- Å ri er å leve!
Av Karin Westrheim
Han heter Max. Max Baloo når det virkelig er alvor. Brun, med svart man og hale, tre hvite sokker og et hvitt bliss. Kort og sterk i kroppen, et stort arr på venstre skulder, kraftige bein, litt lang i maska. Ingen alder – 22 somre ung er min Max.
Max er en forkortelse av Maximillian: “én blant tusen.” Og det er helt sant. For meg er han nummer én. Det må han være, for å eie hest koster skjorta – en sydentur i måneden. Men så måler jeg ikke mitt jordiske gods i sydenturer. For jeg er så heldig å eie en hest. Å ri er mitt lukkede rom. Utenfor stalldøra legger jeg fra meg hverdag og mas. Hesten forlanger en annen tilstedeværelse. Han har sin egen tidsregning, sin egen atmosfære som han velvillligst deler med meg. Å nei, ikke slik å forstå at jeg hengir meg til hestens fløyelspels og bløte mule. Max er ingen kosehest; han er en stram og saklig herre som aller helst vil ut og jobbe. I flere år møtte han meg med ørene klistret bakover, han jagde meg rundt i boksen og stengte meg inne i hjørnene, han stampet med beina og truet med å kline til meg. Om jeg var redd? Livredd! Men å omgås hester og å ri handler om å flytte grenser.
Jeg har ridd siden jeg var ni år gammel. Og jeg skal villig innrømme at redsel var vel den mest framtredende følelsen når jeg var i nærheten av hester. Når tiden nærmet seg for ridetimen var jeg kvalm av skrekk. Men hestene var så vakre! Forestillingen om å ri avsted i strak gallopp, om å være fryktløs, om å være i det store eventyret – det var så tiltrekkende at jeg bet melketennene sammen og tuslet avsted til stallen. Ridning er i sannhet en sublim sport; der er både skjønnhet og uhygge, det kan også være direkte farlig. I det ligger også den intense tiltrekningen. Jeg kan ikke la være å ri.
Først møkke, så pusse og sadle opp og så avsted, enten det nå er til ridehuset for å ri for instruktør eller for å begi seg ut i svarte vinterkvelden. Er føret passe, galopperer vi – gammel hest og gammel jente gjør sine jern røde under stjernehimmelen. Max blir glad og full av initiativ når han får fly; han vil gjerne leke litt og skyve på grenser, han vil danse og vise seg fram. Om noen ser på? En elg, tre rådyr og en rev. Tre stjerneskudd på sydhimmelen, fullmånen som bader vinterlandskapet i et forunderlig grønnlig lys, perleuglene som huier i skogen – jeg bytter ikke Max mot sydenreiser og tv-kvelder, kaféturer og bløte sofaer. Hvor skulle han dra hen, gamle hesten? Til slakteren? Og bli til lim eller ubestemmelig pølse? Utenkelig, utenkelig.
Da jeg kjøpte ham, var han så gretten og lei av folk at han satte tennene i gitteret når noen gikk forbi. Jeg merket meg det, men tenkte vel at slik var det bare. At hovslageren ikke stolte på ham, hørte jeg på med et halvt øre. Så dette var vel som det skulle være: En uimotståelig blanding av skjønnhet og uhygge. Jeg gikk til ham med skrekk og forventning. Å ri ham var heller ikke bare bare – han var en godt trent konkurransehest med mye egenvilje, mens jeg var en heller slett rytter.
På denne tiden var Max oppstallet på Oslo Ridehus, midt i trafikken på Skøyen. Når vi dro ut på tur, ba jeg til alle gode makter i det trikkene kom hvinende, i det vi listet oss over trafikkmaskinen i Frognerkilen på vei til Bygdø og når tungtransporten kom dundrende. Max var uforutsigbar. Enkelte ganger ga han fullstendig blaffen i slike omgivelser. Andre ganger kunne han være overfølsom, ja nesten elektrisk. Å sitte på en slik tikkende bombe, enten det nå er midt i trafikken eller på en øde skogsvei, er en krevende disiplin. Jeg fikk til slutt løst problemet ved å flytte på mine egne grenser. Jeg la i veg på en lang gallopptur. Jeg hang på, kritthvit i ansiktet og med hjertet i halsen. Men det gikk. Han fikk fly til han ikke orket mer. Da vi kom til veis ende, fant jeg en gressvoll hvor jeg fikk ham til å fortsette, fram og tilbake til han gikk kraftig lei. Etter det skjønte jeg at det var mulig å henge på og å stole på ham. Og han skjønte kanskje at han kunne få fly til han ikke orket mer. Da var det ikke så om å gjøre å blåse seg opp og fyke hit og dit.
Jeg kan si mye om hesten min og vårt forhold. "Vårt" forhold er vel mitt forhold til ham, etter som alt tolkes av meg. Hvordan han egentlig forholder seg til meg og mitt, vet jeg egentlig lite om. Hestens forunderlige sanseapparat tilsier at han nok har en annen opplevelse av tilværelsen. Han er for eksempel byttedyret, mens jeg er mennesket, rovdyret som også har levd av hestekjøtt en gang i tiden. At Max har hatt ubehagelige opplevelser med mennesker er heller ikke til å komme fra. Men noe er vi tydeligvis enige om, som at det er fabelaktig å suse av gårde, og at det gjør godt å jobbe på banen så svetten siler. En fornøyd hest har et godt blikk – det har Max etter ei god økt. Å lære seg å ri er en forunderlig reise. Det er veien som er så interessant, og ikke målet. Max har lært meg mye. Fremdeles er det nytt å oppdage.