Historien om Unik
Camilla har en hoppe i sitt hjerte. Sol, heter hun. En kaldblodstraver. På gården hadde hun også en hingst, som i 2009 kom seg over gjerdet ved et uhell og bedekket Sol. Hun ble drektig. Sol hadde hatt problemer med å bli drektig tidligere, så Camilla bestemte seg for å beholde føllet. Camilla passet godt på hoppa i tiden som fulgte, og tidlig en morgen i juni 2010 fikk hun en følelse av at hun måtte kle på seg og gå ut.
- Jeg tuslet ned til Sol, og hun humret og knegget helt vilt sa hun så meg. Hun pustet tungt, så jeg var ikke i tvil, nå skjer det! Forteller Camilla.
Som en drøm
Sol la seg ned og så på Camilla med øyne som ba om støtte. Hun presset og presset, og etter hvert kom det frem både føtter og en liten mule. Og vips, så var føllet ute.
- Hjertet mitt hamret i vei. Jeg hadde tidligere sagt at dersom føllet hadde fire hvite sokker og bliss skulle jeg beholde det, jeg har alltid hatt en drøm om å ha en slik hest. Føllet hadde tre sokker og avtegn på hodet, smiler hun.
Så hjalp Camilla til med å fjerne hinna over nesa, slik at føllet skulle få luft. Sol var sliten etter føllingen, men reiste seg og slikket føllet.
- Da brast hjertet mitt av glede, noe så stort å få være med på en fødsel!
Sol blir syk
Etter noen timer var føllet oppe og gikk. Det fant juret og fikk i seg den viktige råmelka. Morkaka var hel og ute av hoppa. Timene gikk, og føllet fikk etter hvert bedre kontroll over de lange styltene av noen bein. Neste dag gikk også greit, mor og barn hadde det bra. Dag tre startet helvete.
- Sol ble syk. Hun rullet seg masse i boksen, og det var et under at føllet ikke hadde en skramme på seg. Jeg tilkalte veterinær, og hun ble behandlet for forstoppelse. Jeg fikk beskjed om at hun bare skulle rulle seg så mye hun ville. Jeg var litt usikker, men valgte å høre etter, forteller Camilla.
Sol fortsatte å rulle seg, og Camilla måtte passe på at føllet fikk die mens hun stod oppe. Sol passet godt på, og ga beskjed når hun måtte legge seg ned, slik at hun kunne passe på at føllet ikke var i veien. Slik fortsatte det resten av dagen og natten. Foreldrene til Camilla hjalp til, og når morgenen kom ble det snakk om å kjøre Sol til en klinikk for operasjon.
- Jeg begynte å kjenne på meg hva som var i ferd med å skje, sier Camilla.
Et morløst føll
Å frakte en hest i tre timer som ikke klarer å stå på beina mer enn fem til ti minutter sier seg selv at er nokså håpløst. Sol hadde for øvrig ikke fått i seg nok væske, men veterinæren ville ikke gi henne noe. Moren til Camilla fortsatte å spørre om dette, da kom det frem at veterinæren ikke hadde nok væske. Sol fikk ikke væske.
- Jeg er veldig syk selv, og mens dette stod på måtte jeg akutt til lege. Da jeg kom hjem oppdaget Sol meg, og kom gående mot meg mens hun humret. Jeg kjente et stikk i hjertet. Hun la seg ned, og sakte men sikkert forsvant blikket hennes. Hun døde i armene mine, forteller Camilla.
Tilbake står en knust hesteeier og et morløst føll. Moren til Camilla hev seg over telefonen, og fikk etter hvert tips om ei hoppe som nettopp hadde fått et dødfødt føll. Hoppa hadde melk, og eierne var positive til å se om hun kunne fungere som amme. Hengeren ble koblet på, så var de på tur.
- Det var en rar følelse å reise fra Sol som lå dekket til på jordet. Før vi kjørte sprang jeg bort og kysset henne i panna. Jeg lovte at jeg skulle passe på babyen hennes, men hun måtte hjelpe meg fra der hun var nå, sier hun.
Forsøker med amme
Transporten tok tre timer, og føllet var urolig. Til tross for at det var strengt ulovlig, satte Camilla seg i hengeren sammen med føllet. Hun begynte å synge for å roe det ned.
- Jeg har overhode ikke sangstemme, men føllet roet seg og la seg ned, smiler Camilla.
Vel fremme introduserte de føllet for hoppa. Hun likte det ikke, men Camilla fikk beskjed om at dette gjerne kunne ta et par dager. Hun fikk tilbud om å låne en bobil på gården slik at hun kunne være sammen med føllet hele tiden.
- Jeg måtte imidlertid hjem og hente bilen min først. Tre timers kjøring. Videre ble det bestemt at min beste venn og støtte oppi dette skulle være med, så jeg kjørte fire timer motsatt vei fra det jeg skulle. Hun var ferdig pakket og klar, foran oss stod syv timer med kjøring. Dette uten søvn. Da vi kom frem mistet jeg fargesyn og alt. Jeg var så sliten og trist, sier hun.
Frem med flaska
Hoppeeieren tok hånd om føllet frem til Camilla kom tilbake. Hoppa og føllet kunne ikke stå sammen, det var mulig det hadde gått for lang tid siden hoppa føllet og at det derfor ble vanskelig. Dagene gikk, og føllet ble gradvis dårligere. Hun begynte å bli dehydrert.
- Hoppa hadde ikke tenkt å like føllet, og jeg begynte å skjønne at dette gikk ikke. Ettersom jeg ikke hadde noen erfaring med dette fra tidligere, snakket jeg med flere folk for å få tips. Det ble bestemt at vi skulle prøve med flaske og erstatning, sier hun.
Hun fikk en oppskrift som andre hadde forsøkt med stort hell, som inneholdt blant annet helmelk og en type kalk. Det var imidlertid ingen enkel oppgave å få føllet til å drikke av flaska.
- Jeg trodde at ettersom det var en tut på flaska, ville føllet skjønne at det måtte die. Men nei. Det ble en kamp uten like, og hun nektet å drikke.
Svakere og svakere
Føllet var nå blitt syv dager gammelt, hun var svak og tynn.
- Alt inni meg skrek – ring veterinær! Den korte tiden fra jeg ringte til at en hyggelig dame kom føltes som en evighet. Føllet ble bare verre. Veterinæren mente vi måtte reise til en klinikk, sier Camilla.
En uke etter at Sol døde, på samme klokkeslett, legger føllet seg ned for å dø. På kort tid hadde hun blitt veldig dårlig. De bar henne inn bak i en bil, og Camilla lå sammen med føllet. Hun var så svak at hun ikke åpnet øynene når Camilla rørte på øyelokkene, det eneste livstegnet hun fikk var noen små rykk.
- Jeg lå der og ba til Sol om at nå måtte hun være der for føllet sitt. Jeg kunne ikke miste alt på en uke. Plutselig la føllet frem den ene hoven oppå halsen min, det så ut som hun holdt rundt meg. Tårene trillet, og jeg ba alt jeg maktet. Jeg sa at om hun overlever dette skulle hun få alt hun ville.
I siste liten
Vel fremme på klinikken ble føllet koblet til væske. De fylte også flasker med varmt vann, hun var begynt å bli kald. Nesten død. Veterinæren sa at hadde de kommet en halvtime senere hadde det vært for sent.
Natten gikk med på å passe på at hun holdt seg varm og fikk væske. Og da morgenen kom reiste hun seg opp. Veterinæren mente at nå var det verste over, og føllet fikk servert noen melkedråper fra noen kuer som stod like nedenfor klinikken. Det gikk ned på høykant.
- Nå var det jeg som ble dårlig. Kroppen min klarte ikke mer, og jeg begynte å svinne bort. Ambulansen tok meg i full fart til sykehuset, men da jeg våknet hadde jeg ikke tid til å ligge der. Etter litt glukose og smertelindring forklarte jeg hvorfor jeg måtte reise, og jeg slapp ut, forteller Camilla.
Inn i stua
Faren til Camilla hadde allerede hentet føllet da han kom for å plukke opp henne. Men han hadde ingen henger. Føllet var så lite at det fikk plass i en TV-eske bak i kassebilen!
- Jeg måtte åpne bilen bak for å se dette. Sykepleieren som fulgte meg ut fikk seg et syn hun sent glemmer. Der lå et lite føll i en eske pakket inn i et dekken. Hun humret da hun hørte meg snakke, og ville reise seg. Men hun var svak. Jeg sa at hun måtte ligge der og vente, vi måtte kjøre hjem nå.
I mellomtiden var Sol blitt fjernet fra gården. Faren kunne fortelle at tarmene hadde sett ut som en eneste stor knute.
Vel hjemme ventet nok av utfordringer. Føllet måtte ikke fryse, og stallen var kald. Alle hestene var sendt til skogs. Hun fikk dermed flytte inn i stua. Gulvet ble dekket med avispapir og et dekken. Hun var enda svak, så det meste av tiden lå hun nede.
- Hver andre time fikk hun en flaske med melk. Jeg er så heldig at jeg har noen snille naboer med melkekuer, så vi fikk tilgang på masse feit melk. Etter kort tid begynte det å lukte fjøs inne i huset, og i kjøleskapet var det ikke lenger plass til mat. Melka til føllet ble nemlig oppbevart der, forteller hun.
Ut i stallen
Etter noen dager kom føllet seg. Hun bukket og hoppet i stua, og kjøkkenet måtte sperres av. Det gikk nemlig ikke an å gå inn der uten at føllet kom i hundre etter.
- Jeg husker jeg satt i stolen med flaska i den ene hånda mens jeg så på TV. Det må jo være enhver liten jentes drøm, få ta med hesten inn i huset!
Føllet ble gradvis friskere, og begynte etter hvert å plage hundene. Det var på tide å flytte henne ut. Stallen ble gjort klar, og en av hestene hentet hjem fra skogen.
- Vi hadde allerede latt henne gå i et lite gjerde rett utenfor ytterdøren, nå forlenget vi gjerdet ned til stallen. Hesten hun skulle stå sammen med hadde gått sammen med Sol og føllet fra dag en, så de hadde allerede møtt hverandre. Hun snuste på hesten og var litt usikker, men allerede etter en dag begynte hun å venne seg til både stallen og den andre hesten. Hun fikk fortsatt flaske, sier Camilla.
Navnet ble Unik
Hesten gikk raskt inn i rollen som tante og lærer for føllet. Men tiden som flaskeføll har gjort henne litt annerledes. I dag er hun tre år.
- Hun fikk bare noen dager sammen med sin mor, og mangler derfor en del kunnskap som bare en mor kan gi. Det har ført til at hun blant annet ikke har samme respekt for mennesker som mange andre hester har, forteller hun.
Ettersom begge foreldrene til føllet er kaldblodstravere, hadde Camilla håpt at hun skulle få registrert føllet. Travselskapet sa først ja, men Norsk Hestesenter var ikke like positive. Dermed ble det ingen papirer, noe Camilla syntes var leit ettersom hun kunne tenke seg å avle videre. Men føllet har blitt til unghest, og til tross for at sorgen og savnet etter Sol fortsatt er der har hun nå en hest som er helt spesiell.
- Etter alt dette bestemte jeg meg for at hun skulle hete Unik, ettersom dette er en unik historie som har berørt mange, avslutter Camilla.
Les mer om flaskeføll:
