- Jeg lå på sykehuset de første kveldene og nettene og grein. Jeg var så skremt. Og jeg sa at jeg aldri kom til å ri igjen, forteller Anja Guerrera.

Nå har hun kommet hjem, og bruker tiden på å la kroppen heles, gumle smertestillende og humpe rundt på krykker. Til daglig jobber Anja som redaktør i magasinet Hesteliv, men blir nok sykemeldt en lengre periode. Sykesenga er plassert ved vinduet, og Bork kommer stadig bort for å trøste henne litt.

Vokst opp med hest

På gården i Korumdalen  har hun og mannen Dan seks egne hester, og tre oppstallører. Hest har vært en del av hverdagen til Anja så lenge hun kan huske.

- Jeg har alltid ridd mye, og hester har vært en naturlig del av hverdagen, sier hun.

I familien er det, og har alltid vært en stor forkjærlighet for hest, i alle grener og miljøer.

- Mamma kommer fra Tyskland og drev med dressurridning, og farmor og farfar hadde lang tradisjon med å bruke gårdshester.  Farmor kjørte sågar travløp på isen med arbeidshestene om vinteren. Jeg fikk min første egne hest da jeg var fem år, og pappa hjalp meg med innridning og innkjøring, forteller Anja.

Etter hvert ble hun aktiv sprangrytter, og med ponnien Prins startet og vant hun mange store stevner. Videre gikk hun over til hest, og hun trente nesten like mye selv om hun startet mindre. Så ble Anja eldre, fikk barn og måtte betale for moroa selv.

- Da begynte jeg å være sammen med hester på en annen måte. Jeg bodde blant annet noen år i fjellet hvor hestene gikk fritt på utsiden, og jeg hadde med meg hotellgjestene på ridetur. Jeg har jobbet på travstall og jeg har ridd galopphester i Danmark. I det hele tatt så har jeg vært innom mange miljøer og blitt mange erfaringer rikere, forteller hun.

Hjelper gjerne andre

Det er en av grunnene til at Anja stadig blir spurt om å hjelpe folk som har problemer med hestene sine, blant annet med hengerlasting. Da jobber hun hesten mye fra bakken.

- Jeg lever ikke av det, men jeg liker å hjelpe når folk spør. Og det er akkurat det som var tilfelle da det gikk galt. Jeg holdt på å jobbe med en halvblods på fem år som ikke ville gå på henger. Det problemet løste seg etter at jeg hadde trent den noen ganger, og da lurte eierne på om jeg ville forsøke å sitte litt på den, sier hun.

Hesten hadde hatt rytter på ryggen flere ganger tidligere, den er svært snill, men hadde lett for å bli ivrig og høyt oppe. Anja brukte derfor mye tid på bakkearbeid først, for at hesten skulle være mentalt klar for at hun steg på.

- Det innebærer blant annet at hesten skal være helt rolig og la seg lede til, fra og rundt, samt stoppe ved oppstigningskrakken, også mens jeg står på krakken. Derfra sikrer jeg at jeg kan flytte vekten dens uten at den flytter seg, og at den ikke reagerer med engstelse når jeg legger meg over, og heller ikke går av sted når jeg legger vekt i stigbøylen. Vi var på en innegjerdet ridebane, jeg hadde både hjelm og ridestøvler på. Heldigvis stod eierne og så på, forteller hun.

Eksplosjon!

Anja brukte en krakk da hun skulle stige på, men akkurat idet hun skulle svinge seg over hesten eksploderte den og hoppet rett opp i lufta.

- Jeg fulgte jo med hesten et stykke opp før jeg ramla ned. De som så på sa at jeg var kanskje 2,5 meter oppe i lufta. Da jeg traff bakken registrerte jeg at det skjedde noe, og visste instinktivt at  nå var det noe som hadde gått galt. Det gjorde ikke så vondt med en gang, men jeg kunne ikke røre meg, forteller hun.

Hesten roet seg umiddelbart, og ble stående rolig rett bak henne og titte. Tilskuerne kom med en gang til unnsetning, og det ble ringt etter ambulanse da de innså at hun ikke kom seg på beina selv med god hjelp. Da ambulansen omsider kom hadde Anja så vondt at hun måtte få morfin før de i det hele tatt kunne flytte på henne.

- Jeg håpet i det lengste at det hadde gått bra, for jeg landa på høyre hofte og slo meg ikke noe annet sted. Men det var etter hvert noen voldsomme smerter. Etter flere undersøkelser på sykehuset viste det seg at det var bekkenbrudd med brudd på tre plasser, forteller hun.

Ville slutte å ri

Dermed ble det et ti dager langt sykehusopphold for Anja. Legene var redde for at det skulle oppstå alvorlige blødninger, ettersom flere viktige blodårer ligger i dette området. Det gikk heldigvis bra, og legene mener at skadene ikke vil gi varige mén. Likevel venter en lang restitusjonsperiode, det kommer til å ta minst tre måneder før hun er ordentlig på beina igjen.

- Både på sykehuset og nå etter jeg kom hjem har jeg fått tid til å reflektere en del over mitt forhold til hest, og ikke minst sikkerhet. Først sa jeg at jeg aldri kommer til å ri igjen, konsekvensene er for store. Jeg har så mange ting jeg har lyst til å gjøre, og jeg har et ansvar for å holde meg frisk, sier hun.

En sykepleier minnet henne imidlertid på at kroppen hennes ville ha godt av ridning under rehabiliteringen, og det fikk Anja til å bli litt mer åpen for en tur på hesteryggen igjen.

- Men det kommer kun til å bli på hester jeg kjenner veldig godt og som jeg føler meg trygg på, det får bli de jeg selv har fulgt siden de var føll. Likevel blir det nok store endringer her i huset når det gjelder rutiner for sikkerhet under trening og ridning.

Var kanskje litt for tøff

Som så mange andre som har drevet med hest i mange år, hadde Anja sine vante sikkerhetsrutiner. Hun red alltid med hjelm, sjekket at utstyret var brukbart, gjorde seg sikker på at hesten var klar for å bli ridd og gikk på med en stor indre ro.

- Det er vel litt typisk hestejenter at vi er litt tøffe. Vi vil gjerne klare den hesten ingen andre klarer, vi er ikke så veldig redde og tar etter hvert det som en selvfølge at det kommer til å gå bra. Slik har også jeg vært, hittil har jeg ikke brukket så mye som en lilletå på grunn av hestene. Jeg har alltid følt meg så trygg og hatt en indre sikkerhet, forteller Anja.

Men så gikk det plutselig veldig galt, og Anja innså at hun er mye mer sårbar enn det hun hadde trodd. Selv små ulykker kan få store konsekvenser.

- Vi bør kanskje jekke oss ned litt og bli mer ydmyke i forhold til den risikoen vi faktisk utsetter oss for. Jeg ser på meg selv som relativt erfaren hesteperson, men har fått lære en lekse jeg burde lært for 20 år siden. Ulykkene skjer gjerne når man minst venter det. Jeg vil på ingen måte slutte med hest, men kommer til å ta flere forhåndsregler.

Baby, Nora og Bork med hestehenger.

- Dette er virkelig en av mine kjepphester når det gjelder sikkerhet, sier Anja.

– Det er ikke alltid du har all verdens tid, tenk om hesten din en dag må på henger for å reise til dyrehospital og det kan bety liv eller død. For en syk hest er det en stor ekstra påkjenning dersom den er redd for henger, og det utgjør en ekstra risiko for både deg og hesten å være dårlig forberedt. Denne treningen foregår året rundt hos oss, forteller Anja. Foto: Anja Guererra.

Bør ikke være aleine

En av de nye rutinene som vil bli innført på gården til Anja, er at alle rideløypene i skogen kommer til å få et navn. De kommer til å måle hvor lang tid man vanligvis bruker på å ri de forskjellige løypene, og skal noen ut på tur så må de notere på stalldøra klokkeslett de rir ut og hvilken løype de rir.

- Man må minst være to sammen, eller det må være noen hjemme på gården. Er man helt aleine får man ikke lov til å ri i det hele tatt. Jeg tenker bare på meg selv, jeg jobber ofte med unghestene mine aleine. Mannen min er gjerne bortreist flere dager i strekk i forbindelse med jobb, og folk er vant til at jeg er vanskelig å nå på telefon. Da jeg skadet meg klarte jeg ikke å bevege meg, så om jeg hadde vært aleine i den situasjonen kunne jeg fort blitt liggende i flere dager uten at noen hadde savnet meg. Det er en skremmende tanke, sier Anja.

Og alt som var sløvt i forhold til sikkerhetsutstyr tidligere, er det slutt på nå.

- Vi har som regel alltid vært flinke til å bruke hjelm, men slurvet med sikkerhetsvest. Den hadde ikke hjulpet meg i mitt fall, men kan være livreddende i et annet. Derfor er det ikke verd å droppe den, sier hun.

Hvor langt skal man gå?

En annet sikkerhetsaspekt er selve hesten. Er det riktig å bruke masse tid på potensielt farlige hester, og har de som tar fatt på slike prosjekter alltid den kompetansen som skal til?

- Jeg tenker mye på hester som gis vekk. En del av disse ender opp som runddanshester, hester som gis bort uten returrett fordi det er en problemhest. Selv om hesten er aldri så snill vil problemer som kommer av feil grunntrening ofte gjøre hesten svært uforutsigbar, det er det som er skummelt. Og så klarer heller ikke den nye eieren å få skikk på hesten, og slik fortsetter det i en ond sirkel. Etter hvert ser vi hester i stor psykisk ubalanse, og de kan forårsake store skader. Jeg forstår at det handler om å være snill og ønske å hjelpe en hest, men å være snill er ikke nok. En bør spørre seg om det er verdt risikoen å beholde eller overta en slik hest, og om en har nok kunnskap og erfaring.

Anja kommer ikke lenger til å ri andres hester. For henne er ikke ridningen den største motivasjonen til å holde på med hest, hun trives vel så mye med å arbeide dem fra bakken. – Jeg mener i dag at det arbeidet som skjer fra bakken, i alle aldre, er like viktig som ridningen i seg selv. Så får de unge og balanserte ri, på trygge og balanserte hester, smiler hun.

- Mange synes det er gøyest å ri, og spesielt i arbeidet med unge hester er det da lett å forte seg litt for mye. Jeg kommer fortsatt til å jobbe like mye med våre egne føll og unghester, men etter den første innridningen her, som hittil har alltid har gått svært stille og rolig for seg, får noen andre ta seg av rideutdannelsen. 

Hjemme på gården jobber Anja med både unge og gamle hester.

- Arbeidet fra bakken er kjempeviktig for all videre sikker håndtering. Bare ved å kjenne hestens språk og signaler, og vice versa, kan en få optimal sikkerhetsfølelse. Hester er svært forskjellige individer og det er mer enn det nedarvede gemyttet som spiller inn. Ro, selvsikkerhet, timing og følelse er viktig for all sikker hestehåndtering, sier hun. Foto: Dan Guerrera

Ønsker større fokus på sikkerhet

Eierne av hesten Anja falt av er fryktelig lei seg for hva som skjedde, men hun klandrer på ingen måte dem.

- Det var jeg som sa jeg ville hjelpe dem, og i ettertid har jeg lurt på om jeg gjorde en feilvurdering. Men alt var som jeg ville ha det, hesten var rolig, jeg var rolig, og jeg følte den var klar for det. Det fantes ikke noe vondt i hesten, og jeg vet ikke hvorfor den hoppet til. Kanskje skvatt den for noe, sier hun.

Lang erfaring til tross, ulykken og skaden ble et faktum. Dette har tent en kampgnist hos Anja i forhold til norske holdninger til sikkerhet.

- Skal sporten vokse, må det være større trygghet. Barn bør ikke bli skadet når de holder på med hest. Og selv små, nesten ubetydelige grep kan øke sikkerheten betraktelig. Dette er noe jeg brenner for, og kommer til å jobbe med fremover, avslutter hun.

Anja Guererra stilte til nettmøte her på hest.no torsdag 29. mars. HER kan du lese svarene hennes.