Arven etter Ray Hunt
“Gjenkjenn den minste forandring, hvert lille forsøk.” - Ray Hunt
Det var den siste helgen i februar 2010. En gruppe spesielt inviterte hestemenn, alle studenter av legendariske Ray Hunt, var samlet for å minnes den kjente mentoren, som gikk bort 12. mars året før. 22 talentfulle hestemenn og -kvinner var valgt ut på grunn av deres hengivenhet til hesten og for å vise respekt til arven etter Hunt.
Hver av deltakerne skulle på sin egen måte presentere det Hunt hadde lært dem mens de alle fikk en uhåndtert unghest å arbeide med gjennom flere økter i løpet av de tre dagene samlingen varte. Helt til slutt skulle tilskuerne få muligheten til å stemme på den de synes hadde vist den beste demonstrasjonen av lærdommen etter Ray Hunt.
Ingen konkurranse
- Det som jeg ikke kan få sagt nok er at dette ikke er noen konkurranse, understreker Carolyn Hunt, enken etter Ray Hunt.
- Dette er en minneclinic for å minnes Ray og det han gjorde for hester verden over. Vi vil vise dette ved at dere på hver deres måte demonstrerer hva dere har lært av han. Det handler om veien til målet, og det er ikke noe kappløp.
Deltakerne nikker og stirrer ut i luften. Litt konkurranseinstinkt må det vel være blant dem, men viktigst av alt er det de skal vise oss av horsemanship. En rekke deltakere har fått invitasjon til arrangementet. Buster McLaury er kommet. Bruce Laird, Doug Jordan. Tom Curtin, Peter Cambell. Martin Black. Paul Dietz. Og mange flere. Fra fjern og nær. Så langt unna som Australia, og så nære som samme by. Alle har de lært av Ray Hunt. “The Master of Communication,” som han ofte refereres som. Og nå vil de vise frem det de har lært.
“Det er de små tingene som gjør en stor forskjell.” - RH
Kontakt, tillit
Forth Worth, Texas: Det er fredag ettermiddag, og alle deltakerne har samlet seg rundt de tre rundkorallene i midten av ridebanen. Det bestemmes hvem av deltakerne som får hvilken hest. De unge, knapt håndterte hestene er blitt transportert hit hele veien fra Arkansas, velvillig donert fra Wood Ranch. Som føll ble de grimetemt og håndtert, før de ble sluppet ut igjen på ranchens store beitemarker. Dette blir deres første interaksjon med mennesker. En intens begynnelse på et liv som arbeidende ranchhester.
Lee Smith, helgens eneste kvinnelige deltaker, arbeider mykt og rolig med sin utdelte unghest. I korallen ved siden av jobber de tre barnebarna til Hunt: Jaton Lord, Wade Black og Ty Van Norman. De deler en rundpaddock, slik slik Hunt ofte gjorde. Hestene deres får støtte av hverandre og de får støtte av hverandre.
Buck Brannaman, den som ofte omtales som den som aller best bringer arven etter Ray Hunt videre, har langt fra hastverk med sin unghest, en liten palominohoppe med mye energi. Han bruker god tid og masserer henne over hele kroppen. Så setter han seg på gjerdet av rundpaddocken og lar henne bli vandt med å se han i omtrent samme høyde han vil være når han er på ryggen hennes.
Deltakerne jobber tre og tre av gangen, med bare et par timer til rådighet. Det er en utfordrende situasjon, langt fra slik de fleste liker å gjøre det på hjemmebane. Men det er likevel lærerikt å se de ulike tilnærmingene, de ulike hestene og det ulike resultatet. I sentrum skal hesten selv stå, og den som forsøker seg på snarveier henger brått etter når ting faller sammen igjen.
Putt hjertet ditt i hånda di og gni det over hele hesten.” - RH
På med hjelm, av med hodelag
Blant disse 21 deltakerne, i det som ble kalt en evaluering av deltakernes evner til å kommunisere og skape et forhold til hestene, uten å måles i konkurransesammenheng, var deltaker Charlie Hill fra Nebraska.
Blant flere ting som separerte Charlie Hill fra de andre hattekledde deltakerne, var Hills bruk av hjelm. Det er ofte en undervurdert sikkerhet i det amerikanske westernmiljøet, mye på grunn av den sterke kleskoden, samt gode forbilder som aldri ble sett med hjelm. Hill derimot, hadde lært av egen erfaring. “You can fix a broken leg, but you can’t fix a broken head.”
"Enhver hest kan gjøre det og enhver hest vil gjøre det." - RH
Da Charlie Hill satte seg i salen kom riktignok hjelmen på, samtidig som noe annet kom av. Hodelaget. Hill ville ikke bruke verken grime eller hodelag mens hesten tok sine første, nølende steg med rytter på. Med høyre hånd holdt han et godt tak i lassoen og så lot han hesten bli komfortabel med rytter i sitt eget tempo, på sine egne premisser.
Det var ingen snarveier han kunne ta i dette arbeidet, og både Hill og de andre deltakerne visste at hvis arbeidet hans hadde vært urettferdig og misledende for hesten frem til nå, ville den unge hesten raskt fortelle til han og alle hva han egentlig syntes om å ha noen på ryggen.
“Selvtillit er å vite at du er forberedt.” - RH
Ymdyk, stille
Navnet til den stillferdige hestemannen som skulle vinne publikums hjerter var ukjent for de fleste. Men ikke uten grunn syntes publikum han hadde den aller beste presentasjonen av horsemanshipfilosofien til Ray Hunt. Til gjengjeld fikk Charlie Hill med seg én av Ray Hunts håndlagede Dale Harwood-saler. Resten av deltakerne fikk også med seg et stykke av Hunts utstyr som takk for deltakelsen.
På tross av at han er lite kjent i mediene, er ikke Charlie Hill noen fremmed i hesteverdenen. Han har trent og vist frem konkuransehester siden 70-tallet og har i over femti år jobbet som hovslager. Charlie Hill møtte Ray Hunt for aller første gang i 1982, og i motsetning til mange andre som forteller om sitt møte med legenden, følte Hill seg forberedt på Hunts tilnærming til hester gjennom forståelse og følelse, noe som den gang ble sett på med skepsis.
“Hvordan får du god dømmekraft? Gjennom dårlig dømmekraft.” - RH
Da Charlie Hill kom til Forth Worth for å delta i minnesammenkomsten for Ray Hunt, var han litt usikker på om han egentlig hadde noe å gjøre på ryggen av en unghest. Et nylig fall hadde nemlig gitt han flere brukne ribbein, i tillegg til et operert kne for kort tid siden. Men beskjeden han fikk var klar: Kom, og gi den beste presentasjonen du kan. Dette er ingen konkurranse. Trenger du hjelp og assistanse, er det helt i orden.
Så Charlie Hill dro og fulgte ingen klokke. Han jobbet unghesten han hadde fått tildelt i det tempoet som passet han best. Det skulle også vise seg å være tempoet tilskuerne likte best. For når helgen var over sto Charlie Hill igjen som publikumsfavoritten. Hestemannen som aller best hadde ført arven etter Ray Hunt videre.
- Jeg tror jeg gjorde en mye bedre presentasjon fordi jeg var i stand til å fokusere bedre på selve treningen, og ikke på målet, fortalte Hill etter konkurransen.
“Mennesket har en mening, hesten er fakta.” - RH
Handler om hesten
Ydmyke Charlie Hill ble en favoritt blant publikum fra første stund. Hans milde, sympatiske håndlag med den unge hesten han arbeidet gikk ikke ubemerket hen. Hill selv synes det var overveldende med støtten fra publikum.
- Det å få rosende ord fra helt fremmede mennesker i pausene, var overveldende. Jeg vet ikke om jeg følte enda sterkere at Ray virkelig var borte, en nærmere kontakt med han eller en stolthet over at jeg hadde greid å gjøre det jeg kom for å gjøre for å minnes Ray. Det var vel egentlig litt av alt, men jeg tror det meste handlet om hesten. Hvis vi tar ansvaret og gir hesten rosen han fortjener og så forsøker å tilpasse oss for hver ulike situasjon som oppstår slik Ray viste oss, så gjør vi det lett for hesten selv om det kanskje er vanskelig for oss, avslutter han.
