En gren i stor vekst
Det står om gull, det står om heder. Det står om en tittel alle rytterne som stiller til start har jobbet målrettet mot i flere måneder. Nordisk baltisk mesterskap. I de tidlige morgentimene gikk starten for de 48 rytterne som enten skulle ri 8, 12 eller 16 mil. Ingen pysedistanser med andre ord.
Flere timer har gått. Nå vrimler det av aktivitet på stevneplassen, som til vanlig er en lokal travbane inne i skogen i Froland utenfor Arendal. Selve travbanen er en del av løypa, mens indre bane er dekket av store telt, små paddocker, kjøleområde med hundrevis av vannbøtter og en stor veterinærgrind. Det finnes hester på alle stasjoner.
- Stevnet er veldig vellykket, Froland Rideklubb er proffe arrangører. Og med så mange på startlista kan jeg ikke si noe annet enn at jeg er kjempefornøyd, sier Jan Fredrik Furøy som er leder i Grenutvalg distanse.
- I dag er jeg bare turist på stevneplassen, det virker som alle er fornøyde, smiler han.
Grundige veterinærkontroller
For en utenforstående tar det imidlertid litt tid å se logikken i alt som skjer. Med jevne mellomrom kommer det hester og ryttere som tilsynelatende rir i mål, samtidig som nye rir ut igjen i løypa. Inne i veterinærgrinda både undersøkes og mønstres hester jevnt og trutt. Det er et system i alt som forgår.
Først og fremst har rytterne i de ulike klassene, eller distansene om du vil, forskjellige farger på nummervestene. Juniorenes mesterskap er 80 kilometer, mens seniorene rir 120 kilometer. I tillegg er det en rytter fra Sverige som rir 160 kilometer, men dette er ingen mesterskapsklasse.
Selv om et distanseritt i korte trekk går ut på å komme først i mål, er det ikke bare rett fram fra start til mål. Allerede før hestene skal ut i løypa skal de gjennom en veterinærsjekk, hvor blant annet puls kontrolleres, væskebalanse og at hesten ikke er halt.
Den magiske pulsgrensen
Videre rir rytterne løyper på mellom to og fire mil, hvor alle løypene starter og stopper på stevneplassen. Både underveis i løypa og på stevneplassen brukes det mye vann for å kjøle ned hestene. Grunnen til det er at hesten må inn i veterinærgrinda i hver eneste pause før tiden stoppes, og da må pulsen være under 64 slag i minuttet. Ellers elimineres hesten.
Vannet er med på å hjelpe hesten til å senke kroppstemperaturen, slik at kroppen ikke skal bruke så mye energi på dette. Dermed hjelper man hesten med å få pulsen ned raskere. Og dermed sparer tid i løpet. Det er også viktig å få hesten til å drikke nok under løpet, og gå på do. Dette er også faktorer som kan gjøre det vanskelig for hesten å gå ned i puls. Etter at hesten har passert målstreken, må den inn i veterinærgrinda innen en halvtime.
Obligatoriske pauser
Etter veterinærgrinda er det en obligatorisk pause på mellom 20 og 50 minutter. Da hviler gjerne hesten, spiser litt, får massasje eller går sakte. Ofte er det forskjellig fra hest til hest hva som fungerer best, og det kommer an på hvor langt den har gått.
Når siste etappe nærmer seg slutten, kommer det gjerne en spurt dersom det er flere som ligger i teten inn mot mål. Og denne gangen stoppes klokka idet rytterne passerer målstreken. Like fullt må de være inne i veterinærgrinda innen en halvtime, hvor den samme pulsregelen gjelder. Under 64 slag i minuttet.
Mens man i pausene gjennom rittet har to forsøk på å måle puls i veterinærgrinda, har man etter målpassering kun ett forsøk. Og det er ikke uvanlig at ryttere blir eliminert etter målgang.
Ut i skogen
For presidenten i Norges Rytterforbund, Per Anders Owren, er dette første gangen han er på et distanseritt. Han er imponert over hva han ser.
- Dette er en fantastisk opplevelse. Distanse er en veldig kompleks gren, hvor man må ri med hodet. Det er den grenen med sterkes innflytelse og kontroll av veterinærer. Det er flott å se hvordan hestevelferden blir så ivaretatt og satt i system, sier han.
Selv har han bakgrunn fra feltritt, og synes det er godt å komme ut i naturen.
- Det er på en måte her hestene hører hjemme. Distanse er en veldig fascinerende gren, sier Owren.
Størst vekst
Til tross for at distanse er en relativt liten gren sammenlignet med sprang og dressur, er det stadig flere som velger å gjøre dette til sin gren.
- Dette er grenen som har hatt størst vekst de siste årene. Det er langt flere klubber som arrangerer ritt, antallet ritt på landsbasis har økt og det samme har antall utøvere, sier Owren.
I 2013 passerte sporten 1000 starter på ett år. Grenleder Jan Fredrik Furøy er svært fornøyd.
- Vi har gjort en stor innsats i forhold til rekruttering de siste årene, som har hatt stor effekt. Blant annet skal det ikke koste noe for en klubb å arrangere sitt første ritt. Vi hjelper dem. Så kan de se om dette er noe de ønsker å fortsette med. På denne måten har vi fått flere klubber som ønsker å prøve å ha et ritt, sier han.
For gammel til å dømme
I Sverige er situasjonen annerledes. I fjor hadde de færre starter enn i Norge, til tross for at det er åtte ganger så mye hester i nabolandet. Bo Kjellgren er Chief Steward under dette stevnet, og omtales som The grand old man i distansesporten.
- Det at sporten ikke er større i Sverige kommer ikke av interessen, men regler som gjør det dyrt å arrangere stevner. Vi har blant annet en regel som gjør at myndighetene skal utnevne en veterinær til stevnet, og tar inn en avgift for dette. Disse pengene går ikke i sin helhet til veterinæren. Det gjør at det blir en dyr sport med høye startavgifter, sier han.
Kjellgren er egentlig dommer, men i en alder av 73 år har han passert 70-årsgrensen FEI har satt for å dømme. I løpet av sine år i sporten har han utdannet over 100 dommere, og er i tillegg overdommer i sprang og dressur.
- I 2012 regna jeg ut at jeg har vært på 297 siden jeg begynte å dømme på slutten av 80-tallet, sier han.
Tøffe løyper
Som steward er Kjellgren fornøyd med arrangementet i Froland. Og de rytterne som klager over at løypene er tøffe på dette rittet får liten medlidenhet.
- Det er likt for alle, så de får bare finne seg i det og justere tempoet deretter, sier han.
I løpet av årene han har vært i sporten, har måten å arrangere ritt på forandret seg. Kjellgren var involvert i avviklingen av distanserittet under World Equestrian Games (WEG) i Stockholm i 1990.
- På den tiden var det mest vanlig å la løypene i sin helhet gå fra A til B, det vil si at man måtte sette opp veterinærgrinder underveis. Vi har gjort det litt enklere for oss selv og mer effektivt den senere tiden med å ha en stevneplass hvor alle etapper starter og slutter, sier han.
Må konkurrere om mesterskapsplassene
Det blir også tilfelle når WEG går av stabelen i Frankrike i august. Syv norske ryttere er kvalifisert til å ri, men på laget er det kun plass til fire.
- Fokuset vårt på bredde har gitt utslag i elitegruppen, for første gang har vi flere kvalifiserte til WEG enn det vi har plasser. Dermed må vi plukke ut et lag, sier Furøy.
Rytterne får ikke lenger klippekort til mesterskapene bare de klarer å kvalifisere seg.
- Dette gjør at vi kan begynne å stille krav, og jeg tror det er sundt for dem at de har litt konkurranse, sier han.
Fire gull, full pott
Spenningen på stevneplassen drar seg til, i juniorklassen har de første rytterne ridd i mål. Ikke helt uten dramatikk. Den estlandske rytteren som kom først i mål gikk ikke gjennom den siste veterinærkontrollen, gullet gikk dermed til nummer to i mål. Norske Rita Eiesland Holen. Som på sin side ropte at venninnen hadde skadet seg og trengte hjelp da hun red i mål. Hun kom seg imidlertid på beina og fullførte rittet.
Noen timer senere ble det spurtoppgjør mellom to nordmenn om seieren i seniorklassen, som ble vunnet av norske Vidar Ydstebø foran Olaug Espeli Carstensen. I tillegg ble det gull til Norge i lagkonkurransen både for junior og senior.
- På begynnelsen av året setter vi opp en sportsplan med målsettinger for det kommende året. Og når vi faktisk klarer å oppfylle ett av målene slik vi har gjort i dag, blir jeg både rørt og stolt, avslutter Furøy.
