Men med årene så har jo hesteinteressen vedvart og jeg har jo begynt å lure... Kanskje det er noe i det likevel? Før jeg feier det vekk og later som om jeg er helt normal. Men tanken kommer jo tilbake både titt og ofte, ja gjerne nå i førjulstiden. Det er så mye man skulle ha gjort hjemme før jul. Det skal ryddes, vaskes, nisser skal settes frem, godlukt må legges frem og sist men ikke minst må man ha juletre og julegaver. Og så var det de 7 sortene julekaker da (Der liker jeg å modernisere litt vel å merke, og synes 7 typer julegodt fra Freia gjør nytten minst like bra). Men får man tid til det? Nei det gjør man ikke. Og hvorfor det?  

Jo da, vi hestefolk er nemlig de største ofrene for denne moderne tidsklemma. Om man ser på døgnet. Jeg er på jobb 8 timer, bruker gjerne 1 times tid på å reise frem og tilbake (uten trafikken vel å merke). Deretter trenger jeg 3-4 timer i stallen, minst! La oss si 5 nå før jul. Vi må jo vaske og pynte i stallen og lage ekstra god mat til Pelle i hele førjulstiden. I tilegg må jeg jo selvfølgelig hjelpe han å åpne den hjemmelagde adventskalenderen (fryktelig avansert... 24 gulrøtter i hver sin røde snor) og selvfølgelig vaske utstyret og boksen så lille Pelle får det fint i julen. Videre må jeg ikke glemme å gå tur med hunden en times tid, og da er jeg som regel så kald at jeg trenger en lang varm dusj etterpå. Det tar vel ca 40 minutter før varmtvannstanken begynner å leke sisten og hodet mitt begynner tenke på å samle mot til å gå ut av dusjen. Så må jeg lage middag. Det betyr å kaste den svidde pizzaen som stod i ovnen mens jeg dusjet og glemte tiden, kjøre ned på Kiwi, kjøpe ny og på nytt sette en pizza i ovnen. Da går det fort 1 time ekstra, gjerne mer om man treffer en venninne i køen på Kiwi. Og sist men ikke minst, jeg må sove i minst 8 timer, ellers virker jeg ikke. Da har jeg allerede brukt omtrent 25 av døgnets 24 timer. Det sier seg selv, at huslige ting, det har jeg ikke tid til.  

Så kommer helgen og jeg kan endelig finne noe annet å bruke arbeidsdagens 9 timer på. Eller hvertfall de 5 som er igjen etter at vi sov for lenge, spiste en lang frokost og gikk morgentur med hunden. Da har jeg endelig tid til å ta de planlagte julebildene. Ingen jul uten nissebilder sammen med Lille Pelle. Lille Pelle som endelig har kommet over skammen i forbindelse med en viss klippeseanse for et par måneder siden og begynner få litt hår på brystet igjen. Jeg husker litt for godt tømmermennene som var på besøk dagen etter klippingen, hvor jeg raskt ga skylden til den tomme wiskeyflasken som lå i gangen. Dermed bestemmer jeg meg for å la broren hans bli liggende hjemme denne gangen, og reiser i stallen mens samboeren himler med øynene og lurer på hvorfor jeg ikke bare tar med sengen min opp der med en gang! Det er for kaldt der må vite! Dooh!   

Det er alltid noen som ser rart på meg der jeg løper rundt i bygda i fullt nissekostyme og en ekstra nisselue i hånden med hull til stående ører, men de har lært seg å ikke spørre. Hvor ble det av den pokkers hesten? Det var kanskje ikke så smart å ta av hodelaget likevel, selv om det så aldri så mye penere ut og selv om Pelle hadde vært snill og stått stille hele tiden så langt. Det er ikke like enkelt å stoppe lille Pelle (som er lei av dill og dall og skjønner at sekken med gulrøtter brått er sekken uten mer gulrøtter) i nisseluen som om jeg hadde hatt på han en grime eller det forbaskede hodelaget.

Heldigvis har gamle Olsen alltid et par brødskalker til overs og setter alltid pris på litt firbent besøk på sine eldre dager. Dermen kan vi, ja jeg og den fordømte ponnien, rusle tilbake til stallen (vel å merke leiende etter panneluggen for jeg tenkte jo ikke på å ta med noe å leie han med) mens jeg for meg selv gir han nye kallenavn man hvertfall ikke finner i ordboken fra på grunnskolen.  

En finner jo raskt ut at det ikke funket så bra med selvutløser som jeg trodde. Damn. Og mens Pelle og jeg venter på at noen andre skal komme i stallen som dermed kan hjelpe oss ved leke manuell selvutløser, så får jeg tid til å vaske veggene i boksen til Pelle og vaske tallerkenen hans grundig. Puh, da er det også gjort. Mens Pelle får litt ekstra høy, det er jo snart jul! 

Et par timer senere takker jeg så mye for hjelpen og lover å gjøre den samme tjenesten tilbake neste dag. Da er det min tur til å leke selvutløser for Mari og Ragglars. De vil også ha nissebilder. Så befrir jeg endelig Pelle fra Nisseluen, lar han fiske ned dagens gulrot fra kalenderen og ser brått at det er skremmende få igjen! Damn it! Julaften er rett rundt hjørnet, og den er klar for angrep! 

Så nå sitter jeg her da. Det er straks jul, snøen laver ned utenfor stuevinduet og sprakingen i veden i peisen minner meg på at det snart er tomt for ved og ikke minst at jeg har glemt å kjøpe juletre. Og med tanken på juletre kommer tanken på de gavene som skulle vært kjøpt inn som skulle ligget under treet som heller ikke er på plass. Og når man skal åpne pakkene som man ikke har kjøpt, som skal ligge under treet som heller ikke er på plass, så må man jo selvfølgelig ha et nytt antrekk, for hele familien kommer jo på besøk!! Himmel!

Jeg må bare ringe å si at jeg er syk fra jobben i morgen skjønner jeg, for jeg har tydeligvis ikke tid til å reise på jobb. 

Men heldigvis, samvittigheten er ren som gull! Pelle har fått ren boks, både vegger og tallerken er skrubbet og vannkar er rengjort. Julepynten henger pent på boksdøren og den er kun litt hestespist i kantene, er jeg heldig overlever den julaften. Ponniutstyret er vasket og julebildene ble heldigvis brukbare på lang avstand, ja hvertfall et par av de 450 bildene som ble tatt. Sist men ikke minst, stallen er shinet i enhver krok og er vasket for edderkoppspinn og annen møkk! Alt er helt strøkent! 

Det at huset er forvandlet til en dyrhage bestående av hybelkaniner i alle størrelser og raser, juletreet fortsatt står på rot et eller annet sted i en skog, nissene ligger fortsatt i esken i kjelleren, du ikke har kjøpt en eneste gave, og du aner ikke hva du skal ha på deg på julaften, og julemiddagen jeg ikke skjenket en eneste tanke, det føles ikke like viktig! Det er tross alt noen få dager igjen til jul! 

Men jeg må dessverre innrømme at det kanskje var noe i det jeg hørte for mange år siden likevel, han som for ørten år og like mange juler siden sa at hestefolk er ikke som andre folk! Nei, vi er jaggu ikke det!! Vi vet å sette pris på de viktige tingene her i livet! Og når jeg sitter varmt i stuen med en kopp gløgg og ser ut på fru Hansen som stresser rundt med støvkosten i nabohuset så er jeg jammen glad jeg er hestejente!