Avsluttet som beste norske i VM
12 norske hester var blant hestene som stilte til start i mesterskapet for unghester i Zangersheide, blant dem var Cecilie Løften Verkland og Verklands Quite Atilla. Også kalt Sissa og Lilly. Sissa har hatt Lilly siden hun var føll, men veien frem til VM har ikke bare vært enkel.
Da det var klart at de fikk en av de fire norske plassene i seksårsklassen, var ikke Sissas venninne Linn Sødal sen med å bestille billetter til Belgia. De to har vært venner i over ti år, Sissa var hennes forlover og Linn har hesten sin på stallen hennes. I tillegg trener Sissa både Linn og datteren hennes.
Sissa på sin side setter utrolig stor pris på vennskapet med Linn, hvordan hun alltid stiller opp, organiserer og har stålkontroll på logistikken. Hun er en stor støttespiller.
Her kan du lese Linns reisebrev:
Herlig følelse
For en opplevelse! For en stemning! For en følelse det var å VÆRE DER!!
Fra det øyeblikket vi gikk inn de store, hvite portene på stutteri Zangersheide, krøp en vanvittig herlig følelse inn under huden på meg. Vi var her! Det hadde vært stort i seg selv, og nå var det i tillegg unghest VM, og vi KJENTE en deltaker!! Det var intet annet enn magisk.
Vi kikket oss litt rundt etter sperrebånd og avgrensede områder, men oppdaget usedvanlig fort at her vandret alle rundt i skjønn forening; hester, ryttere, tilskuere, barn, hunder, føll, stands – you name it! Det skal faktisk nevnes at det var lettere å få kjøpt seg en Lamborghini der, enn en pose med hestegodt til en flink hest…
En kjær kjenning
Hadde jeg hatt med meg barn tror jeg pulsen hadde vært litt høyere, men du og du for en stemning det gav når det var på denne måten. Alle oppvarmingsbaner og arenaer var åpne for å se på, vips stod jeg inntil Rodrigo Pessoa og kikket på oppvarmingen til 6-åringene, og vi har passert så mange hester med så usannsynlig høye priser at vi ikke aner det selv engang.
Og midt oppi det hele stod Sissa og Lilly og gresset da vi kom, for et følelsesmenneske som meg var det rett og slett et rørende øyeblikk å oppdage dem der. Fy søren så fortjent, og fy søren for en bragd å ha kommet seg så langt med egenavlet og egenridd hest. Jeg var så stolt at hjertet mitt slo kollbøtte.
Lang ventetid
Vi var ute i ganske god tid før Sissa skulle starte første klassen. Været var grått, kaldt og kjipt, og da hun kom til oppvarmingsbanen oppdager vi at det gikk betraktelig saktere enn antatt. Det ble derfor litt mye venting og skritting, men Lilly kunne ikke brydd seg mindre.
Sissa entret konkurranseboblen sin, og varmet opp på sedvanlig vis. Det virket ikke som det var noen restriksjoner på antall ekvipasjer inne på oppvarmingen, så det skulle noe til å holde fokus, også må man nok kanskje være litt tøff for å bryte seg vei.
Tom Vidar Gjeldnes hjalp Sissa inne på oppvarmingen, og sørget for noen gode råd, samt at hindrene ble tilpasset oppvarmingen hennes.
Da de stod klare i porten var det ikke bare mitt hjerte som dunket fort og hardt tror jeg!
Ikke helt fornøyd
Lilly hadde ikke hoppet så fryktelig godt på oppvarmingen, og virket ikke spesielt fokusert, hun ga egentlig litt f i hele VM-sirkuset så det ut som. Så ble ikke runden deres så altfor god heller.
Litt slappe sprang hvor Lilly vred seg i lufta, den gode flyten kom liksom aldri, og tre bommer ned er veldig ulikt Lilly. Men, Sissa hadde nådd målet sitt: Hun skulle ikke ha tidsfeil, og hun skulle være feilfri i tre-kombinasjonen. Og det klarte de!
Sissa var nok alikevel ikke helt fornøyd med verken seg selv eller hest etter endt innsats, men hadde stor tro på bedring til dag nummer to, basert på hva hun hadde gjort underveis i banen dag en. Lilly var mest opptatt av å få seg noe mat og slappe av, så hun lot seg ikke affisere noe særlig av VM-atmosfæren.
Fant et nytt gir
Som alltid er Sissa en rev på å analysere (noenganger litt i overkant), så dag nummer to var det en mye mer offensiv Sissa som kom til start. Lilly hoppet kanskje ikke på sitt beste nå heller, men giret var et annet, og runden var rett og slett veldig fin!
To bommer ned og to tidsfeil var absolutt godkjent. Og for å si det sånn - 1.30 i Zangersheide er IKKE det samme som 1.30 hjemme.
Sissa var mye mer happy med denne runden; nå hadde hun gjort akkurat som planlagt, og gjort sitt absolutt beste.
Klare for trøstefinalen
Det ble klart at det ikke ble noen hovedfinale på dem, det er kun 40 stykker av 273 ekvipasjer som kommer dit, så nåløyet var uansett forholdsvis smalt. Ingen norske kom til hovedfinalen.
De resterende ekvipasjene gikk til en Troosting (trøste-) finale på lørdag. Været var mye finere, stemningen enda lettere, og alt lå til rette for en skikkelig revansje.
Sent ute!
Vi kom til arenaen litt senere enn de øvrige dagene, da finalen startet litt lenger utpå formiddagen. Det var med lettere panikk jeg oppdaget at klassen denne dagen gikk MYE fortere.
Det var rundt 12 ryttere igjen til Sissa da vi kom, og verken henne eller Tom Vidar, som var noen nummer foran Sissa, var å se. Telefonen gikk rett på svarer, så jeg endte opp med å løpe bortover mot stallene for å varsle.
Lettelsen var enorm da jeg så en lys hest og rytter med grå jakke langt der borte i svingen! Pulsen steg på hele gjengen, og Sissa måtte bare hive seg inn på oppvarmingsbanen for å begynne å trave opp.
Vek unna damene fra nord
I og med at Tom Vidar skulle ri så nære Sissa, var det ingen hjelp å få på banen, så da Sissa spurte pent om en av oss kunne prøve å få ned det ene hinderet bittelitt satte en eller annen autopilot inn hos meg.
Haha, jeg slengte veska under gjerdet, så en eller annen fyr måtte hoppe litt til siden, og løp inn til rekken. Under normale omstendigheter ville jeg nok ha sett meg litt rundt og vurdert om jeg hadde turt å bryte meg inn, men den slags var det ikke tid til å reflektere over, så jeg gikk målrettet tilverks og justerte høyden litt ned, og brølte rekk så Sissa kunne ri på.
En eller annen spurte meg om han kunne få komme imellom og bygge opp bare én gang, men jeg avviste han kontant. Ikke tale om! Et eller annet har vi gjort rett, for Sissa har aldri følt seg så alene på en oppvarmingsbane før (og hun var ikke det altså), men jeg lurer på om de store herrer ble så perpleks av disse små damene fra nord at de bare vek unna og lot oss holde på.
Den aller beste runden
Kort, effektiv oppvarming, så var det Sissa sin tur. Og for en tur!!! Det var en helt magisk runde!! Plutselig stod det vanvittig klart hvorfor det var nettopp Sissa og Lilly som hadde fått denne muligheten - de så så absolutt ut som de hørte inn i denne eliten.
Her er runden, filmet med litt nervøse hender:
Det kan fort hende det var deres beste runde noensinne – og det passet jo fint! 0 feil, 100 stilpoeng (fra meg i hvert fall), og beste norske i finalen må jeg virkelig si var å slå tilbake fra en noe rufsete førstedag.
Sissa var strålende fornøyd med både hest og rytter og stort bedre enn det går det vel ikke an å avslutte et VM på!
Jeg er full av beundring over hva Sissa har fått til, og vanvittig takknemlig for at jeg har fått være en del av denne reisen deres.
Vi kan være så utrolig stolte av å ha denne ekvipasjen hjemmehørende i Trøndelag!!
Her finner du resultatlistene fra hele unghest-VM.