame for de andre aktivitetene våre, og har valgt å profilere oss under Oslo Horse Show og Artic Equestrian Games. Som regel får vi god respons. Rideleirene fylles ikke opp av seg selv, man må jobbe for det, sier han.
Fartsfylt show
Men Anders får ikke tid til å gjøre alt selv, derfor legger han mye av ansvaret over på sine ansatte. Det gjelder også hesteshowet som vises hver sommer.
- Jeg må ta meg av kundene, derfor rekker jeg ikke å trene. Jeg har reist rundt med et eget show før og vet hvor mye trening det ligger bak. Men jeg har noen dyktige karer fra Ungarn som jobber her, i tillegg til at datteren min Liselotte har en vennegjeng som er med på å sette sammen et program. Dermed blir det både fartsfylt ungarsk post, triks, voltige og andre lokale innslag på showet som varer 45 minutter.
Litt show blir det nok også når det arrangeres stallstevner for rideskolens elever hos Lefdal.
- Det er veldig populært, vi kan gjerne ha opp til 130 startende på en dag. Som regel arrangerer vi stil og sits konkurranser i sprang. Barna elsker det, de står opp tidlig om morgenen og kommer hit for å børste og flette hestene og ponniene, forteller han.
Men barna er ikke de eneste som liker å være på stevner. Anders har satset på en aktiv sprangkarriere midt i 40-åra. Og det er ikke uten resultater.
- Jeg har blitt både klubbmester og kretsmester, smiler han.
Telefonen ringer, veterinæren har kommet. Anders løper ut for å gi han noen beskjeder, og taster inn et telefonnummer på veien ut.
- Du må komme hit med en gang, veterinæren er.... Døra kveler resten av setningen. Etter et par minutter kommer Anders tilbake litt mindre stressa.
- Beklager, hvor var vi? Stevner, ja.
Sponser seg selv
Unngår interessekonflikter
Gleden er stor...
I sesongen blir det rundt to stevner i måneden, og sommeren 2005 debuterte han i NM for senior. Han kom nesten i mål.
- Det koster jo en del å holde på, og siden ingen andre foreløpig har villet sponse meg, gjør jeg det selv. Det viktigste med denne sporten tror jeg er å holde ut, både nedturer og oppturer. Derfor er det jo greit å ha en del av det siste.
Når Anders er ute og starter er det imidlertid ikke for egen klubb. Det er ingen rideklubber tilknyttet anlegget hans, alle aktive ryttere rir for Jarlsberg rideklubb.
- Dette er en privat bedrift hvor jeg først og fremst driver rideskole. Jeg tror det blir for stort hvis det kommer inn en klubb, dessuten blir det fort interessekonflikter, sier han.
Den lille terrieren Mille løper frem og tilbake på gulvet, og får ikke helt bestemt seg for om hun skal være ute eller inne. Anders får ikke bestemt seg for om han skal sleppe henne ut eller la henne være inne. Det ender med at han løper i skytteltrafikk mellom bordet og døra.
- Ingen dager er like her, det skjer noe hele tiden. I fjor endte vi plutselig opp med 600 gjester her fordi en ponni hadde bursdag. Alle kom med gaver til Showboy, og til slutt hadde vi en palle med innpakka gulrøtter og andre grønnsaker. Disse måtte han imidlertid dele med sine firbeinte venner, smiler han.
Men Anders hviler ikke på laurbæra. Drømmen om en bunnsolid hestebedrift realiserer ikke seg selv, og han er ikke i mål ennå.
- Det er 25 ridehus i området rundt Tønsberg, både private og rideskoler. Vi konkurrerer dessuten mot andre idretter som fotball og håndball. Barna har ikke tid til å være med på alt. Derfor må jeg ha et tilbud som gjør at folk vil komme hit og ri, og så reiser hjem og fortelle om hvor bra det var, sier han.
Og for å gi et best mulig inntrykk til kundene, må fasaden være i orden.
- Alt skal være reint, derfor vasker vi ned ridehallen to-tre ganger i året. Tregjerdene er hvite, og alt skal være bra vedlikeholdt. Det koster litt, men jeg tror vi får mye igjen for det, sier han.
Vi går ut. Kaffekoppen og glasset med juice er tomt. Det er formiddag, og i middagspausen er det kun hestene i luftegården som står for aktiviteten på gården. Anders henter et par av de ansatte og en av sine egne hester. Han stiller seg opp foran kameraet med et stort glis. I bakgrunnen ligger begynnelsen på en drøm.
- Gleden med å drive dette er stor. Jeg liker hester, jeg liker folk, jeg liker stevner. Og ikke minst, jeg liker å komme hjem, avslutter han.