Bli kjent med dølehesten
I Norge har vi tre raser som er norske. Det er dølehesten, fjordingen, og nordlandshesten.
Dølehesten er den største av de tre nasjonale rasene. I tillegg er det den mest utbredte rase i Norge.Hesten var i tidligere tider grunnlaget for militær suksess. I Norge var dette ikke noe unntak. Militæret var grunnlaget for det første organiserte hesteholdet her til lands. Helt tilbake til 1692 ble landet delt inn i såkalte utrederkretser, det betyr områder der gårdbrukerne var pliktige til å skaffe hester til forsvarets dragonavdelinger. I 1716 fikk Norge hestehjelpskasser, som skulle forsikre og finansiere militærhestene. I 1729 ble det opprettet en undersøkelseskommisjon som skulle se på mulighetene for norsk hesteavl.
Dølehestens opprinnelse
Rasen utviklet seg fra den gamle norske hesten i Gudbrandsdalen og Opplandene.
Embetsvesenet i Norge tok med seg en del hester fra utlandet, spesielt fra Danmark. Dette var særlig lettere halvblodshester.
Til Østlandet ble det importert en del hingster av spansk opprinnelse, samt engelsk fullblodshingster. Disse fikk en viss betydning for dølehestens utvikling.
Fra begynnelsen av 1800 tallet begynte planlegginga av den norske avlen.
En hest som var viktig for utviklinga av dølahesten, og spesielt kaldblodstraveren, var fullblodshingsten Odin. Han kom til Norge 22. juni 1834. Over fire år betjente han ca 1000 hopper, disse avkommene er grunnlaget for dagens kaldblodstraver.
Lett- og tungdøl skilles
Avlen av dølehest har vekslet mellom en lett og en tung type hest.
I 1872 fikk vi hovedskille mellom tungdølen og kaldblodtraveren. De ble delt i to klasser på utstillinger. Kl A var for ”sværere brugs og kjøreheste”. Og klasse B ”lettere kjøre og rideheste”. De som var letthestentusiaster samlet seg i Det Norske Travselskab i 1875.
Tungdølen
Midt på 1800-tallet var rasen en lett og edel kaldblodshest. Størrelsen og grovheten ble gradvis økt. Dette ble gjort ved utvalg av avlsdyr, og importering av tyngre trekkhester, blant annet ardenner. Dette var fordi hestene skulle brukes ved bryggeriene og sporveisselskapene.
Fra veikle Balder til Dale Gudbrand
Veikle Balder var en hingst som var en viktig matador i den første organiserte døleavlen. Han var sønnesønn av fullblodshingsten Odin.
Størrelse og grovhet økes jevnt etter Veikle Balders matadorperiode.
En annen hingst som har hatt stor betydning både for tungdølsavlen og kaldblodstraveravlen, er Dale Gudbrand 446. Det hevdes at hans farfar var en ardenner, og at det tunge preget på rasen stammer fra han.
Fra 1920 til 1960 avtar størrelsen noe. Lenden blir kortere, og ryggen sterkere, men rasen har fremdeles et tydelig trekkhest preg.
Mellom 1960 og 1980 er det en sterk nedgang av hester i Norge. Det blir brukt en del kaldblodstravere i rasen, og det typiske trekkhest preget er ikke lenger like framtredende. Matadoravlen er borte.
Tungdølen i dag
Synet på den videre utviklingen av tungdølen er ulike. Noen ønsker å gjøre rasen tyngre og større, og krysser med den nord-svenske tunghesten for å få en tyngre arbeidshest. Den nord-svenske tunghesten har mye av de samme linjene som den norske, men er gjennomsnittlig 150-200 kilo tyngre.
Andre igjen ønsker å fortsette med et innslag av kaldblodstraver, for å ha en kombinert hobby og fritidshest.
Tendensen heller nok allikevel mest mot å ivareta den tyngre formen av dølehesten.
Tungdølen brukes i dag i hovedsak til skogsdrift, og noe jordbruksarbeide. Interessen for å bruke hest i skogen er økende.
Kaldblodstraver
Kaldblodstraveren har de samme stamfedrene og opprinnelsested som tungdølen. De fleste store travere kan føre sin linje tilbake til Veikle Balder, som altså var en matador i tungdølavlen midt på 1800 tallet.
Lett, tung, legg
Kaldblodstraveren har gått fra lett til tung til lett igjen. Det var spesielt etter andre verdenskrig at behovet for tunge trekkhester var liten. Avlen på de lette typene, med tanke på fart økte. Det kan nevnes en lang rekke av viktige matadorhingster som har satt sitt preg på rasen.
Kaldblodstraveren er en egen rase. Den er allsidig, og brukes i tilsvarende arbeid som tungdølen, i tillegg til å gå på travbanen. Den er også en populær ridehest, spesielt i fjellet.
En god skogshest
Den Store Hesteboka (1979) beskriver kaldblodshesten som utholdende, med et godt ganglag både i skritt og trav, ledige bevegelser, og et meget godt lynne. Den er lett og temme, ærlig og arbeidsvillig, og en god skogshest. De enkelte kroppsdeler står godt til hverandre, den er velproporsjonert.
Kaldblodstraveren er meget holdbar. Pensjonsalderen er 15 år fra travbanen. De fleste gir seg i 12-årsalderen, men enkelte hevder seg i toppen helt til fylte 15 år.
Lademands Store Hesteleksikon (1979) kan fortelle at kaldblodshestens mange variasjoner gjør den velegnet til alle slags oppgaver, som kan kreves av så vel bonden som skogbrukeren og rytteren.
Felles norsk/svensk stamme
Norge Finland og Sverige er de eneste land i verden som har kaldblodstravere. I Sverige og Norge har vi en felles stamme, mens i Finland har de en egen stamme som skiller seg fra den norsk/svenske. Den finske traveren er vanligvis rød, med lys man og hale. I Finland er kaldblodstraveren også en ettertraktet ridehest, og den brukes fremdeles av militæret.
Kaldblodstraveren brukes i dag hovedsakelig til travløp. Men veldig mange har gått over til å bli ridehester etter endt travkarriere. I tillegg brukes mye kaldblodshester på de populære fjellturene. En mengde rideskoler har også kaldblodshester på stallen.
Gode skolehester
Blådokka
I høst måtte vi dessverre slakte en tungdølshoppe, som de fleste dølehestentusiaster vet hvem var. Blådokka var i rideskolen hos oss i nesten 10 år. Hun gikk bra dressur med den rette rytteren, og hun elsket å hoppe! Undertegnede hoppet sjøl en okser med henne, som var 110 cm høy og 100 cm bred!
Sprang og dressur
De øvrige går både sprang og dressur, og de to tungdølene er blant dem som går best dressur.
Andre rideskoler jeg har besøkt, samt tatt timer ved, har også fine dølehester som gjør en hederlig innsats i rideskolen og alle dens disipliner.
Forutsetningene er selvsagt ulike fra en varmblods ridehest som er avlet med ridning som mål. Man kan ikke forvente å nå til topps med en døl eller kaldblods. Men disse hestenes arbeidsvilje og ærlighet, gjør at man kan komme et godt stykke på vei.
Hobbyhest
Både tungdølen og kaldblodsen kan fungere som en fin hobbyhest med den rette treningen.
De fleste vil kunne hoppe opp mot 80 cm, og noen vil uten problem takle hindre på 1 meter, kanskje høyere. Dressur på LC og LB-nivå skal heller ikke være noe stort problem.
De mest ambisiøse, og de best trente, starter LA. Det er kaldblodshester som har startet høyere klasser enn det, med hederlige resultater.