Ønskedrømmen i oppfyllelse
Ute ligger et tynt med lag snø og is. Vinteren er ikke altfor fremtreden på Oslofjord Convention Center, selv om det er midt i februar. I de grå plaststallene på stevneområdet står Tone, som er bedre kjent som Tone92 her på hest.no, vedsiden av Caramelle. Hun trekker på seg den røde stevnejakken, mens hestepasseren børster gjennom den svarte manen. Tone plasserer salen omhyggelig på ryggen til hesten. De skal ut og konkurrere på AEG for aller første gang.
Tikk-takk, tikk-takk. Minuttene drar seg med klokka. Tone har tatt med Caramelle ut og varmer henne forsiktig opp. Nå er det ikke lenge igjen til speakerens overbærende stemme roper hennes navn over anlegget. Venninne og hestepasser Solveig Myking titter bort på Tone. Hun sitter med stramt blikk fremover, konsentrert og fokusert.
Caramelle galopperer taktfullt under Tone. Hun er første rytter ut i dagens første klasse. Det er ikke akkurat en fordel for den urutinerte hesten.
– Jeg skal bare fokusere på meg selv. Jeg skal ikke bry meg om noe hva de andre rytterne gjør. Jeg vil gi Caramelle en god opplevelse og erfaring, og gjøre vårt beste. Motstanderne våre får gjøre som dem vil, jeg skal i alle fall ikke fokusere på dem. Jeg forventer å få den gode følelsen og ri for dette. Jeg vil at vi skal utvikler oss og blir tryggere, sier Tone.
Tone og Caramelle har aldri konkurrert på et så stort stevne før. Hun har tidligere startet større stevner hjemme i Sør-Trøndelag, men aldri på et så stort arrangement. Under AEG skal Tone starte i bronsetur, en klasse på 110 centimeter, som går over tre dager og tre ritt.
Første klasse
– Ooooxer, skriker hun ut. De andre rytterne skygger unna og gir henne plass. Solveig står på sidelinjen med et lite videokamera. Hun forklarer at Caramelle er sprek, men at det egentlig bare er en fordel. En svartkledd mann kommer inn og brøler ut at det nå bare er fem minutter til første klasse begynner.
Tone og Caramelle skritter forsiktig ut på sprangbanen. Klokka er åtte på morgenen og det er lite publikum på tribunen. Hun legger beina godt inntil hesten og fatter galopp. Første hinder, andre hinder, tredje hinder. Noen bommer faller tungt på bakken, men Tone rir trygt videre. Siste hinder hoppes og Tone klapper og roser Caramelle. Hun skritter ut med et stort glis. Det blir ingen i denne rosett denne runden, men det spiller ingen rolle.
Tone hopper av og smilet går nesten rundt hodet hennes. Hun skjelver lett.
– Jeg har så mye adrenalin! Dette var helt fantastisk! Supergøy! Caramelle var kjempeflink! Både Tone og Solveig skravler raskt. Begge to er kavet opp og det minner mest om en skikkelig sukkerrus mellom to tenåringsjenter, selv om de begge er i begynnelsen av tyveårene. Tone løsner gjorten, før de leier den store, svarte hesten ut gjennom oppvarmingsbanen og forsvinner blant stressede ryttere og store gamper.
Men det har vært en lang vei til dette øyeblikket. Motstand, smerter og økonomi har vært faktorer som konstant har trykket på Tone. Det har ikke vært en dans på roser.
Smertehelvete
Inne i salgshallen står Tone og Solveig kikker gjennom hesteutstyr. Tone trekker frem en ridebukse, mens de prater og tuller, og kikker på de forskjellige standene. Her kan de handle seg gale. De slapper av. Det har vært et par lange dager.
– Denne er skikkelig god, sier Tone og Solveig nikker enig, før hun fortsetter: Den har gummi på innsiden av kneet slik at du har bedre grep på salen. Det er genialt. Jeg må selv ri med håndballklister på ridestøvlene for å kunne sitte ordentlig. Det siste året har jeg mistet så mye balanse og muskler at jeg lett faller av.
Det var sommeren 2012 at Tone begynte å kjenne en brennende følelse i beina. Det utviklet seg til å bli intense smerter uten noen form for forklaring. Legene skyldte på blodsukkeret hennes, uten å kunne si noe nærmere. Tone har nemlig diabetes type en.
Fordi smertene hennes har vært så kraftige har Tones muskler og balanse blitt svekket. Hun har derfor falt av hesten sin mye oftere enn tidligere år. Tone smiler og trekker hånden gjennom det blondstripete håret.
– Noe godt kommer jo ut av det. Jeg er i alle fall ikke redd for å falle av lenger.
Tone har kjempet seg lang vei opp igjen. Fra et smertehelvete til å kunne fungere i hverdagen og konkurrere igjen.
– Det går mye bedre nå. Før kunne jeg ligge søvnløs i smerter og ingenting hjalp. Det føltes ut som om beina brant.
På den tiden klarte Tone nesten ikke å kjøre til legen. Derfor hadde hun aldri trodd at hun ett år senere skulle ri på AEG.
– Hvis du hadde sagt til meg for ett år siden at jeg hadde vært her jeg er i dag, ville jeg trodd du tullet. Det viser bare hva viljestyrke kan. Nå skal jeg se fremover. Det kan bare bli bedre.
Sponset
Det er lørdag morgen og den travleste dagen på AEG. Men Tone og Solveig viser ingen tegn til stress når de går sprangbanen. Caramelle er allerede vasket og står klar i stallen. De peker, memorerer og diskuterer. Hvor mange steg før der? Hvilken ridevei er best?
Det er tre minutter til klassen begynner. Jentene jogger opp og henter Caramelle.
– Jeg er generelt ganske nervøs på stevner, men det er aller verst før jeg setter meg på hesten. Jeg håper at erfaringen med å konkurrere på et så stort stevne vil gjøre at nervøsiteten kan avta litt når jeg rir Norgescuper, forteller Tone.
Det er ikke det å vinne som er det viktigste for den blide trønderen. Det aller viktigste er at hesten får en god opplevelse. Tone forklarer at hun hadde aldri hatt muligheten til å komme hit hvis det ikke hadde vært for økonomisk støtte.
– Jeg sendte mail rundt til forskjellige organisasjoner og firmaer, og hørte om de var interessert i å sponse meg. Det er vanskelig å få sponsorer når man ikke er datter av kjent person eller rir på toppnivå. Tone tipper på hodet og fortsetter alvorlig. Siden hun har diabetes, slo tanken henne om at kanskje Diabetesforbundet ville sponse henne.
– Jeg har litt telefonskrekk og var veldig nervøs før jeg ringte. Jeg var helt svett i hendene. Jeg ble først sendt fra person til person, før jeg endelig snakket med riktig sjef. Han ble veldig rørt over historien min, og forsto drømmen jeg hadde. Etter det gikk ting i orden, sier hun.
Det er både Norges Diabetesforbund og Sør-Trønderlag Diabetesforbund som har lagt ned penger i at Tone skal kunne ri under AEG.
– De har gitt meg denne muligheten og jeg er veldig takknemlig. Det er nok litt artig for dem også, for det er ingen i ryttermiljøet som har stått frem på samme måte.
Andre klasse
Tone og Caramelle blir ropt inn på konkurransebanen. De galopperer på en volte, rundt og rundt. Det surkler i den våte sanden under dem. Tone løfter hodet og får et overblikk over banen, før de ruller mot første hinder. Hun prøver å legge på mer sjenkel, men beina svikter. Caramelle bråstopper, hopper brått til siden og Tone seiler av rett i hinderet. Et gisp farer gjennom publikum. Det hele er over før det begynte.
Tone reiser seg og klapper hesten trygt på nakken. Tone prøver å kamuflere skuffelsen når hun trasker ut av banen. Hun stirrer hardt ned i bakken og prøver å børste av sand på de nå bruneflekkete ridebuksene. Beina har sviktet henne igjen.
– Jeg er sint på meg selv, for det var egentlig ikke et hardt stopp. Cari var kjempeflink. Tone setter Caramelle frem i trav på lange tøyler. I hjørnet på oppvarmingsbanen står Solveig og trykker på mobilen.
– Neste gang skal vi bruke enda mer klister på leggene, sier Solveig og titter ned på skjermen igjen. I morgen er det en ny sjanse.
Den siste sjansen
Natten har kommet og gått, og dagen har grydd igjen. Det er søndag og siste stevnedag er kommet. Caramelle er som vanlig nystelt og velbørstet der hun duver over oppvarmingsbanen. Solveig har sørget for at det er store mengder med håndballklister på Tones legger og alt er klappet og klart.
Startsignalet durer over arenaen og Tone peker på første hinder. Caramelle hopper lekent over og Tone får en god følelse over seg. Hun tenker at hesten føles så fin ut og at dette kommer til å gå bra.
De runder første sving og sikter seg inn på andre hinder. Tone legger på godt med bein rundt den svarte magen, men Caramelle stopper inn i hinderet. Tone klamrer seg fast, klisteret funker. Hun snur Caramelle mens banebyggerne jobber iherdig med å sette hinderet opp. Galoppen ruller mot de grønne bommene igjen, men der Caramelle skal satse, setter hun istedenfor beina godt plantet i jorden. Tone tipper fremover på nakken til hesten, men klorer seg fast. Tre korte pip uler ut av høyttaleranlegget. Så var det over på AEG for denne gang.
– Cari føltes fin ut på første hinder, sier Tone og fortsetter, men jeg tror hun er veldig sliten i hodet nå. Jeg er litt skuffet, men jeg tar med meg erfaringene. Hun smiler, før hun banner litt. Tone innrømmer at det var litt leit at det ble eliminering to dager på rad.
– Jeg tar med meg den første dagen og den gode følelsen i dag. Det var alt i alt veldig positivt og vi har vokst veldig på å ri her. Caramelle føltes ikke anspent ut og vi har fått en god erfaring. Herregud, jeg kan ikke tro at vi klarte å komme hit og konkurrere!
Det ble ingen rosetter på Tone og Caramelle denne gang, Men kanskje ser vi den lovende ekvipasjen fly over hindrene på AEG neste år?
