Kan ende som museumsgjenstander
- De særnorske rasene har gjerne litt lavere status i markedet sammenlignet med en del andre raser. Dette må vi forsøke å endre på. Første bud er å rekruttere nye hesteeiere, ikke bare selge internt blant de "allerede frelste", sier Elin Furrevik som er faglig rådgiver ved avlsavdelingen på Norsk Hestesenter.
Både fjordhesten, dølahesten og nordlandshesten er nå på et kritisk lavt nivå i forhold til bærekraftig nivå. Bare de siste syv årene har det gått fra dårlig til enda verre, på disse årene har bedekningstallene blitt halvert hos alle de tre rasene. Fjordhesten og dølahesten ligger nå på i overkant av 200 bedekninger årlig, mens nordlandshesten så vidt er over 100.
- Anbefalingene i forhold til å drive avlsarbeid er 200 fødte føll i året. Kommer man under denne grensa, går fokuset over til å bevare rasen uten for mye innavl. Litt som det nå er med flere av de gamle kurasene her i landet. Man får liten mulighet til å oppnå framgang i avlen, rasen stopper opp og kan til slutt regnes som levende museumsgjenstander, sier hun.
For lave priser
Dette valgte Norsk Hestesenter å ta tak i. Høsten 2010 ble det oppnevnt en arbeidsgruppe som skulle lage en handlingsplan for de tre rasene. Denne ble ferdig i 2011, og Furrevik har siden høsten 2012 vært ansatt ved Norsk Hestesenter for å jobbe med planen i samarbeid med raseorganisasjonene for de tre rasene. Planen strekker seg frem mot 2020.
- Vi er avhengige av en felles strategi for å få dette til. Tiltakene er langsiktige, og må virke over lang tid, sier hun.
Som et resultat av til dels dårlig etterspørsel, er prisene på de norske rasene relativt lave. En vanlig brukshest som presterer helt greit ligger som regel på mellom 10 – 30 000 kroner i innkjøp. Skal man kjøpe en sportshest med de samme bruksegenskapene kan man ofte doble prisen.
- Det koster like mye for en oppdretter å fôre opp en av de norske rasene som for eksempel en større sportshest. Derfor må man satse på god kvalitet fremfor lav pris, slik det er nå er det ikke stort oppdretterne sitter igjen med når de selger en hest de har avlet frem selv. Ofte går de i minus, sier Furrevik.
Avler fjordhester
På gården til Kristian Bakken på Hadeland går to drektige fjordhesthopper. Han startet med fjordhestavl for 30 år siden, og gjennom årene har rundt 60 føll sett dagens lys på gården hans. Det gjør han til en av landets største oppdrettere av fjordhest.
- Hvor mye det er å tjene på oppdrett kan variere, men det er ikke mange som tjener på avl i dag. Generelt får vi bedre betalt for hoppeføll enn hingsteføll, men er man heldig og får en treårs hingst frem til kåring kan man få en god sum. Jeg solgte en tre år gammel hingst for 98 000 kroner en gang. Hoppeføll går vanligvis for 15 000 kroner, forteller Bakken.
Men selv om han har fått frem noen topphester, har fortjenesten vært liten.
- Når vi bedekker hoppene våre, bruker vi gjerne egne hingster og sparer dermed noen tusenlapper på det. Så det blir en grei avsetning. Men skal man tenke på alt arbeidet som er lagt ned, blir det ikke stort igjen, sier han.
Må finne frem stoltheten
Bakken satt som leder i Norges Fjordhestlag fra 2009 til 2011. En av problemstillingene han jobbet med da var veien for fjordhesten fra føll til salgsvare.
- Et av problemene er å få folk til å ta vare på følla fra de er født til de er salgsvare. Altså ferdig grunntrent, slik at man kan ri og kjøre dem. Det er slike hester markedet spør etter. Videre må vi få folk til å innse at de nasjonale hesterasene er minst like gode som de importerte. Dette er raser vi kan være stolte av, sier han.
At folk gjerne unnskylder seg for å eie og bruke slike raser er en holdning Bakken håper snart vil snu.
- Jeg har ikke noe fasitsvar for hvordan vi skal få dette til, men i første omgang kan vi begynne å gjøre som kronprinsen gjør om søstra si – framsnakke. Vi vet hva disse hestene er gode for, og det er som regel sunne og friske hester. Det er bevist i dag at fjordhestbeina er uten arvelige lidelser som du finner hos mange andre raser, sier Bakken.
Nedgang også for kaldblodstraveren
Hos kaldblodstraveren, som har sitt opphav fra dølahesten, har ikke nedgangen vært like dramatisk som hos de andre norske rasene. Fra å ligge på rundt 1200 bedekte hopper i 2007 var det ved utgangen av 2013 registrert 867 bedekte hopper. Fra 2011 begynte det å gå nedover.
- Det er urovekkende, men vi ser på verdensbasis at tallene synker for alle raser. Hestesporten i allmenhet har tapt seg, sier Anders Järnerot som er avlssjef i Det Norske Travselskap.
For travsportens del er det alvorlig, ettersom man er avhengig av å ha en stor nok populasjon for å beholde konkurransestrukturen. Går det lenger ned, vil sporten måtte importere hester og bruke en større grad av gjestehester. En annen utfordring er å skaffe nye hesteeiere og få publikum tilbake på travbanen.
- Folk må komme og oppleve travsporten, ikke bare sitte og kikke på en data. Da velger man gjerne enklere spill. Videre må vi rekruttere nye hesteeiere. Oppdretterne kan ikke avle frem nye hester om de ikke får solgt produktene sine. Dersom vi får for få individer, vil det både gå utover sporten og skape innavl. Vi har derfor satt ned en gruppe som jobber for å vende på dette, sier han.
Vil skape merkevarer
Ett av punktene som omtales mye i Handlingsplanen for nasjonale hesteraser, er hvordan man kan bygge disse hestene opp som sterkere merkevarer. I likhet med for eksempel Tine, Kari Traa og islandshesten.
- Når man snakker om islandshest, får gjerne folk et sus fra Island på netthinnen. Med varme kilder, vulkaner og røff natur. Vi må lære oss å spille på det urnorske, sier Elin Furrevik.
De har derfor trukket inn fagkompetanse fra Norges Handelshøgskole og BI, et arbeid som har foregått i samarbeid med de tillitsvalgte i raseorganiasjonene. Første bud er å definere alternative bruksområder, gjerne med potensiale til å fenge nye brukere.
- Disse rasene fungerer godt til vanlige ridegrener, men der er de i sterk konkurranse med andre raser. Vi må derfor i tillegg finne nisjene, for eksempel at de kan være bedre til å ta seg frem i ulendt terreng og at de har et temperament som gir dem et stort fortrinn i mange situasjoner, sier hun.
Langsiktig plan
Akkurat nå er imidlertid gode råd dyre. Først når man kommer opp på et nivå med 600 fødte føll i året per rase, kan man slappe litt mer av.
- Tiltakene på handlingsplanen er langsiktige, det tar lang tid å endre på avlsarbeid og bygge merkevarer. Derfor er det viktig å ha en plan å jobbe etter, om man skifter strategi hele tiden er det vanskelig å få et resultat, sier hun.
En annen utfordring er at raseorganisasjonene ikke har de største beløpene å rutte med, stort sett er det ideelle foreninger. Dermed blir det lite tid og lite ressurser. I handlingsplanen forsøker man imidlertid å få til konkrete prosjekter, hvor man kan få økonomisk støtte.
- Prosjektene går over tidfestede perioder. Noen av dem er godt i gang, andre skal startes opp. Jeg håper vi med dette kan bidra til å snu trenden vi har sett de siste årene, avslutter Furrevik.
