- Jeg må ha en dose hver dag
- Det er hestene som gjør at hverdagen min går greit, smiler Anne Grethe.
Hjemme på gården i Vestre Slidre i Valdres står det tre hester. Morens nordlandshest, stefarens angloaraber og shetlandsponnien Madicken som Anne Grethe bruker.
- Du ser på øynene hennes at hun er snill. Til tross for at hun kun er fem år, er hun fantastisk grei å håndtere. Jeg kan fint håndtere henne aleine fra rullestolen, sele på og kjøre henne både på tur og i trafikken. Madicken betyr enormt mye for meg, sier hun.
Vendepunktet
Hest har alltid vært en stor del av livet til Anne Grethe.
- Jeg kan vel si at jeg fikk det inn med morsmelka. Mamma hadde en traver da jeg var liten, og jeg hadde min første ridetime da jeg var seks-syv år. Jeg husker jeg ramla av en shettis, ettersom jeg insisterte på at jeg skulle ri uten noe utstyr på hesten. Det gikk ikke så bra, ler hun.
Hele barndommen levde Anne Grethe et helt normalt liv. Så kom sykdommen som skulle snu om på alt. Det startet med en streptokokk A-infeksjon, som utviklet seg videre til blodforgiftning. Moren hennes, Hilde, husker det som det var i går.
- Anne Grethe fikk høy feber, og ble gul i øynene. Vi måtte få henne på sykehuset i full fart, så politiet kom oss i møte for å følge oss på veien. Blodtrykket var helt nede i 40 da vi kom frem, og vi holdt på å miste henne, forteller hun.
51 døgn i koma
Det meste i kroppen var dødt. Anne Grethe ble lagt i koma, kroppen ville ikke tålt belastningen av å være våken. Men hun kjempet. Til tross for at begge beina ble amputert ettersom vevet begynte å dø, til tross for at CRP var helt oppe i 168 000.
- Etter 51 dager ble hun vekket opp, sier Hilde.
- Og det første jeg spurte om var når jeg skulle få den fjordingen jeg hadde blitt lovet, sier Anne Grethe.
Til tross for at hun lå i koma, hadde hun nemlig fått med seg at hun hadde blitt lovet en hest om hun våknet opp.
- Ønsket blei oppfylt, vi kjøpte en fjording som vi hadde et år eller to. Det blei mest kjøring med den, ettersom den trivdes best foran vogna, forteller Anne Grethe.
Rideulykken
Mye av hverdagen gikk også med til trening i rullestol, og å mestre enkle gjøremål uten bein. Etter hvert ønsket Anne Grethe seg også tilbake på hesteryggen, og begynte så smått på terapiridning. Men i 2001, tre år etter at beina ble amputert, skjer det som ikke skal skje. Hesten Anne Grethe sitter på løper ut, hun har ikke krefter til å holde seg i salen. Hun går i bakken.
- Jeg husker jeg landet, og jeg husker at jeg kjente at her var det noe som ikke var bra, sier hun.
- Ryggen var brukket på to steder, det var kun en virvel unna å få et katastrofalt resultat, sier Hilde.
Forbud mot å ri
Hendelsen førte til at legen nektet henne å ri mer. Det falt ikke i god jord hos den unge Anne Grethe. Hestene betydde alt.
- Jeg svarte at om du nekter meg å ri, er det bedre at du gir meg en sprøyte så jeg kan slippe dette livet.
Hilde måtte som mor ta en vanskelig avgjørelse.
- Jeg kunne ikke nekte henne å leve, så vi fortsatte med hest.
- Og takket være det, har jeg kommet veldig langt, smiler Anne Grethe.
En oppmuntring
For det skjer noe med henne når hun kommer i stallen.
- Det er ikke til å legge skjul på at Anne Grethe har en del utfordringer i hverdagen som vi ikke har. Av og til kan hun bli litt lei seg, og ikke minst sliten. Men går hun ut i stallen og får vært der en liten stund, er gliset på plass fra øre til øre når hun kommer ut igjen, sier moren.
- Det er rart hvor fort det går fra å være helt nede til helt oppe når hestene er i nærheten, smiler Anne Grethe.
Fikk sponset vogn
Selv om det hender at Anne Grethe fortsatt rir, er det kjøring som mer eller mindre har tatt over nå. I Madicken har hun fått en svært god samarbeidspartner. Men vogna hun brukte var ikke optimal med tanke på hennes handicap.
- Jeg kjenner mange i Slidre, og spesielt Åge Hovengen ble imponert over at jeg drev med hest. Han lurte på om det var noe han gjennom Lions kunne hjelpe med. Da svarte jeg at det måtte være en ny vogn slik at jeg kunne komme meg ut i terrenget, forteller Anne Grethe.
Et beløp på 20 000 ble bevilget, og etter litt forhandlinger som endte med et godt tilbud hos Skoies fikk hun en spesialtilpasset gig med sete og brems.
- Denne vognen har gitt meg nye muligheter, og virkelig lysten på å satse. Jeg har også vært på kjørekurs med Øivind Mikkelsen, som sa at det bare er å satse videre, smiler hun.
Her prøver Anne Grethe sin nye vogn for første gang:
Frihetsfølelse
Anne Grethe håper hun kan begynne å konkurrere i kjøring.
- Jeg kjenner meg hjemme i vogna, det er kjøring som er greia for meg. Så jeg ser ikke noen grunn til ikke å prøve, sier hun.
Med Madicken foran vogna får hun dessuten opplevelser som hadde vært vanskelig å få til i rullestol.
- Jeg kjenner meg så fri i vogna. Jeg kan komme meg ut i terrenget, og gå på topptur om jeg vil. Madicken er helt fantastisk, av og til spør jeg meg selv om dette egentlig er en blanding av hest og geit. Hun kommer frem overalt, smiler Anne Grethe.
Satser på ski
Hest fyller imidlertid ikke hele hverdagen hennes. For å holde kroppen i gang trener Anne Grethe kondisjon og styrke seks dager i uka, spiser sunt og går fryktelig fort på ski.
- Jeg fikk sølv i skiskyting på Ridderrennet i fjor, smiler hun.
Ski er noe hun ønsker å satse videre på, men det kommer ikke til å ta over for hesteinteressen.
- Det å ha hest betyr mer for meg enn noen ski i verden, og jeg kommer aldri til å selge hesten for å satse. Målet er å finne en passe blanding av ski og hest, sier Anne Grethe.
Et godt liv
Når Anne Grethe først setter seg et mål, gir hun seg nemlig ikke. Viljen er sterk, og hun gjennomfører stort sett det hun har begitt seg ut på.
- Mottoet mitt er at den som gir seg er en dritt, smiler hun.
Derfor er Anne Grethe også svært takknemlig for alle mulighetene hun har.
- Jeg kunne ikke hatt det bedre. Jeg har familie, venner, hest og bil, alt jeg trenger for et godt liv. Og ingenting er vel mer herlig enn å bli møtt av en shettismule som stikker over boksdøra når jeg kommer inn i stallen. Jeg er virkelig heldig som har muligheten til å ha hest, avslutter hun.
