Ettertraktet reisemål i fjellet
- Vi eier 85 hester, men beholder kun åtte om vinteren. Resten settes ut på fôr, forklarer Morten. Han og kona Sissel ønsker oss velkommen til senteret som ligger på Lykkja, to mil utenfor Hemsedal.
Fjording og tidligere fullblods
Inne i stallen står ganske riktig åtte hester og gomler i seg høy. Foruten noen unghester står det fire norske hester som brukes til kanefart på vinterstid. Fjordingen Oscar slenger hodet over bokskanten og maser om oppmerksomhet, men det er Cooper som får komme en tur ut i daglyset til ære for fotografen. Den 20 år gamle hesten som har jobbet på senteret siden han var to år napper forsiktig til seg et par frosne gresstrå.
- Han er en av kanefarthestene, og i sommerhalvåret bærer han ryttere stille og rolig over fjellet. Han er ingen racer, forteller Morten.
- Vi slutta med galopphester i sommer, og jeg savner dem allerede. Her var det kjempeforhold til å trene galopphester. Men det ble for mye arbeid. Sannsynligheten er likevel stor for at fullblodsene kommer tilbake hit en dag, sier han.
Familiebedrift
Familien Gulbrandsen har holdt til på gården på Hemsedal siden 1982. Egentlig er Morten fra Bærum utenfor Oslo.
- Jeg har alltid vært interessert i hest, og jobba en stund hos en turoperatør i Hallingdal. Etter et år i kløvkompaniet hadde jeg planene klare, og flyttet til Hemsedal for å drive med turridning. Vi startet med rundt 30 hester, forteller han.
Hele familien tar del i driften. Mens han og Sissel tar seg av hestene, hjelper sønnene Bjørn-Kristian (21), Raymon (18) og Gabriel (13) til med snøscooterutleie og kanefart om vinteren. Om sommeren er de sjåfører og guider på rideturene.
- Vi leier som regel inn to eller tre personer som hjelper til på turene om sommeren, siden vi nå har med 62 ryttere på tur hver uke. Til tross for at vi deler dem i fire grupper, synes jeg det er litt for mange. Når gruppen er for stor mister den litt av det personlige preget, sier Morten.
Fullt i november
Om sommeren følger han alle gjestene til hest, sammen med hesten Løten Sjur er Morten med på alle fjellturene senteret arrangerer.
- Jeg synes det er viktig å få personlig kontakt med kundene. Hvis folk trives kommer de gjerne igjen. Nå er det opptil et års ventetid på å få være med på rideturene vi arrangerer, sier han.
- De siste årene har jeg sett en eksplosjon av folk som vil på tur i fjellet, og det kan virke som flere legger ferien til Norge enn tidligere. Dessuten er det veldig greit for familier med barn som vil være med på tur. Når de kommer hit er alt lagt opp, vi har et program, sier han.
Men en gruppe mangler også i fjellet, som på de fleste andre steder i hestemiljøet. Gutter og menn.
- Til sommeren blir det slik at alle karer premieres. Her er det ikke som på diskotekene der damene slipper gratis inn! Smiler Morten.
Fra hotell til hotell
Både karene og de andre som er med på tur kan vente seg god standard på turen. Etter en hel dag i salen venter en god varm seng på hotell.
- Vi rir fra hotell til hotell i seks dager, og ender opp tilbake der vi startet. På gården vår. Utenfor alle hotellene er det beiter, slik at hestene får seg en matbit om kvelden og natten. Midt i uka har de en hviledag, forteller Morten.
Og mye blir lagt til rette for at hestene ikke skal slite seg ut eller ta skade av jobben.
- Hver sommer går hestene en avstand som tilsvarer Oslo-Trondheim-Oslo. Det skal være litt ferie for hestene også, derfor får ingen ri hestene i holdning. De skal skritte fritt. I løpet av årene har jeg sett det at folk har blitt mer forsiktig når de rir, det er mindre røsking i munnen til hestene nå, sier han.
Vi går ut av stallen og inn i et rom på baksiden av bygget. Varmen og lukten av lær slår mot oss, i hjørnet ligger en hund og snorker. Veggene er fylt opp med hodelag, gjorder, stigbøylereimer, saler og sjabrakker i alle størrelser og fasonger. Her inne er det nok utstyr til å sale opp en hel bataljon.
- Vi leverer ikke noe utstyr med de hestene vi setter ut på fór, ettersom jeg regner med at vi kun hadde fått halvparten tilbake i bruklig stand. Når man har så mange hester er det snakk om ganske mange tusen kroner, sier Morten.
Sissel har satt seg ned på en salmakerkrakk, og går i gang med å sy på en slitt stigbøylereim.
- Her har jeg jobb i mellom seks og åtte uker etter at turene er ferdige. Jeg går gjennom alt utstyret, og ser over alle sømmer på hodelag og saler. Spesielt er jeg nøye med stigbøylereimene, sier hun.
Saler fra Kløvkompaniet
Salene som ligger pent stablet inntil hverandre er av en type man ikke finner i mange staller. De to store putene under salene er dekket med filt.
- Hestene går lange strekninger om sommeren, ofte med uerfarne ryttere i salen. Vi har prøvd både vanlige saler og islandshestsaler, men nesten alle hestene får gnagsår eller blir ømme i ryggen av dem. Det eneste som fungerer er gamle saler vi har fått fra Kløvkompaniet, som har store trykkflater og fordeler vekten godt. I tillegg har vi tykke pollypader under alle salene. Ettersom disse salene ikke er veldig enkle å få tak i, har salmaker Mette Flage utviklet en ny type sal til oss som er en blanding av western og militærsal. Den ser ut til å fungere bra, forteller Morten.
Vinterhestene
- Hele vinteren driver vi snøscooterutleie til firma og grupper. Vi har en bane på nesten tre kilometer på gården, og disse doningene med 140 hester går fra 0 til 100 på fem sekunder, gliser han.
Til tider synes Morten det er fint å bytte ut levende muskler med stål og mekanikk.
- De blir ikke syke, og man kan skru dem av med en nøkkel og plasserer dem i garasjen. Er du kald når du kommer hjem trenger ikke scooteren stell før du går inn og varmer deg selv, sier han.
På tur i Jotunheimen
Inne i stallen har Løten Sjur fått sal på seg, men i dag er det ikke sjefen sjøl som skal sitte der. Sissel tar meg med på en liten ridetur for å vise meg noe av terrenget og området turene foregår i. Jeg får tildelt Sissel sin hest, Blesen. Litt senere traver vi friskt av gårde på den snødekte veien, og etter et lite stykke svinger vi opp i skogen. Fotografen peser etter oss til fots.
Så er vi oppe på Kjølen. Trærne har gått over til busker. I det fjerne skimter vi Skogshorn, fjellet med avrundet topp som plutselig finner ut at den skal stupe ned lyngen.
Små gressletter ligger foran oss, og vi forsøker oss på en liten galopp. Blesen og Løten Sjur er helt enige om at det nå er på tide å strekke på beina, og spinner avgård litt raskere og litt lenger enn vi hadde tenkt. Tårene triller og latteren sitter løst, men etter et par galopper frem og tilbake er det på tide å vende nesa hjemover. Hestene danser ned stien, og stopper så vidt opp når fotografen forsøker å fange oss med linsa. Bildene jeg tidligere har sett på internett fra fjellturer viser seg å stemme. Jotunheimen er storslått, selv under et lite lag med snø.
Les også artikkelen om hvordan hestene til Hemsedal Hestesenter tilbringer vinteren i artikkelen Vinteropphold i lavlandet